Jesus blir kysset på kinnet av Judas og snur seg bort, mens romerske soldater i skinnende rustninger griper ham.

«Jesus blir tatt til fange» av Michelangelo Merisi da Caravaggio, fra 1602 (utsnitt, The National Gallery of Ireland)

Guds sårbarhet – og vår

LANGLESNING: Å våge sin sårbarhet er nettopp å våge det som ikke kan forutsies, det som ikke kan beregnes.

Hvordan kommer vi frem til en måte å tenke på som sier at sårbarhet og sikkerhet ikke er motsetninger, men at sårbarhet er en grunnleggende forutsetning for et sant og ekte menneskeliv? Kan man argumentere for en slik tilnærming? Lar det seg bevise? Nei, jeg tror ikke det, i alle fall ikke logisk. Skal man argumentere logisk og rasjonelt for noe, så må man ha kjennskap til flest mulig fakta, man må kjenne tingenes lovmessighet, og kunne beregne og forutsi. Å våge sin sårbarhet er nettopp å våge det som ikke kan forutsies, det som ikke kan beregnes. Å kunne bevise sårbarhetens fortreffelighet ville allerede være ikke lenger å være sårbar.

Mer levende og sant

Hvordan kan man da bli overbevist eller enig om at livet blir mer levende og sant hvis vi erkjenner vår egen og hverandres sårbarhet, som noe som taler sant om livet og som en mulighet for fellesskap, dybde i relasjonene, tillit og, til og med kjærlighet? Hvordan skal man argumentere for sånt hvis det står i motstrid til den rasjonaliteten som er gjeldende, og som sier at det sikreste og beste er at vi alltid sikrer oss?

"

«Er det ikke sånn at du kjenner igjen sannheten om menneskelivet hos nettopp de som ikke har fikset det?»

"

To veier

Jeg tror at det er to veier å gå, og at disse veiene møtes i våre liv slik vi stilles på valg, både i forhold til enkeltstående situasjoner og i forhold til hvordan vi ønsker å leve livet som helhet. Den første veien handler om kjenne igjen hva erfaringer betyr. Spørsmålet blir da om hvordan vi kjenner igjen våre egne liv: Er det ikke sånn, kan vi spørre? Er det ikke sånn, som vi snakket om i går, at du har følt deg nærmest det sant menneskelige når en av partene etter en krangel eller etter en konflikt som har gått over måneder og år, ja kanskje først mot livets slutt, er den første som bryter isen, våger å blottstille sin sårbarhet, sier «unnskyld» eller «jeg er glad i deg. Eller, kanskje når du står der med et nyfødt og uendelig sårbart barn i armene dine? Er det ikke sånn at du kjenner igjen sannheten om menneskelivet hos nettopp de som ikke har fikset det? Og, tror du ikke også at hvis vi flere var villige til å erkjenne sin sårbarhet så ville vi leve dypere og sannere liv? Den ene veien handleraltså om å spørre deg selv og andre: Er ikke dette din erfaring?

Guds svar

Samtidig er det ikke vanskelig å se at denne tenkningen springer ut av en særskilt lesning av Det nye testamentets tekster, en frigjøringsteologisk lesning, kanskje: Jesu fødsel, hans liv og lære og hans død, handler i stor grad om menneskelig sårbarhet og sårbarhetens grunnleggende betydning.  Guds svar på menneskelig splid og strid var ikke enerådig allmakt men sårbart kjød og avmakt. Sårbarhet, stadig overraskende sårbarhet, er den røde grunntråden i evangeliene, fra Jesu fødsel og Marias beskyttende kjærlighet, via Jesu lære og det faktum at han alltid fant tilknytningspunktet hos de syke, utstøtte og sårbare, til den røde tråden leder til Golgata der Jesu sårbarhet – Guds sårbarhet – blir synlig for all verden til alle tider.

Underkjenner en viktig dimensjon

En forståelse av Jesus Kristus som går utenom en slik sårbarhetstilnærming, som lar det hele gå opp i allmakt, synd og blodoffer, havner i beste fall opp i en ufullstendig lære om hvem Jesus var og er. I verste fall blir det en vranglære som underkjenner en viktig dimensjon ved bibelens lære. Evangeliet om Jesus Kristus handler på et grunnleggende nivå om sårbarhet. Dette sårbarhetens evangelium, er også i dag, ikke minst i dag, kirkens vitnesbyrd og motstemme til en verden som ofte synes å bæres av en drøm om usårbarhet og om å være seg selv nok.

