Spiritisme, karma og reinkarnasjon

Spiritisme, karma og reinkarnasjon er temaer vi ofte møter i samtaler mennesker som er opptatt av eksistensielle spørsmål.

Antologi:

 Bibelteologisk refleksjon

Spiritisme, karma og reinkarnasjon

 

Liv Hegle

 

 

Det har skjedd en bemerkelsesverdig religiøs utvikling i Norge og Europa de siste 30 – 35 årene. Noen hevder at i dette tidsrommet endret Europa religiøs karakter, men at det var svært få som har forstått hva som har skjedd.

I 2010 kom boken Religion i dagens Norge (Botvar og Schmidt). Den tar pulsen på det religiøse livet i Norge og forsøker å stille en diagnose. Her diskuterer  og forklarer noen av landets fremste religionsforskere hva som skjer med religiøsitet i Norge nå. Den klassiske sekulariseringstesen har i lang tid forventet at religion ville forsvinne mer og mer i takt med moderniseringen. I stedet kan det virke som at religion har fått ny vind i seilene. Et kapittel i denne boken kalles ”Mot en alternativreligiøs revolusjon?”. Her henvises det til de britiske religionssosiologene Paul Heelas og Linda Woodhead som hevder at det finnes trekk ved samfunnsutviklingen som tyder på at vi står framfor et kulturelt skifte i Vesten når det gjelder religion. Subjektive former for spiritualitet tar over i stedet for tradisjonelle former for religion basert på ytre autoriteter (Botvar et al, 2010, s 66). De personlige erfaringene er det viktigste. Nye former for religion, spiritualitet og åndelighet utfordrer de gamle.

Den alternative religiøsiteten og nyåndeligheten har blitt mye mer synlig i Norge de siste tiårene. I dag arrangeres det over 50 alternativmesser rundt omkring i landet hvert år. Den store alternativmessa på Lillestrøm, i lokalene til Norges Varemesse, går årlig av stabelen i november og antas å ha mellom 15 – 20 000 besøkende på en helg. Her møtes 350 utstillere, og det inviteres til mer enn 400 seminarer og workshops.

Areopagos har deltatt med stand på disse messene i over ti år. Her tilbyr vi samtale, forbønn og velsignelse. Vi opplever ofte å måtte forklare hvem vi er fordi navnet Areopagos gir liten mening for de fleste. Apostlenes gjerninger 17 og Paulus sin kjente tale på Areopagos er begrunnelsen for det nye navnet til organisasjonen som tidligere het Den nordisk kristne buddhistmisjon. Der står det om Paulus:

 

I synagogen førte han samtaler med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget snakket han hver dag med dem han traff der. (v 17). Da tok de ham med seg og førte ham til Areopagos og sa: ”Kan vi få vite hva slags ny lære du kommer med?” (v 19)

 

Paulus møtte folket på torget og samtalte med dem. Vi i Areopagos mener at Alternativmessene er et tidens torg, der vi møter mennesker som er opptatt av åndelige og eksistensielle spørsmål. Mange er på leting etter svar på sin åndelige lengsel. Vår tilstedeværelse på messene er blant annet motivert ut fra Paulus og hans tilstedeværelse på datidens torg. Vi må heller ikke glemme at Jesus sa til disiplene sine: ”Gå ut.”

            Mitt første møte med Alternativmessen og miljøene som er opptatt av en alternativ åndelighet var for tre år siden. Jeg hadde et år tidligere fullført teologistudiet, blitt ordinert prest og var akkurat ansatt i Areopagos. Selv om jeg var nyutdannet teolog, var nyåndelighet ikke et tema jeg hadde møtt i studiet. Jeg hadde hørt om Alternativmessene, men hadde aldri besøkt noen. Nå skulle jeg plutselig ha ansvar for å organisere en stand og 25 frivillige medarbeidere. Vi var der som kirkens representanter. Teamet vårt bestod av folk fra Den norske kirke, Den katolske kirke, fra Frelsesarmeen, Misjonsforbundet, Metodistkirken og Pinsekirken.

