Døden

Døden er et tema som mennesker til alle tider i alle kulturer har vært opptatt av.

Sjelens udødelighet. Kontakt med de døde. Et kristent perspektiv.

Foredrag holdt på Alternativmessa på Lillestrøm i november 2014.

Hva skjer etter døden? Hvor er de døde? I enhver begravelse sier presten: Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå. Hva mener vi med disse ordene? Har vi eller er vi en udødelig sjel? Hva i oss blir til jord, og er det noe som lever videre? Undersøkelser i England viser at opp mot 50%  mener at de har hatt kontakt med en avdød i en sorgfase. 

Til alle tider har mennesker spurt hvor de kommer fra og hvor de skal hen. Mange ønsker å rive forhenget til side og vil vite hva som kommer til å skje. Alle religioner vil forsøke å løfte på sløret som hviler over fremtiden, slik at menneskene kan få hjelp til å orientere seg for ikke å ta feil av målet. Derfor har praktisk talt alle religioner utviklet en form for å kunne se inn i fremtiden (Ratzinger (2007, s 17).

Hvor er han? Hvor er hun? Spørsmålet kan bli ganske påtrengende i møte med andres død. Burde ikke teologien kunne svare? En av 1900 tallets sentrale teologer, Jürgen Moltamann, forteller følgende: Jeg må tenke på en svært pinlig situasjon – Ernst Bloch, som bodde i nabolaget vårt var død. Jeg gikk over for å snakke med kona hans. Hun kom bort til meg og hadde bare en ting å si: "Hvor er han nå?" Den døde lå fortsatt i rommet. I det øyeblikket hadde jeg ikke noe svar å gi." Teologiprofessoren hadde ikke noe svar å gi.

Har mennesket en udødelig sjel?
Forestillingen om at vi har en udødelig sjel er utbredt blant folk, og tanken om sjelens udødelighet er en sentral del av det nyåndelige tankegodset. Men denne forestillingen uttrykker et dualistisk menneskesyn og har røtter i gresk filosofi. Her deles mennesket i en evig, verdifull sjel og en forgjengelig kropp. Forestillingen om at vi har en udødelig sjel fikk ny aktualitet på 1800-tallet, kanskje som en reaksjon mot naturvitenskapens som hadde redusert mennesket til forgjengelig materie. I våre dager er forestillinger om sjelens udødelighet ofte knyttet til ekstraordinære erfaringer (EE), som betyr paranormale, mystiske, åndelige og andre uvanlige erfaringer, som for eksempel kontakt med de døde, nær-døden-opplevelser og bilder fra tidligere liv. Millioner av mennesker over hele verden rapporterer om ekstraordinære opplevelser, og vi opplever en økende interesse for dette blant folk. Etablert religion og vitenskap har ofte forholdt seg nedlatende og reduksjonistisk til disse fenomenene. Det betyr selvfølgelig ikke at alle EE er autentiske, det finnes mennesker som er ute etter å få oppmerksomhet, status eller å tjene penger. Det kan være vanskelig å skille mellom falske og autentiske EE, men det er viktig.

Nær-døden-opplevelse:
I det siste har det kommet hundrevis av bøker om dette temaet. NDO opptrer i en tilstand av klinisk død. Empiriske undersøkelser viser at mellom 35-40 % av mennesker som har fått igjen livsfunksjonene sine etter å ha vært erklært klinisk død, forteller om slike erfaringer. Forskning som er gjort på dette feltet viser at NDO ofte følger et visst mønster: ut av kroppen – gjennom tunnelen og ut i lyset, der det skjer en renselse – reprise på livet som fører til selverkjennelse – valget: å gå videre eller å gå tilbake.

Mange synes det er fantastisk å høre om "døde" som har vært i grenseland mellom liv og død. De forteller at de ikke lenger er redde for å dø, og i tunge stunder kan de finne trøst i å vite hvordan det er på den andre siden.