Jesusbarnet

Inkarnasjonsmysteriet, det at en Gud som tilbes som allmektig og uendelig opphøyd, blir et barn og ikler seg kjøtt og blod, med ett ord, sårbarhet, er et budskap om at i det lille fattigslige barnet, i dets nakenhet, sårbarhet og avhengighet så ser vi det sant menneskelige – det vi skjuler for oss selv og ofte forakter hos andre er selve muligheten for å være god mot og elske hverandre. I gjenkjennelsen av dette dypt menneskelige, både hos meg selv og hos den andre, er det håp. Evangeliet om den sårbare Kristus er et radikalt budskap om at det er håp tross alt, om at et lys er tent i en mørk verden.

"

«Lyset fra det nakne og sårbare barnet viser oss mennesket slik vi er.»

"

Lyset fra det nakne og sårbare barnet viser oss mennesket slik vi er. Avkledd all staffasje, avslørt i forhold til alle strategier for å skjule vår sårbarhet. Guds sårbarhet viser oss samtidig at i denne gjenkjennelsen er det muligheter og håp, for å være gode mot hverandre, for å la frykten fare. Det er tent et håpets lys i menneskenes mørke. For barnet, i all sin avmakt, er Gud kommet til jorden. Det går en bro fra Guds inkarnasjon i barnet til alle steder på vår levende, higende og lengtende klode.

Barnets sårbarhet er på mange måter det åpenbare sårbarhetsfenomenet, og selv om det på mange måter er selvinnlysende, så kan vi ikke gå rundt det, fordi det både handler om barnet i oss alle og fordi det sier noe avgjørende om hva åpenbar sårbarhet gjør med fellesskapet.

Dåpsbarnet

Hver gang det er dåp, så leses Jesu ord om barna: ”La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!” Og: ”Den som ikke blir som et lite barn skal ikke komme inn i Guds rike.” Vanligvis blir dette i vår tradisjon til en analogi som handler om Guds nåde og syndstilgivelse: På samme måte som barna ikke har noen egne gjerninger å vise frem for Gud, så skal også vi legge fra oss våre egne gjerninger og fortjenester når vi kommer fram for Gud for å be om tilgivelse for vår synd.

Jeg tror ikke Jesus her snakker først og fremst om forholdet mellom Gud og hin enkelte, slik den pietistiske tradisjon tar som utgangspunkt. Jesus snakker om hva barnet i sin sårbarhet gjør med fellesskapet, med Guds rike, – at barnet, når det bringes inn i midten av fellesskapet, virkeliggjør et gudvillet fellesskap preget av oppmerksomhet, kjærlighet, omsorg og velsignelse. Dramaet – disiplenes avvisning av sårbarhet, Jesu ord som dom over vår verden, plasseringen av sårbarheten i sentrum av et nytt fellesskap, velsignelsen av barnet og det felleskapet som skapes rundt det – dette dramaet, denne fortellingen er et idealdrama, en idealfortelling, som er et mye bedre utgangspunkt for fortolkningen av både dåpen og menneskers liv enn en klassisk synd- og nådefortelling.

"

«Inviteres vi ikke inn i en overveldende følelse av mysterium, kjærlighet og uendelig ansvar?»

"

Ta bare rett og slett dåpsfølget og menigheten i dåpsseremonien – er de bare vitner til på den ene siden til en slags analogi og et eksempel på synd og tilgivelse og på den andre siden til et eller annet magisk og uforståelig som skjer mellom barnet og Gud? Er det det som gjør at vi ønsker å plassere dåpen midt i søndagens høymesse og i menighetens fellesskap, at dette er et bilde eller et eksempel på noe? Eller ønsker vi å ta del i det dramaet det er å få et barn – under over under, å ligge eller stå med et helt nytt og uendelig sårbart menneske i armene sine. Iscenesetter ikke dette dramaet, der og da, som sakrament, Guds tilstedeværelse i spenningen mellom makt og avmakt? Inviteres vi ikke inn i en overveldende følelse av mysterium, kjærlighet og uendelig ansvar? Og er det ikke slik at dette gjør noe med fellesskapet, der og da? Blir ikke sårbarheten, både barnets, vår egen og de andres, helt konkret, og der og da, sentrum i et nytt fellesskap; i Guds rike?

Nederlaget

På samme måte der det også med nattverden. Nattverden innstiftes rett før nederlaget, rett før Jesus må gi opp sin kamp og dø. Å spise Jesu legeme og drikke hans blod gir ikke mening hvis det ikke også handler om å ta del i dette nederlaget, om å tilhøre et fellesskap der nederlaget har en sentral plass. Erkjennelsen av at nederlaget tilhører tilværelsen ikke er en idyllisering av det vonde, men å bli klar over at vi som fellesskap, og som individer i det fellesskapet, faktisk vokser når vi avtar, at vi står opp til nytt liv når vi dør bort fra oss selv. At vi blir sterkere når vi innser vår svakhet og tryggere når vi erkjenner sårbarhet, hos oss selv og hos andre, ja til og med hos Gud. Å samles rundt nattverdbordet er å samles om Guds sårbarhet, og derfor også å gjenkjenne sårbarheten i oss selv og i hverandre. Det kan godt være at vi går frem til nattverden som enkeltmennesker som lengter etter syndserkjennelse, men forsoningen består ikke først og fremst i at vi like isolert går tilbake og setter oss. Forsoningen, syndstilgivelsen er å bli inkludert i fellesskapet med Gud, med hverandre og med oss selv.

