Døden - fra tabu til tabloid

Modum mai 2014

I dagligspråket betyr tabu "det vi ikke snakker om", enten for å vise hensyn, eller for ikke å skape dårlig stemning,sjenanse eller av andre grunner.
Tabloid er et avisformat, og det brukes for å beskrive en avis med stoff i konsentrert, lettfattelig form, ofte med store bilder og sensasjonsoverskrifter. 
Døden – fra tabu til tabloid? Det burde kanskje stå spørsmålstegn bak. Tabu – hvorfor? Tabloid – hvorfor?

Vårt siste tabu?

Er døden fortsatt tabu? Er den vår siste tabu? Per Fugelli ble tildelt Fritt Ords Pris i 2013, med begrunnelsen at han fortjente honnør for å hente døden fram fra fengselet for de forbudte ord. Men noe er forandret, på ganske kort tid. Sannheten er at vi sørger mer offentlig enn noen gang. På nrk.no/ytring kunne vi lese følgende den 10.02.2014: Tor Milde. Jon Bing. Anbjørg Sætre Håtun. Lars Andreas Larssen og Karl Erik Bøhn. Listen over kjendiser som ikke lever mer er lang. De siste ukene har vi knapt rukket å få med oss det ene dødsfallet før det kommer melding om det neste. Mediene har gitt oss innblikk i sykdomshistorier. Dag etter dag ser vi glimt av avskjedsseremonier og får ta del i bekjentskapskretsens vonde savn. Det har skjedd en mentalitetsforandring. Pressen boltrer seg, og når alt kommer til alt er det kanskje få ting i dagens Norge som er gjenstand for større oppmerksomhet enn døden.

Denne forandringen har skjedd de siste årene. I oktober 2008 kunne vi lese i Aftenposten: Før i tiden var døden noe man måtte forholde seg til. Men dette har forandret seg. I dag har kulturen vår mange strategier for å få oss til å glemme den. Døden er noe vi er redde for og avstenger oss fra. I dag skal vi være evig unge. Døende skyves bort på institusjoner og det normale nå er å vokse opp uten å ha sett et dødt menneske.

I 2009 skrev kreftsyke Steinar Lem (Fremtiden i våre hender) en kronikk i Aftenposten, der han etterlyser mer debatt om døden. Han påstod at religion bidro til taushet om døden og at det er tabubelagt å snakke om det store spørsmålet om hva døden betyr. Han menete at det er en rådende dødsangst i kulturen vår som fører til taushet rundt døden. Han påsto at vi kan ikke få en ordentlig dødsdebatt i Norge så lenge religionene har monopol på døden.

I 2012, altså bare for to år siden, skrev Per Fugelli: Fødselen feirer vi med jubel og glade meldinger. Døden gjemmer vi bort i fengselet for forbudte ord. Tidsånden innbyr til åpenhet og ærlighet, men døden får ikke være med i ut i det åpne landskapet. Døden er det siste tabu. Hvorfor? Han forklarer det med et sitat av Susan Sontag (amerikansk forfatter og skribent): For dem som verken har noen religion, hvor de kan søke trøst når det kan gjelde døden, eller har noen følelse av at døden er naturlig, er døden et motbydelig mysterium, den siste krenkelse, den ting som ikke kan kontrolleres. Den kan bare benektes.

Fugelli mener at vi tåler døden så dårlig, fordi den stiller skumle spørsmål ved de verdiene vi bygger det moderne livet på. Prestajonskulturen bærer med seg forakt og frykt for svakhet. Tiden dyrker ungdom, frykter sykdom, forakter alderdom og hater død. Vi kan aldri bli venner med døden, så lenge vi dyrker styrke og forakter svakhet. Dette sa Per Fugelli i 2012. Men nå er vi godt i gang med 2014. Noe har skjedd.

Håvard Nyhus, redaktør for bergensutgaven av gratisavisa i Natt&Dag (NATT&DAG (N&D) er en annonsefinansiert gratisavis som kommer ut elleve ganger per år i fire lokale varianter i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger/Sandnes. Hoveddekningsområdene er film, musikk, kunst, litteratur, uteliv, scenekunst, mote og samfunnsstoff. Avisen har ca. 145 000 lesere per utgave). skriver i Vårt Land i mars i år: Den som fremdeles går rundt og hevder at døden er tabu, har i vinter hatt en dårlig sak. For døden har vært allestedsværende. I nettavisenes verden kunne man knapt ferdes uten å få bortgangen til en passe obskur skuespiller midt i fleisen. En seier, vil noen hevde. Døden er ikke lenger dette store unevnelige, men noe vi har funnet et anvendelig språk for. VG-TV og sosiale medier har gitt oss muligheten til «hanskes» med døden på en måte som var tidligere generasjoner helt fremmed. Et fremskritt!