Reinkarnasjon og bilder fra tidligere liv:
Bilder fra tidligere liv gir næring til troen på reinkarnasjon og sjelens udødelighet, og opplevelser som rommer trekk fra fortiden vil kunne tolkes som et vitnesbyrd på at reinkarnasjonstanken er sann. Men slike bilder kan tolkes på ulike måter, det kommer an på den overordnede virkelighetsforståelsen (kristen tro eller reinkarnasjonstro).
Hvordan vi forstår/tolker en nær-døden-opplevelse avhenger av forståelseshorisonten vår.
 
For 50 år siden ville en NDO vanligvis bli tolket som et vitnesbyrd om det evige liv og oppstandelsens virkelighet, fordi da var den kristne tro fortolkningsrammen for de fleste. Men i dag, når reinkarnasjonen er forståelseshorisont for mange, blir en NDO et vitnesbyrd om sjelens uavhengighet av kroppen og om sjelens mulighet for gjenfødelse i en ny personlighet. Erfaringene kan være de samme, beskrives på samme måte, ha samme innhold, og likevel tolkes forskjellig, avhengig av den overordnede virkelighetsforståelsen.

Spiritisme og erfaring av kontakt med de døde: 
Vi skiller mellom aktiv og passiv kontakt. Passiv kontakt er at det skjer spontant, der mottakeren blir oppsøkt. Kontakt med de døde kan være en vag fornemmelse av nærvær, høre en stemme, kjenne en lukt, høre skritt i trappa, man kan se den døde, man kan får et glimt av den avdøde i en folkemengde.
Spiritisme er aktiv søken etter kontakt med de døde. Spiritisme kommer av det latinske ordet spiritus som betyr ånd. Det er en tro på at det finnes en åndeverden, og at mennesker kan komme i kontakt med avdødes ånder. Tanken her er at de levende kan kommunisere med de døde gjennom et medium eller gjennom ulike teknikker. Noe av det som kan være tiltrekkende med spiritisme er at den på en måte "bekrefter" sjelens udødelighet, og dermed gir håp og trøst til de som er tilbake.

Hva skjer når vi dør?
Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå. Disse ordene hører vi i enhver kirkelig begravelse? At kroppen forråtner og går til grunne, det vet vi. Men vi er da mye mer enn bare kropp. Som menneske er vi kropp, sjel og ånd, så hva skjer med sjelen og ånden når vi dør? La oss først se på utsagnet av jord er du kommet. Den kristne teologis begrunnelse for å si dette er hentet fra skapelsesfortellingen i 1. Mos 2,7: Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning. Når et menneske dør, tar Gud livsånden, den som ble blåst inn i mennesket da det ble skapt, tilbake. Det er Guds livgivende ånd som gjør mennesket levende, uten den ville alt ved menneske forråtne, slik kroppen gjør. Men personen, selve essensen i mennesket, går ikke tapt. Hvert menneske er skapt i Guds bilde, vi bærer Guds bilde i oss, det dør ikke, det tar Gud vare på.
Forestillingen om sjelens udødelighet har røtter i gresk filosofi. I denne dualistiske menneskeoppfatningen (platonisme og gnostisisme) tenkes sjel og legeme som to selvstendig eksisterende og motstridende enheter. Her oppfattes sjelen som den udødelige, ikke-stofflige bærer av det spesifikt menneskelige. Hos antikkens grekere ble det opprinnelig brukt om det som et levende menneske har til forskjell fra et dødt, livspusten. Aristoteles derimot utelukker i prinsippet at sjel og legeme kan skilles.
Har du noen gang stått ved siden av et menneske i dødsøyeblikket? Du vil se en umiddelbar forandring. Kroppen er der, men den er tom. Noe har forlatt den. Den eller det vi elsket er ikke der lenger. Hva har skjedd? Hva er det som har forlatt kroppen? Jeg tenker at når vi dør gir vi livsånden tilbake til Gud. I Lukas evangeliet står det at da Jesus døde på korset, ropte han med høy røst: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Da han hadde sagt det, utåndet han. Inngangsordene som leses i enhver begravelse sier: Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Vi er samlet her for å ta avskjed med (navnet nevnes). Sammen vil vi overgi ham/henne i Guds hender og følge ham/henne til det siste hvilested. Hva er det vi overgir til Gud? Jo, vi overgir det døde menneskets livsånd.