For en stund tilbake hørte jeg en dame, som hadde hatt en lang vandring i det nyåndelige, si: ”Det falt meg ikke inn at kirken hadde noe å tilby meg som var opptatt av åndelig erfaring og utvikling.” Areopagos ønsker å være til stede på messene nettopp for å vise at kirken har noe å tilby søkende mennesker.

           Hva møter oss når vi besøker alternativmessene? Det er lukter, lyder og farger. Det er mange mennesker. Det er tilbud om healing, kontakt med døde, aurafotografering, håndlesning, klarsynthet, sjamanisme, guidet meditasjon med åndeverdenen, hvordan få kontakt med engler, regresjonsterapi, diverse spådomstjenester og mye, mye mer. Det tok ikke lang til før jeg selv måtte stille meg spørsmålet om hva jeg skulle mene om alle disse tilbudene og praksisene. Måtte jeg som kristen ta avstand fra alt som ble tilbudt, eller kunne jeg si ja til noe? Hvordan skulle jeg i så fall begrunne hvorfor jeg sa nei til noe og eventuelt ja til noe annet? Dette var også spørsmål som mange av de frivillige som stod på stand for Areopagos var opptatte av. Som teolog er det naturlig for meg å finne ut om Bibelen sier noe om praksisene og tankegodset som møter meg på alternativmessene. De troselementene som i særlig grad oppfattes som alternative sett i forhold til en kristen tradisjon, har idémessig ofte en referanse til religioner som buddhisme og hinduisme. Dette gjelder for eksempel forestillingen om reinkarnasjon.

           I denne artikkelen vil jeg se på spiritisme, karma og reinkarnasjon. Spiritistisk praksis og troen på reinkarnasjon er utbredt innenfor nyåndeligheten.

 

 

Spiritisme

Spiritisme kommer av det latinske ordet spiritus som betyr ånd. Spiritisme er en tro på at det finnes en åndeverden, og at mennesker kan komme i kontakt med avdødes ånder. Seanser, hvor mennesker gjennom forskjellige ritualer skal komme i kontakt med avdøde mennesker, inngår ofte som en sentral del. Her ligger det en tro på at den menneskelige ånd overlever kroppen, og at ånden kan meddele seg til de levende, ofte gjennom medier. Medier er mennesker som formidler kontakt.

            Moderniteten, som mange mener har et materialistisk og reduksjonistisk menneskesyn, har avvist at det finnes en åndelig virkelighet, og at mennesket har en åndelig dimensjon. Vår kristne tro er derimot tydelig på at det finnes en virkelighet ”på den andre siden”. Når vi tar imot nattverden, er vi med i et fellesskap på tvers av tid og rom, noe den halve alterringen symboliserer. Men kanskje har vår kirke likevel vært for lite opptatt av denne dimensjonen? De ortodokse og katolske har en mye sterkere betoning av det hinsidige og kontakten med den andre siden. Seminarene som på alternativmessene ledes av medier, der det tilbys kontakt med de døde, er blant de seminarene som har flest besøkende.

            Til alle tider har mennesker spurt hvor de kommer fra og hvor de skal hen. Mange ønsker å rive forhenget til side og vil vite hva som kommer til å skje. Alle religioner vil forsøke å løfte på sløret som hviler over fremtiden, og de får sin betydning ved å formidle kunnskap om det som skal komme, slik at menneskene kan få hjelp til å orientere seg for ikke å ta feil av målet. Derfor har praktisk talt alle religioner utviklet en form for å kunne se inn i fremtiden (Ratzinger (2007, s 17).