Mon det. Er denne strømmen av kistereportasjer et tegn på at vi har fått et mer «naturlig forhold til døden»? Jeg tviler. Jeg tror det er omvendt. For når begravelsesfølget mest av alt minner om den nye premierefesten, handler det ikke så mye om dødsmestring, som vår tids hang til det sentimentale.
Sentimentalitet har alltid et element av selvnytelse og moralsk unnvikelse i seg, og er det én ting som preger nettavisens dødsbonanza, så er det dette: Nytelsen ved å kjenne på sin egen medlidenhet; å feire egen evne til å bli berørt.

I stedet for gi en sannsynlig horisont mot hvilken jeg kan forstå meg selv og min egen død, fallbys vi en øvelse i kitsch og plumpe eufemismer (forskjønnende omskriving av det ubehagelige). Og det er alltid noen andre som dør. Døden er det som rammer den andre.
Døden som min skjebne, min ensomhet, mitt ansvar, mitt håp eller bortfall av håp – den døden snakker vi oss bort fra. Dødens alvor, dens absolutte karakter, den døden som ryster oss; om den døden er det helt taust. Tausere enn noensinne.

Slik gjør døden som tabloid sjangerøvelse oss en bjørnetjeneste: den tilslører og fordekker. Og i stedet for en horisont, gir den oss en FB-vegg. Kjetil Østli, skribent i A-magasinet, påstår noe av det samme. Han skriver i mars i år: Kanskje er døden fortsatt fjern for oss. Så fjern at man sulter etter andres død. Og med sosiale medier er den lett å ta del i, og det er lett å føle seg empatisk. For det er jo ikke min sorg eller min død. Kanskje er døden så interessant fordi man hungrer etter ekte følelser, noe som betyr noe, noe alvor. Døden er i alle fall vendt tilbake. Men kall den bare ikke naturlig når den ligner et hysterisk skuespill. Dødsjournalistikken er uforståelig og den virker galopperende.
Døden er ikke et tabuemne i dag. Men dersom noe er tabubelagt så er det sakens alvor.

Men ikke alle er enige med Håvard Nyhus eller Kjetil Østli. I en kronikk i BT 06.02.2014 skriver Thomas Wold, forsker i sosiale medier ved NTNU følgende:I sosiale medier finner mennesker i sorg et verdifullt fellesskap. Ved å skrive om døden på sosiale medier, tar vi den tilbake i det offentlige rom, og forholder oss til døden som en del av livet.

Da Kong Olav V døde i 1991 ble det lagt ut minneprotokoller over hele landet. Mange skrev navnet sitt. Selv om navnetrekket ditt på et papirark ikke endrer så mye på de faktiske forhold, så er det en måte å delta i sorgen sammen med resten av nasjonen. Men snart fant minneprotokollene også veien til Internett og de begynte å få en viss utbredelse hos vanlige folk på 90-tallet.
Mange av Bloggene og Facebook-sidene som handler om alvorlig sykdom og død, er ofte veldig fine og handler mye om livsglede. Mange syke og pårørende opplever at det er godt å dele, at det lindrer smerten ved å leve med alvorlig sykdom.

På minnesidene er det bilder av avdøde, tatt i positive sammenhenger; skiturer, middagsselskaper, vennesamlinger og andre sosiale situasjoner, sammen med kjæledyret og så videre, og det fortelles morsomme historier som får de andre medlemmene på minnesiden til å smile litt. Dette er slik vi kjenner igjen fra et tradisjonelt minnesamvær. Ofte handler det om å gjøre det triste til en positiv kraft. De tradisjonelle minnemarkeringene fortsetter, men det er ikke alle som føler at det er griet å ta ordet der. Da er det lettere for mange å dele et positivt minne og noen fine ord om avdøde i et digitalt minnesamvær. Sosiale medier blir noe man griper til for å markere samhold. Dette samholdet er ikke bare symbolsk; det er ekte. Mennesker i sorg finner et verdifullt fellesskap.

Minnesidene på sosiale medier blir en demokratisering av sorgen. Minnesidene blir også en måte å løfte avdøde opp som en viktig person. Når viktige folk eller andre kjendiser dør, setter avisene opp minneprotokoller, de får ting oppkalt etter seg, de får minneplaketter og statuer. Minnesidene på sosiale medier blir en demokratisering av sorgen. Nå kan også helt vanlige mennesker få sin minneprotokoll, der venner og bekjente kan kondolere, og løfte opp avdøde til å bli nesten like viktig som Kong Olav og Rolv Wesenlund. Enhver som er viktig nok for deg kan få sin egen digitale minnebauta.