Hvor er de døde? (Sommerfuglen / transformasjon)
Døden er grensen for menneskelig viten, og Bibelen har ikke en entydig lære om de dødes eksistens, selv om den sier en god del. Den snakker om en mellomtilstand, i påvente av at Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde. De døde skal da ikles en ny og uforgjengelig kropp og det skapte skal forvandles til en ny himmel og ny jord. Skaperverkets fullendelse er det kristne håpet. I Rom 8,38 ff sier Paulus: For jeg er viss på at verken død eller liv, engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Kanskje det er dette som er det viktigste å vite i møte med døden – at selv ikke den kan skille oss fra Guds kjærlighet. Troen på at vi er omsluttet av Guds kjærlighet også i døden er en god tanke. Det å dø er å overgi seg til noe som er større enn oss selv. Jfr. Jesus siste ord på korset: Far, i dine hender overgir jeg min ånd!
I følge Bibelen er de døde i himmelen eller i paradis,Luk 23,43: Sannelig jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis (Jesu ord til røveren på korset). Himmelen er ikke et sted, men en dimensjon som er utenfor tid og rom. Å dø kan forstås som å gå fra en dimensjon til en annen. Å være i himmelen betyr å være hos Gud.
Fil1,23: Jeg lengter etter å bryte opp for å være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.  
2. Kor 5,8: … flytte bort fra kroppen og hjem til Herre..
1. Kor 11,30; 15,6: Noen er sovnet inn. Hellenistisk talemåte.

Forholdet mellom levende og døde:
Skriftene i Det nye testamente er lite interessert i døden. Grunnen er at de første kristne var så overveldet av Jesu oppstandelse fra de døde, og var sikre på at Jesus snart skulle komme tilbake og opprette Guds rike på jord. Men etter hvert som Jesu gjenkomst drøyde, måtte de lage ritualer for hvordan de skulle begrave sine døde, og kirken måtte håndtere død og sorg. De gamle ritualene ble nytolket slik at de skulle passe til den nye troen. Spiritismen og nyåndeligheten tar opp igjen mange trekk fra den opprinnelige religiøsiteten. Den forstår tilværelsen som en stor livssammenheng mellom gud(er), ånder, natur og mennesker, levende og døde. Religioner, for eksempel kristendommen, som trekker et skarp skille mellom de levende og de døde, kan skape et tomrom som er vanskelig å fylle psykologisk.
Bibelen tegner ikke en absolutt grense mellom denne verden og den bortenfor. Det er mer som en hinne som innimellom gjennomtrenges. Men mennesket oppfordres ikke til å forsøke å krysse denne grensen (spiritisme). Dels fordi man vil beskytte de levende mot negativ innflytelse fra de døde, og fordi åndene på den andre siden ikke trenger oss. Den døde er overlatt til Gud og hans herrevelde. Når vi i Fadervår ber la din vilje skje, i himmelen så og på jorden, så legger vi de døde i Guds hender. Når vi i trosbekjennelsen bekjenner at Jesus for ned til dødsriket, bekjenner vi troen på at alle de døde er innenfor Jesu herrevelde.
Døden betyr ikke total relasjonsløshet, den betyr opprettelsen av en ny dimensjon. Å forholde seg til de døde som om de ikke finnes, er ikke en kristen tanke, det er en sekulær tanke. Men vi trenger ikke de døde som formidlere til Gud, og de døde skal ikke ta englenes plass som Guds sendebud til oss.

Kontakt med de døde:
Det å forsøke å ta kontakt med de døde gjennom bestemte handlinger for å motta beskjeder fra dem, er fremmed for alle de klassiske kirkesamfunnene. Det går på tvers av troens vesen. Mens magien prøver å fremtvinge en ønsket virkning, går troens vei mot tillit og overgivelse til Gud.