Barnet i oss

Det som er litt forunderlig, men allikevel forståelig fordi dette er så sentralt, er at når Jesus snakker om at vi må bli som barn for å komme inn i Guds rike, så blir han sint. Presten, eller den som leser, sier alltid: Da Jesus så dette, ble han harm og sa: La de små barn komme til meg og hindre dem ikke. Det han skulle sagt var: Da Jesus så dette, ble han harm og sa: La de små barn komme til meg! Og, hindre dem ikke! Og leser vi evangeliene, så ser vi hvorfor dette er så viktig. Helt fra begynnelsen av sitt virke, så er det et nytt fellesskap Jesus forkynner: Guds rike; himmelriket, er nær, gjentar han gang etter gang, og han stiller seg fra begynnelse til slutt sårbar i dette fellesskapets midte.

Når Jesus insisterer på at dette er så viktig, skal vi ikke da heller fortelle dåpsfølget og menigheten at dette er en forsmak på gudsrikevirkeligheten, at vi, når vi samler oss i sirkler rundt barnet, den nærmeste familien, storfamilien, venner og menighet, når vi slik samler oss, så består det sakramentale i at disse fellesskapene er en del av Guds rike. Og igjen, på samme måte med nattverden. Skal vi kanskje også gå videre og si at den erkjennelse av sårbarhet, både vår egen og andres, som barnet og den korsfestedes legeme og blod virkeliggjør i oss, skal vi ta det med oss inn i alle våre fellesskap, slik at de på samme tid blir både sant menneskelige og en virkeliggjørelse av Guds rike.

Det handler ikke om å underkjenne synd, hvis noen er redde for det. Det handler om å peke på Guds motkraft mot synd, Guds rike. Det handler om Guds og vår egen sårbarhet som virkelighet, kall og løfte.

Bekymring

Jeg har slitt med Jesu ord om at vi ikke skal bekymre oss. Det er ikke bare det at jeg ikke får det til. Jeg forstår ikke hvorfor, og jeg vil rett og slett ikke. Når vi snakker om barnet og barnets sårbarhet, så har den omsorgen som vekkes i meg bekymringen som en sentral del. Å ha ansvar for barn er å være bekymret. Det er nødvendig, og sånn er det bare.

Hvordan skal vi da forstå Jesu ord? På en måte, tror jeg, er svaret på det spørsmålet ganske enkelt. Det Jesus sier, er at vi ikke skal overbekymre oss. Men, spørsmålet, igjen, blir da: Hva betyr det? Hva er det å være overbekymret? Svaret på det spørsmålet, tror jeg, handler om sårbarhet.

For å være overbekymret er å drømme om usårbarhet. Det er en bekymring som til syvende og sist ønsker å være bekymringsløs; uten bekymringer. Hvis det er slik at sårbarheten hører grunnleggende til det å være menneske, så hører også bekymringen til dette. En sann, menneskelig og gudvillet bekymringen er omsorg for seg selv og andre. Det handler om styrke til å leve med sårbarhet, knytte seg til andre og våge å stå i dype relasjoner. Hvis bekymringen har som mål å være bekymringsløs, søker den enten den umenneskelige sikkerheten eller rus og skstase.

Paradokset

Kanskje aner vi meningen med Jesu ord i dette paradokset: Grunnen til at vi overbekymrer oss er drømmen om en tilværelse uten bekymring. Det vi drømmer om; bekymringsløshet, er nettopp det som skaper sin motsats; bekymring. Poenget tror, jeg, er at det finnes en grense der bekymringen tipper over i det kontraproduktive; i at vi nettopp skaper en verden vi ikke vil ha. Dette skjer når drømmen om sikkerhet blir drømmen om usårbarhet.

Hele Jesu liv framstår for meg som et vitnesbyrd om at en slik fortolkning av ordene om ikke å bekymre seg er riktig. Guds kjærlighet, Guds omsorg og Guds bekymring åpenbares i Jesu komme, og selve bærekraften i denne åpenbaringen av sann kjærlighet og omsorg er nærvær, utsatthet og sårbarhet. Jesu død, hans korsfestelse vitner om en verden blind for denne åpenbaringen av sårbarheten som omsorgen og kjærlighetens kjerne. Han som sier ”la de små barn komme til meg” blir selv det forkastede barnet.