Selv om det i det siste har vært mye offentlig sorg, kommer vi ikke bort fra at døden ofte gjemmes bort. Vi har egne institusjoner for dem som venter på å dø, og bortsett fra noen nekrologer i avisene, er sykdom, død og sorg for de fleste et underkommunisert tema. 80 % av de som dør i Norge, dør på institusjon og sykehus. Ved å skrive om det på sosiale medier, tar vi døden tilbake i det offentlige rom, og vi forholder oss til døden som en del av livet. Sosiale medier er for mange et sted det føles naturlig og godt å dele sorgen.

Det å offentliggjøre en sorgprosess eller et sykdomsforløp passer selvfølgelig ikke for alle, og det må vi respektere. Det er viktig at ingen presser på, eller tar kontroll over andres sorg ved å opprette minnesider uten å høre om det er greit for familien først.
Aftenposten 02.02.2014:I januar omkom to venninner på 11 og 13 år etter at de var blitt påkjørt under en tur med hest og vogn i Bjørkelangen. Tre uker etterpå skriver faren til den ene jenta på FB og legger ut koselige sommerbilder. Responsen ble enorm. Bildet ble liket og mange skrev kommentarer. Vi ser at folk bryr seg, og det varmer hjertene våre, sier pappaen. Foreldrene sier at de bruker nettstedet bevisst for å bearbeide sorgen. FB er som terapi. Siden Til minne om Sara og Tiril fra Bjørkelangen hadde i februar over 11 000 følgere. Det var ikke foreldrene som hadde opprettet siden, men de er stadig innom. De deler bilder, videoer og tanker. De får støtte i responsen.

Mange lurer derfor på om FB har forandret måten vi sørger på? Det er 10 år siden FB ble grunnlagt. Det begynte som en sjekkeplass for noen få Harvardstudenter, men har nå utviklet seg til å bli et sted der over 1 milliard mennesker er aktive. Forskere sier at nettstedet har ikke endret innholdet i sorgen, men FB har gjort det enklere for flere å ta del i den. I Morgenbladet desember 2013 kunne vi lese en artikkel med tittelen Død og digitalt levende. Vi er snart 1,3 milliarder FB-brukere på kloden. Pr august 2013 var 2,2 mill nordmenn innom FB hver dag.
Vi skal alle dø, men hva blir igjen etter oss? Gjør bruken av sosiale medium døden mindre privat? Blir den lettere å bære?

Ragnhild Fjellro, som er lektor i digital medieproduksjon ved Høyskolen i Østfold forteller, mistet moren sin for ett år siden, men hun og søsteren har ikke slettet morens FB-side at hun døde. Det er et helt bevisst valg. Det hender at jeg savner mamma. Da er det god hvile for meg å besøke siden hennes – jeg ser på bilder og minnes henne. Jeg leser det hun har skrevet, og kan gå tilbake til det livet som var. På den måten kan vi bringe henne med oss videre. Datteren forteller at det betyr mye mer for henne å ha den digitale siden å gå til enn den fysiske gravsteinen. Hun klarer ikke å knytte morens vesen og temperament til natursteinen granitt. FB-siden er mye enklere å nå. Der kommer jeg nærmere mamma.

Ikke alle er enige i at en død persons FB-side skal holdes åpen. Fjellro selv mener at dette dypest sett handler om hvordan vi i Vesten møter døden. Vi tenker at den døde må ryddes bort fra hverdagen, og gjemmes bort på en gravplass. Sorgen skal bæres i stolt og verdig taushet. Slik vil ikke hun sørge. I min sorg er det viktig å beholde min mor og hennes vesen levende i meg. Jeg vil ha en tilknytning som er der når jeg trenger det. Mitt behov for trøst blir møtt der. Vår kultur har satt en foreldelsesfrist på dette behovet.

I Danmark sitter to kultturforskere (Dorthe Refslund Christensen og Kjetil Sandvik), de arbeider med en antologi om døden. De hevder å se et sterkere samspill mellom de gamle mediene (gravlunden) og de nye, for eks ved at en gravstein får gravert inn såkalte QR-koder. En QR-kode er en mosaikkode som gjør det mulig å lenke fra den fysiske gravplassen til en webb-side, en minneplass på nettet. De to forskerne mener at døden – som et rent privat anliggende – er noe som primært finnes i vår protestantiske del av verden. I andre kulturer er det lov å sørge mer høylydt. Vi ser endringer i denne innadvendte og private tilgangen til døden, og vår måte å sørge og minnes på. Grunnen til det er den samfunnsutviklingen som handler om globalisering, individualisering og nye sosiale medier.

