Illustrasjonsfoto: Raul Lieberwirth/Flickr CC 

Si det som det er

Hvis alle bar problemene sine i gjennomsiktige plastposer, hadde ingen villet bytte.

Jo flere mennesker jeg møter, desto oftere tenker jeg at hvis alle bar omkring på problemene sine i gjennomsiktige plastposer, hadde ingen villet bytte. Alle har sitt å stri med, og illusjonen om at det finnes mennesker som bare har det bra, kan kun leve på veldig lang avstand.

Omslaget til boken «Det er mye man ikke må» av Tomas Sjödin

«Det er mye man ikke må» av Tomas Sjödin, Vårt Land forlag 2015

Det meste finnes i de fleste liv, det virker iallfall sånn. Og hvor mye varmere og mer menneskelig ville ikke livet blitt hvis vi litt oftere bød hverandre på et lite glimt av en slik gjennomsiktighet.

"

«spørsmålet 'Hvordan går det?' er et av de vanskeligste å svare oppriktig på»

"

Med fare for å høres ut som en kranglefant synes jeg spørsmålet «Hvordan går det?» er et av de vanskeligste å svare oppriktig på. Vi har dusinvis med svar på det spørsmålet, svar som har blitt til ene og alene for at vi skal slippe å si det som det er.

«Det rusler og går», «jeg henger da sammen» og «det kunne vært verre, jeg skal ikke klage», er bare noen i rekken. Hva betyr alt det der?

Kanskje er det bare et uttrykk for at man ikke vil svare på spørsmålet der og da, at det ville krevd et visst mål tid og plass og trygghet for å kunne si det som det er. At sånne spørsmål krever at man får sjansen til å fortelle en lengre historie.

Eller så forteller svarene våre at det har blitt upassende å være oppriktig. Man skal helst være lykkelig, samt frisk og økonomisk stabil. Hele tiden. Det blir liksom enklere da.

"

«Jeg bedømmer et menneske ut fra hvor mange dype problemer han er engasjert i»

"

Den polsk-amerikanske rabbineren og filosofen Abraham Joshua Heschel legger til grunn en annen måte å se medmennesket på: «Jeg bedømmer et menneske ut fra hvor mange dype problemer han er engasjert i,» sier han og fastslår både at menneskene har problemer, og at Gud stadig sliter med problemer. Og at dette slitet vi har til felles er en del av selve livet og en berøringsflate mellom Gud og menneske. Jeg opplever den tanken uendelig trøstende. Og full av håp.

Alle ideologiers grunnlag er jo beskrivelsen av tingenes sanne tilstand. Først når den beskrivelsen er unnagjort, kan man begynne å skissere hvor man kunne ønske å havne og hvordan man skal komme seg dit. Men det begynner alltid der man står. Og nået er ikke alltid ideelt. Hvis noe skal ha muligheten til å forandres, begynner det, paradoksalt nok, med å innse hvordan det faktisk er. Det blir litt bedre hvis man kan si at det ikke går bra. Så bakvendt er det, og jeg tror det har noe med sannheten å gjøre.

Hvis alle bar problemene sine i gjennomsiktige plastposer, hadde ingen villet bytte. Derimot tror jeg i fullt alvor at alle posene våre på den måten ville blitt en anelse lettere å bære. At et kilo, med Tranströmers ord, plutselig kunne vise seg å veie 700 gram. Ikke mer.

(PS: Lenge etter at denne teksten ble skrevet, har jeg fått vite at spaltisten og foreleseren Hillevi Wahl er opphavet til tanken om å bære livet sitt i en plastpose. Hillevi har herved min takk. Etterskuddsvis og inderlig.)

Denne teksten er hentet fra Tomas Sjödins bok «Det er mye man ikke må» (Vårt Land forlag 2015) og publisert i forbindelse med Areopagosdagen 2016.

 

Gjør en forskjell

Dette skjer

 

 

Bottom