I vår tid treffer dette budskapet oss på en særskilt måte. Vår tids tro på at det ikke er noe mer, det som kan kalles den uheldige siden av sekulariseringen, gjør at vi må tviholde på det vi ser og har. Bortfallet av troen på at tilværelsen holdes oppe av noe utenfor oss selv, gjør at vi selv føler kravet om å holde fast enda mer tvingende. Faren er at denne vantroen skaper en tvangsforestilling og sikkerhetsspiral som løper løpsk; en sikkerhetsmani som føles truende eller krenkende for andre; som skaper fiendtlighet og som gjør at vi må pøse på med enda mer sikkerhet; ugjennomtrengelige grenser, politi på hvert hjørne, vestlige soldater i alle land, oppsamling/ akkumulering hinsides alle grenser bare for selvsikringens skyld og dobbeltlåste og oversikrede hjem og sinn.

Jesu ord om ikke å bekymre seg for morgendagen sier oss at all bekymring har en grense. Hinsides denne grensen begynner vi å skape det vi vil unngå.

Leder til Golgata 

Guds svar på menneskets splid og strid er ikke enerådig allmakt men sårbart kjød og avmakt. Sårbarhet, stadig overraskende sårbarhet, er den røde grunntråden i evangeliene, fra Jesu fødsel og Marias beskyttende kjærlighet, via Jesu lære og det faktum at han alltid fant tilknytningspunktet hos de syke, utstøtte og sårbare, til den røde tråden leder til Golgata der Jesu sårbarhet – Guds sårbarhet – blir synlig for all verden til alle tider. Det er vanskelig å overvurdere Jesu ord under pågripelsen om å stikke sverdet tilbake i sliren og om at han kunne tilkalle tolv legioner av engler for å slå ned de som arresterte ham. Her er Jesus klar og tydelig: Sannheten, livet, frelsen og kjærligheten kunne ikke vinnes gjennom sverd, vold og makt, kun ved at han holdt fast i utsattheten; sårbarheten som sannheten om Guds kjærlighet og sannheten om det menneskelige.

"

«Jesus tviholdt på sin sårbarhet også når denne ble truet og misbrukt»

"

Mysteriet i den kristne tro er at veien til sant liv, mening og fellesskap ble åpnet ved at Jesus tviholdt på sin sårbarhet også når denne ble truet og misbrukt. Det er dette som påsketiden handler om og som på mange måter står i sentrum av kristen tro; at denne verdens makter, de som vil fange, ordne og kontrollere, at disse maktene ikke ble møtt med motmakt men med sårbarhet og kjærlighet, og gjennom det ble fellesskapet og den gode tilhørigheten en mulighet for alle mennesker til alle tider.

Det som holder tilværelsen sammen

Gjennom hele sitt virke, gjennom det han er, det han gjør og det han sier, snakker Jesus til sin samtid om hvordan Guds kjærlighet, det som holder tilværelsen opp og sammen, står foran dem akkurat der, akkurat da. Hadde de sett Jesus, da hadde de sett hvordan han i all sin menneskelighet, i sin sårbarhet og i sitt nederlag åpenbarte og gjorde Guds kjærlighet sann og virkelig. Da hadde de sett hvordan denne Guds kjærlighet i Jesus var svaret på deres dype lengsel etter sammenheng og det grensesprengende. Under de mer eller mindre perfekte fasadene, under regler, lover, konvensjoner og bekymringer ligger det spørsmålet som Jesus var tilsvaret på. Hadde de våget å gå under det laget i seg selv, da ville de sett at Jesus, dette mennesket som fødtes i fattigdom, som samlet de som var til overs i samfunnet rundt seg, taperne, han som aldri dekket til sin sårbarhet med makt og som til slutt led nederlag – han var skatten, han var det de lengtet etter, han var sentrum. Han var frøet som ble lagt i jorden.

Sårbarhetens evangelium er også i dag, ikke minst i dag, kirkens vitnesbyrd til en verden som drømmer om usårbarhet og om å være seg selv nok. Visst er det dom i det. Visst kan det være smertefullt å la maskene falle og rive ned beskyttelsesmurene som har stengt meg inne og de andre ute, men det er først og fremst evangelium. En erkjennelse av at sårbarhet, frykt og ensomhet er noe vi uansett deler. Så hvorfor ikke gjøre det til utgangspunkt for et godt fellesskap preget av sann trygghet og menneskelighet – Guds rike.

Denne teksten ble opprinnelig skrevet til en retreat om sårbarhet på Prestegården 12.-14. april 2013 og først publisert på Raag Rolfsens blogg.  

Gjør en forskjell

Dette skjer

 

 

Bottom