Tomas Sjödin står på scenen og snakker, mens en full amfisal av publikum ser våkent og smilende på ham.

Tomas Sjödin holder foredrag på Litteraturhuset i Oslo under Areopagosdagen 2016. (Foto: Tone Leksbø Walgermo)

Det er mye man ikke må

Det gis for tiden ut en rekke bøker som heter ulike varianter av «101 ting du må gjøre før du dør».

Da jeg søkte hos nett- bokhandlene, fant jeg over tjue liknende titler, den ene umuligere enn den andre: 1001 bøker du må lese før du dør, 101 skrekkfilmer du må se, 101 ølsorter du må drikke, og den kanskje vanskeligste å gjennomføre – 1001 av naturens underverk du må se før du dør. Sikkert en utmerket bok, men er det ikke en ganske stressende tittel?

Da jeg vokste opp, var det sju underverker i verden. Allerede den gang innså jeg at jeg antakeligvis ikke ville få se noen av dem, i beste fall ett eller to. Nå er det over tusen. Og man må besøke dem før man dør. Underforstått: Hvis man en dag skal kunne se tilbake på livet sitt og si at man virkelig har levd, så kan man ikke ligge på latsiden.

"

«Som om livet ikke er tilstrekkelig fullt av krav som det er, så skal man også måtte sørge over bøker man ikke har lest, filmer en ikke har rukket å se, og at man formodentlig aldri kommer til Machu Picchu i Peru eller til Påskeøya for å se de merkelige steinfigurene som er reist der.»

"
Omslaget til boken «Det er mye man ikke må» av Tomas Sjödin

«Det er mye man ikke må» av Tomas Sjödin, Vårt Land forlag 2015

Det har åpenbart skjedd en forskyvning her, fra takknemligheten over alt man har fått oppleve, til ergrelsen over alt man til enhver tid går glipp av. En slags sorg over det som forblir ugjort. Som om livet ikke er tilstrekkelig fullt av krav som det er, så skal man også måtte sørge over bøker man ikke har lest, filmer en ikke har rukket å se, og at man formodentlig aldri kommer til Machu Picchu i Peru eller til Påskeøya for å se de merkelige steinfigurene som er reist der.

Vil du gjøre et menneske lykkelig, gi henne da ingen rikdommer, men ta noen ønsker fra henne, skrev Euripides, som var dramatiker og levde 400 år før Kristus. Og han finner støtte i store deler av den åndelige litteraturen, som hilser begrensningen nærmest som en befrier. Å avstå, takke nei, tynne ut blant ønskene er å gi rom og vekstplass for noe større. Ønskene er gode, men når de kommer i flokk, er det klokt å være litt streng. Der noen ønsker blir møtt med et vennlig nei, strømmer ikke sjelden en uventet glede inn i stedet. Det er mye man ikke må, eller for den saks skyld behøver.

"

«Der noen ønsker blir møtt med et vennlig nei, strømmer ikke sjelden en uventet glede inn i stedet.»

"

Jeg hørte om en stresset forretningsmann som bestemte seg for å ta noen dager fri for å reise bort og komme til hektene. Han hadde hørt at det gikk an å bo til en rimelig pris på et kloster i nærheten og syntes alternativet var kuriøst, men vel verdt forsøket. Som sagt, så gjort, han ringte og forhørte seg med klosterbrødrene og ble varmt ønsket velkommen.

Vel framme på klosteret ble han henvist til gjestehuset og det enkle og nakne rommet som skulle losjere ham for en tid. Den vennlige munken som fulgte ham til rommet, informerte om mattider og bønnetider og understreket at alt var frivillig. Så snudde han seg for å gå, men stanset i døren og la til: «Forresten, hvis det er noe du trenger, så si endelig ifra, så skal vi lære deg å leve uten det.» 

 

Denne teksten er hentet fra Tomas Sjödins bok «Det er mye man ikke må» (Vårt Land forlag 2015) og publisert i forbindelse med Areopagosdagen 2016. 

Bottom