Når det gjelder kontakt med de døde, så sa jeg tidligere at vi skiller mellom aktiv og passiv kontakt. Spiritisme er den aktive formen for kontakt, gjennom medium eller teknikker. Terskelen for å oppsøke et medium er blitt lavere med årene, det er mer tilgjengelig og ikke så stigmatiserende som det ville vært tidligere. I vår kultur ser vi er fremmedgjøring av døden og den døde, døden fortrenges. Det kan være en medvirkende årsak til at spiritismen vokser seg sterkere.
Passiv kontakt betyr at man selv ikke tar noe kontakt, men erfarer, ofte overraskende, å bli kontaktet. Å oppleve kontakt med en død person som har stått en nær i livet, er ganske utbredt. Det finnes ikke kvantitative undersøkelser fra Norge som sier noe om hvor mange som har slike erfaringer, men studier fra USA og England viser at det kan være 40-50 % av den sørgende populasjonen som mener at de har hatt kontakt med en død. Dette tallet kan være enda høyere, da noen antakelig er tilbakeholdne med å fortelle om slike opplevelser (Anne Austad, tfs 2-2012, s. 142). Hvordan dette nærværet oppleves, kan variere fra udelt positivt til negativt, fra berikende til vanskelig og skremmende. Når noen opplever kontakt med de døde som vanskelig / destruktiv, må kirken tilby sjelesorg og ritualer som setter grenser for de dødes innflytelse og overgi dem i Guds hender.
Mennesker må få hjelp til å komme ut av erfaringer og opplevelser som binder og skaper frykt. Oppleves erfaringene derimot som livgivende og frigjørende, så vet kirken at dette er kjennetegn på Den Hellige Ånds virke.
Jeg sa for litt siden at det å forsøke å ta kontakt med de døde gjennom bestemte handlinger for å motta beskjeder fra dem, er fremmed for alle de klassiske kirkesamfunnene. Som teolog er det viktig for meg å vite om Bibelen sier noe om det å ta aktiv kontakt med de døde? I Det gamle testamente finner vi advarsler som jeg tenker kan være relevante i dag også. I 5 Mos 18,9 ff omtales ulike praksiser som fantes i Israels omgivelser. Gud sier til Israelsfolket, rett før de skal gå inn i det lovede landet:

"

Når du kommer inn i det landet Herren din Gud gir deg skal du ikke ta etter alle de avskyelige skikker hos folkeslagene der. Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ikke noen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann, ingen som utfører besvergelser, spør gjenferd eller spådomsånder til råds eller søker hjelp hos de døde. Herren avskyr alle som gjør dette” (v. 9-11).

"

Praksiser som hevder å vite noe om framtiden, eller det å søke råd og hjelp hos de døde, kaller Det gamle testamente for avskyelige skikker og forbyr disse praksisene. Men det er verdt å merke seg begrunnelsen for dette forbudet. Troens vei settes opp mot sannsigervesenet.  I vers 13 står det: ”Du skal være helhjertet i forholdet til Herren, din Gud,” og vers 15 sier at det skal fremstå en profet som Moses – altså Jesus – og ham skal folket høre på. Spiritismens vei, som handler om å lese menneskets skjebne, stenges. Samtidig åpnes en ny vei ved at Gud blir menneske i Jesus Kristus, og det er ham vi skal høre. Jesus er ikke en som sier oss hva som skal skje i morgen eller i neste uke eller senere. Han er ikke en tjener for vår nysgjerrighet eller vårt behov for forutsigbarhet.

”Mine tider er i din hånd,” sier salmisten i Salme 31,16 og velger å sette sin lit til Herren. Det er dette kirken ønsker å holde fram. Det hinsidige er en realitet, og kirken må være frimodige på at det finnes en åndeverden, samtidig som den advarer mot spirituell praksis. Med stor frimodighet kan vi løfte fram de kristne praksisene: Ulike former for bønn, nattverd, lystenning, delta i gudstjenestens liturgi, meditasjon og stillhet, retreat, pilgrimsvandring, synliggjøre troen i form av ritualer og handlinger. Som kristne må vi vise i praktisk handling at Gud lar seg finne for dem som søker ham. Han er over alt, midt i hverdagene våre.