            I 5 Mos 18,9 ff omtales ulike praksiser som fantes i Israels omgivelser. Gud sier til Israelsfolket, rett før de skal gå inn i det lovede landet:

 

 Når du kommer inn i det landet Herren din Gud gir deg skal du ikke ta etter alle de avskyelige skikker hos folkeslagene der. Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ikke noen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann, ingen som utfører besvergelser, spør gjenferd eller spådomsånder til råds eller søker hjelp hos de døde. Herren avskyr alle som gjør dette” (v. 9-11).

 

           Praksiser som hevder å vite noe om framtiden, eller det å søke søke råd og hjelp hos de døde, kaller 5. Mos 18 for avskyelige skikker og forbyr disse praksisene. Men det er verdt å merke seg begrunnelsen for dette forbudet. Troens vei settes opp mot sannsigervesenet.  I vers 13 står det: ”Du skal være helhjertet i forholdet til Herren, din Gud,” og vers 15 sier at det skal fremstå en profet som Moses – altså Jesus – og ham skal folket høre på. Spiritismens vei, som handler om å lese menneskets skjebne, stenges. Samtidig åpnes en ny vei ved at Gud blir menneske i Jesus Kristus, og det er ham vi skal høre. Jesus er ikke en som sier oss hva som skal skje i morgen eller i neste uke eller senere. Vi kan ikke på den måten tjene vår nysgjerrighet eller vårt behov for forutsigbarhet.

           Derimot viser han oss hvem Gud er, hva det vil si å være et sant menneske og viser oss med det veien vi skal vandre (Ratzinger 2007, s 18-19). ”Mine tider er i din hånd,” sier salmisten i Salme 31,16 og velger å sette sin lit til Herren. Som kirke er det dette vi må holde fram. Vi må tørre å snakke om det hinsidige, og vi må være frimodige på at det finnes en åndeverden, samtidig som vi advarer mot spirituell praksis. Med stor frimodighet kan vi løfte fram de kristne praksisene: Ulike former for bønn, nattverd, lystenning, delta i gudstjenestens liturgi, meditasjon og stillhet, retreat, pilgrimsvandring, synliggjøre troen i form av ritualer og handlinger. Vi må øve oss på å snakke om Gud, søke Gud og bruke tid sammen med Gud, alene og sammen med andre. Det kan være i kirken, ute i naturen, på arbeid, på kafé, hjemme, på retreat … Som kristne må vi vise i praktisk handling at Gud lar seg finne for dem som søker ham. Han er over alt, midt i hverdagene våre. Mange nyåndelige er nysgjerrige på hvordan kristne lever og praktiserer troen sin. De nyåndelige miljøene er rike på praksis. Vi må kunne vise dem meningsfulle kristne praksiser.

 

Konklusjon:

Hvordan skal vi som irke møte mennesker som er opptatt av spiritisme, og som synes at dette er spennende å utforske?

  1. Anerkjenne. Vi må anerkjenne og skjønne behovet for kontakt med den andre siden. Vi er skapt i Guds bilde og derfor er vi skapt til å leve i kontakt med Gud. Vi er skapt til å ha en himmel over livene våre, der det trivielle får møte det hellige. Som kristne har vi dette i Jesus Kristus. Det å søke i spiritismen er kanskje også en reaksjon på det materialistiske verdensbilde og det reduksjonistiske menneskesynet. Kirkens utfordring blir å være i en levende relasjon til Gud og vis i praksis at Gud lar seg finne.
  2. Advarsel. Vi må tørre å advare mot spirituell praksis. Det er noe på den andre siden, derfor skal vi være forsiktige med å ”flørte” med disse tingene. Det er både sjelsørgeriske og mentalhygieniske grunner for dette. Man kan bli skremt, engstelig og det kan åpne for destruktive krefter.
  3. Praksis. Som kirke må vi vise alternative praksiser. Vi må ha en teologi som forklarer virkeligheten vi er en del av. Gjennom bønn, nattverd, liturgier, ritualer, gudstjenester m.m. viser vi praksiser der det jordiske og himmelske møtes. Kirken må kunne vitne om at Gud lar seg finne.