Alle mennesker tenker fra tid til annen over hva som skjer når en dør, og det er all grunn til å spørre seg hva det er som gjør at reinkarnasjonsinteressen har vært så økende de siste årene. Tallene varierer noe, men en plass mellom 18 og 20 % av befolkningen vil svare bekreftende på spørsmålet om en har levd en eller flere ganger tidligere. Hva skjer når vi dør? Det er ulike måter å tenke omkring dette på, og tre sentrale måter å forholde seg til dette spørsmålet vil være det synet som finnes innenfor kristen tenkning, innenfor den ateistiske og innenfor en reinkarnasjonsvariant.

  1. Kristendommens har et historiesyn som sier at Gud skapte en gang. Deretter følger en lang historisk linje, og så kommer Jesus tilbake for å dømme levende og døde. Da skal de døde ikles en ny og uforgjengelig kropp, og det skapte skal forvandles til en ny himmel og ny jord. Det er her det kristne håpet når sitt mål: skaperverkets fullendelse. Nyskapelsen er ikke skapelse av intet, men skapelsens fullendelse. Om dette grunndogme presenteres for en person med New Age-sympatier, så vil han ganske sikkert si nei til dette, og han vil begrunne det på to måter: Han vil for det første mene at det er vanskelig å forholde seg til begrepet Guds dom. For det andre vil han hevde at ett liv er utilstrekkelig. Han har venner som han trenger mer tid sammen med, uvenner som han må forsone seg med, steder i verden som må besøkes etc.
  2. For det andre har vi synet til den ateistiske materialisme - støvteorien. Alt liv kan her skrives på en biokjemisk formel. Er man død, så er man død, og resten er taushet og mold. Også denne teorien vil mennesker med New Age-sympatier benekte, og så vil de hevde at vi er da åndelige, og ikke enige med dem som for tretti år siden mente at vi nok går mot en religionsløs tid etc.
  3. Den tredje teorien er en eller annen reinkarnasjonsvariant, vel å merke formet som en spiral med retning oppover. Det kan komme nye liv, som hver for seg kan gi  ubehageligheter, men overskriften er likevel fremskrittet-på vei til forløsning.

        (Arne Tord Sveinall i foredraget Den nyreligiøse utvikling i Norge – et historisk riss).

        

Døden fortrenges slik at folk ikke får leve ut sorgen sin, leste jeg i en avis her om dagen. Det er vanskelig å "slippe" den døde. I dag kan vi se en oppblomstring og endret betydning av ritualer knyttet til døden. På den måten får vi hjelp til å slippe og overgi den døde.

Det siste nye på kulturfronten / underholdningsfronten er Dødskaféer.

Det var den sveitsiske sosiologen Bernard Crettaz som for tre år siden hadde den opprinnelige ideen til konseptet, da kalt Cafés Mortels. Målet med kafeen er å øke bevisstheten om døden. På denne måten skal gjestene få motivasjon til å gjøre mest mulig ut av livene sine mens de fortsatt lever.

Mennesket vil alltid søke, lete, tørste og lengte – fordi etter syndefallet mistet vi relasjonene til den livskilden vi var skapt til å drikke fra – nemlig Gud. Vi venter en ny himmel og en ny jord, hvor rettfredighet bor (2. Pet 3,13). Skapelsen er ikke avsluttet, noe skal gjenoppstå. Det er ikke bare universet som skal forvandles, mennesket skal også gjennom forvandling. Gud har ikke gitt opp den verden han elsker. Han trekker historien og alle mennesker mot det ytterste målet: En ny himmel og en ny jord – der rettferdighet bor.

 

Litteratur:                 

Anne Austad - Han stod rett foran meg. Erfaringer av kontakt med døde og sorg.
Tidsskrift for Sjelesorg 2/2012. 
Temanummer: Hva skjer etter døden?

Tore Laugerud - Sjelens udødelighet og forholdet til de døde.
Tidsskrift for sjelesorg 2/2012.

Arne Tord Sveinall - Foredrag Den nyreligiøse utvikling i Norge – et historisk riss.
Modum, mai 2012.

Gjør en forskjell

Dette skjer

 

 

Bottom