 

 

 

Karma og reinkarnasjon

 

Nyåndelige ønsker å være udogmatiske og åpne. Likevel deler de mange ideer. Troen på reinkarnasjon er for eksempel en vanlig forestilling.

 

           Ordet karma (sanskrit) betyr handling, og i følge buddhismen er karma en slags etisk og universell naturlov, det er en universell rettferdighet. Grunntanken er at enhver handling har en naturlig og nødvendig konsekvens. Et menneske betraktes som skyldig når det opplever sykdom, ulykker eller nederlag - det er gammel karma som avgjør livsvilkårene. Karmaforståelsen fungerer dermed som er forklaring på det onde og på lidelsens problem. Det er særlig innenfor hinduismen og buddhismen at karma brukes for å forklare menneskets skjebne. Det er gjennom karma at mennesket bindes til reinkarnasjonens kretsløp. Troen på reinkarnasjonen er en logisk konsekvens av karmaforståelsen.

            Reinkarnasjon, fra lat. - å bli gjort til kropp på nytt. Re – in – carne: komme på nytt i kjøtt. Reinkarnasjon vil si at sjelen gjenfødes i et nytt legeme etter døden og vil på den måten leve videre. Alt liv befinner seg i et uendelig kretsløp av fødsel, død og ny fødsel. Både buddhismen, hinduismen og nyåndeligheten ”tror på” reinkarnasjonen. Hinduene betrakter den som en forbannelse, der hvert nytt liv ses på som en straff. Moderne vestlig reinkarnasjonstro derimot blir ofte sett på som en velsignelse, en ny mulighet, til å oppnå nye og stadig bedre liv. Den er preget av utviklingsoptimisme (Darwins utviklingsoptimisme), og gjennom reinkarnasjoner vil en til slutt kunne nå fullkommenhet. Det er spesielt teosofene og antroposofene som har fremmet reinkarnasjonstanken i det moderne vesten. Når vi finner igjen tanken om reinkarnasjon i nyåndeligheten, er denne sterkt preget av teosofien.

            Troen på reinkarnasjon er utbredt, og den har vært økende de siste årene. Det er ikke uvanlig å møte mennesker som kaller seg kristne og samtidig tror på reinkarnasjon. Hvorfor tiltrekkes så mange av troen på karma og reinkarnasjon? Er det en protest mot egen dødelighet? Hva tenker vi som kirke om dette? Reinkarnasjonstanken er en anstøtssten mellom kirken og spiritualitet med østlig påvirkning. En undersøkelse foretatt i Danmark i 2007 som heter ”Tro i tiden”, kartla man  blant annet kirkens utfordringer i møte med østlig inspirert spiritualitet. Her oppdages det at de fleste intervjuobjekter hadde en reinkarnasjonstro, men at de ofte forsøkte å unngå å snakke om den. De hadde dårlige erfaringer med å dele denne troen med kirkens folk, og for mange var dette en viktig grunn til at de følte at kirken ikke var et sted de hørte hjemme. Kirkens avvisning av reinkarnasjonstanken som uforenelig med Bibelens ord, var for mange en hovedgrunn til at de hadde valgt bort kirken.

            Det er ikke til å komme bort fra at troen på reinkarnasjon og kristen troslære vanskelig kan forenes. Selv om det fra enkelte hold har vært hevdet at vi finner troen på karma og reinkarnasjon i Det nye testamentet (Matt 17,10-13; Joh 1,30; Joh 3,3; Joh 9,1-7), så bygger det på misforståelser og Det nye testamente har alltid hevdet en oppstandelsestro som er uforenelig med reinkarnasjon.

            Kirkens lære sier at i Jesus Kristus er vi kjøpt fri fra syndens og dødens lov, også loven om karma:

 

Rom 8,1: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus.

I Joh 9,1-7 møter Jesus og disiplene en blindfødt mann. Disiplene spurte Jesus om det var mannen selv eller foreldrene som hadde syndet, siden han var født blind. Verken han eller hans foreldre har syndet, svarte Jesus. Jesus henviste ikke til noen form for karmatenkning.

Hebr 9,27: Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen. Vi skal altså ikke leve og dø flere ganger. Vi har dette ene jordiske livet.

 

           Det hevdes fra nyåndelige at det finnes tekster i Bibelen som kan forenes med reinkarnasjonslæren. I Matt 17,10-13 spør disiplene Jesus om når profeten Elia skal komme. De skriftlærde snakket om at før Messias kom, så skulle Elia komme (Malaki 4,5). Da svarte Jesus at Elia allerede var kommet, og disiplene skjønte at det var døperen Johannes han snakket om. Noen hevder at Jesus med dette sa at døperen Johannes var en reinkarnasjon av profeten Elia. Da jødene hadde sendt noen prester og levitter ut i ørkenen for å spørre døperen om hvem han var (Joh 1, 20-23) og de spurte direkte: Er du Elia? Da svarte Johannes benektende: Nei, det er jeg ikke. Betyr dette at Johannes her motsier Jesus? Svaret finner vi i Luk 1,17, da engelen Gabriel kom til presten Sakarja og fortalte at han skulle få en sønn, han skulle kalles Johannes , og han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia. Det er dette Jesus sikter til når han sa at Elia allerede var kommet. Johannes lignet Elia (typologi). Dette var svært vanlig i bibelsk tid.

           1 Kor 15 kalles oppstandelseskapittelet. Fra vers 12 kan vi lese: Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen da blant dere si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. (…) Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved ett menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved ett menneske. (…) Alle skal få liv ved Kristus.” Det nye testamente er helt klar i sin oppstandelsetro.

Blant folk innenfor det nyåndelige landskapet påstås det ofte at reinkarnasjonslæren var utbredt i urkirken og oldkirken, og at det var konsilet i Konstantinopel i 553 som avviste denne læren, med knapt flertall. Dette stemmer ikke. Verken urkirken eller oldkirken gikk noen gang god for reinkarnasjonslæren, og de apostoliske fedre nevner den ikke med et ord. Blant kirkefedrene var det bare én som hadde beslektede tanker, og det var Origenes. Men heller ikke han trodde på reinkaransjonen, og i sine skrifter mot gnostikerne forkaster han denne tanken. Det han derimot forfektet, var at sjelen eksisterer i Himmelen før den tar bolig i et menneske. Det var denne sjelens pre-eksistens som ble forkastet på konsilet i Konstantinopel i 553. I virkeligheten har oldkirkens kirkemøter aldri befattet seg med reinkarnasjonen. De fant det ikke nødvendig, nettopp fordi denne lære aldri fikk innpass i kristne kretser (www.katolsk.no).

 

Følger av reinkarnasjonstanken:

  1. Reinkarnasjonslæren og kristen tro er helt forskjellig i synet på frelse og forsoning. I reinkarnasjonstroen må mennesket selv sone for sine synder i form av stadig nye liv. I reinkarnasjonstroen håper mennesket at det til slutt kan frelse seg selv, og på den måte komme ut av det evige kretsløpet med nye liv. Tanken på å oppnå fullkommenhet ved stadig forbedring gjennom mange liv, er ikke forenlig med kristen tro.
  2. Sykdom og lidelse er selvforskyldt, og nødvendig for det enkelte menneske. Det en nødvendig renselse pga feil i tidligere liv.
  3. Reinkarnasjonslæren undergraver det enkelte menneskets verdi, og mister det aspektet ved antropologien at hvert menneske er skapt av Gud. Gud har ikke bare skapt menneskeheten, men hvert menneske er unikt, skapt i Guds bilde og villet av Gud.
  4. Det er sjelen som er den menneskelige person. Kroppen er bare et hylster som sjelen bor i, og i døden kvitter den seg med hylsteret og ikler seg deretter et nytt hylster. Det kristne menneskesynet har et annet syn på kropp. Vi er kropp, sjel og ånd - og mellom disse er det en intim forbindelse. Hver søndag bekjennes det i kirkene at ”vi tror på kroppens oppstandelse og det evige liv.” I livet etter døden blir vi det sanne mennesket, det mennesket Gud hadde tenkt at vi skulle være.

 

 

Avslutning

 

I dag opplever vi at Gud er forsvunnet ut av manges tilværelse. Mange sitter igjen med en ensom følelse av tap. Et problem for mange moderne mennesker er at de har lengsler og religiøse opplevelser, men de har ikke ord som kan tolke dem og vet ikke hva de skal rette sin hengivenhet mot. Kanskje det er tomrommet etter Gud de kjenner på? På alternativmessene møter vi mange som er på leting og som innrømmer at de søker etter noe. Mange har snudd ryggen til kirken, av ulike grunner. De søker andre steder som de håper kan gi dem det de leter etter. Mange tegner et bilde av kirken som lite relevant, opptatt av dogmer og læresetninger. Folk vraket ikke kirken fordi den var for religiøs, men fordi den ikke var religiøs nok. De lette etter et nærvær de ante, men ikke kjente. De ble skuffet over kirkens lettvinte talemåter. Den svarte på spørsmål de ikke hadde stilt. De møtte ingen som kjente deres sjel og lyttet til deres nød. Så dro de ”hjemmefra” av hjemlengsel (Thelle 2005, s 71). Hva sier dette om vår kirke at så mange har søkt bort for å finne svar? Mange kommer ikke engang på den tanken at kirken i det hele tatt kan ha noe å si. Dette bør utfordre oss som kirke.

Noen spør om nyreligiøsiteten / den nye åndeligheten er en berikelse eller en fare for kirken - er den en forbannelse eller en velsignelse? ”En velsignelse i forkledning,” svarer noen. Hvordan er det mulig for kirken å se på nyåndeligheten som en velsignelse? Den fører jo ofte til at mennesker søker bort fra kirken. Vi lever i en erfaringssøkende tid, og dersom vår egen troserfaring ligger brakk, blir vi som kirke lite relevant for mange mennesker. Det utfordrer oss til å søke dypere i våre egne tradisjoner, i kirkens egen skattekiste, der det finnes praksiser og verktøy som kan berike troen og livet som kristen. Når mennesker i dag er nysgjerrige på hva kristne gjør og hvordan kristne praktiserer troen sin, hva svarer vi da? Vi må formidle at troen dreier seg om en levende relasjon til den Gud som har skapt oss. Kirkens budskap i møte med mennesker som tror på karma og reinskarnasjon, og som tenker at spiritisme er en måte å forholde seg til det som ligger foran på, er Jesus ord om at  han var kommet for at fanger skulle få frihet, undertrykte skulle settes fri og at han skulle rope ut et nådens år fra Herren (Luk 4, 17-19). Vi inviteres til et liv i frihet, der løftet er tilgivelse og oppreisning - og løfte om at mine tider er i Guds hånd.

 

 

 

 

Litteratur:

Botvar og Schmidt (2010). Religion i dagens Norge: mellom sekularisering og

             sakralisering. Oslo: Universitetsforlaget

Ratzinger, J (2007). Benedikt XVI: Jesus fra Nasaret. Oslo: Avenir  

Sveinall, A.T. (1991). Tro og Religiøsitet. Oslo: IKO

Thelle, N.R. (2005). Ditt ansikt søker jeg. Vikersund: Oriens

www.troitiden.dk Tro i tiden.  Rapporter.

www.katolsk.no/tro/tema/religionsdialog/artikler/sjelevandring

 

 

 

 

 

 

Gjør en forskjell

Dette skjer

 

 

Bottom