Forskning viser ikke at FB eller andre on-line tjenester (minnesider) tar brodden av døden. Sorgens brutalitet er der. Men det forskerne kan se er at de sosiale og digitale mediene spiller en rolle i reetableringsfasen som en sorgprosess innebærer. Undersøkelser viser at det å ha et sted der en kan snakke til den døde og om den døde, er et vesentlig verktøy til å komme videre.
Personvernet gjelder ikke når du er død. Det er ingen lover og regler for hva som skjer med kontoer og profiler på nett etter at du er død. Hva skjer med FB-kontoen, eposten eller bloggen? Juristene klør seg i hodet over det spørsmålet. Datatilsynet oppfordrer folk til å forberede seg. Kanskje det er en idé å lage liste over brukernavn og passord til ulike webbforum og sosiale medium? Problemstillingen er ikke så stor enda, for det er jo ikke de eldre som er de hyppigste brukerne. Men når neste generasjon begynner å bli gamle og dør, blir dette en helt annen sak.

I dag ser vi mer av:

  • Døden i det offentlige rom.
  • Døden på sosiale medier.
  • Døden i tabloid form.

Mange vil si at døden er en kulturell megatrend.
Vi omgis av død i mediene og populærkulturen daglig, men det er ikke så mange anledninger til å snakke om våre egne personlige tanker og følelser forbundet med døden eller strategier for å leve med bevisstheten om at vi en gang skal dø. Som sagt - 80 % av de som dør i Norge, dør på institusjon og sykehus. Mange som lever i dag har aldri sett et dødt menneske. Ofte ser vi at døden fornektes eller forskjønnes i vår vestlige kultur. Det er mye som tyder på at erkjennelsen av at vi en gang skal dø, kan gjøre opplevelsen av å være levende mer intens. Den tyske filosofen Martin Heidegger mente at det var først når du erkjente livets endelighet og korthet at du kunne oppleve autensitet og ekthet i tilværelsen her og nå.

På Alternativmessene som arrangeres rundt om i landet ser vi at de seminarene som trekker mest folk er når Jon Schau forteller om sin nær-døden-opplevelse: Det var en opplevelse av en så altomsluttende kjærlighet at det vi opplever i dette livet ikke engang ligner. Seansene, der medier tilbyr kontakt med den andre siden, kontakt med noen av dine døde, samler også mange folk. Budskapet som formidles fra de døde er at de ser oss, de følger oss, d vil oss vel og de sier at de har det godt og vi må ikke sørge. Er det døden som forskjønnes? Det er en trøst å vite hva som er på den andre siden. Da blir man ikke så redd for å dø.

Måten vi håndterer døden på har forandret seg mye. I kunsten på 1800-tallet finner vi jevnlig bilder av den levende som danser med døden (Munch). Det er en aksept, hvor begge to lar hverandre eksistere, og hvor de danser sammen i en slags forening. Per Fugelli kalte boken sin Døden, skal vi danse? Han ønsket å by døden opp til dans, for å finne ut om den kan berike livet.

Det siste på kulturfronten nå er Dødskafé. Der møtes folk for å snakke om døden. Målet er å skape større bevissthet blant folk om døden, slik at man får mest mulig ut av livet. En av arrangørene, som er filosofisk praktiker, sier at mister vi kontakten med døden, mister vi kontakten med hvem vi er. Vi må møte døden for livets skyld. Hun mener at vi fremdeles er langt unna at døden er en naturlig del av livene våre – til tross for at døden er trendy.
I vår startet NRK et nytt tv-program de har kalt Kisten. I reklamen står det: Et feelgood program om døden.

Døden har på mange måter blitt en kulturell trend. Betyr det at vi har fått et mer avklart og forsonet og naturlig forhold til døden, eller har Håvard Nyhus rett i at strømmen av kistereportasjer er et tegn på det motsatte? Det handler det ikke så mye om dødsmestring, men om sentimentalitet og behovet for å kjenne på egen medfølelse og det å kunne bli berørt. Det er alltid noen andre som dør. Døden er det som rammer andre.

Døden som min skjebne, min ensomhet, mitt ansvar, mitt håp eller bortfall av håp – den døden snakker vi oss fremdeles bort fra. Dødens alvor, dens absolutte karakter, den døden som ryster oss; om den døden er det helt taust. Tausere enn noensinne. Slik gjør døden som tabloid sjangerøvelse oss en bjørnetjeneste - den tilslører og fordekker - og i stedet for en horisont, gir den oss en FB-vegg.
Vi har en iboende motstand mot døden. Men vi må gjøre noe slik at vi kan leve med den. Jesus viser oss at det er mulig å komme til rette med døden. Han konfronterte døden – møtte den ansikt til ansikt. NT, Jesu lidelsehistorie: Jesus i Getsemane. Han har feiret nattverd sammen med disiplene. Han har fortalt dem at han skal dø. De kommer til Getsemane – Jesus og de elleve. Han tar med seg tre av disiplene og går lengre inn i hagen. Deretter forlater han dem også og går alene videre. Ensom, full av dødsangst. To ganger går han tilbake til disiplene, men finner ut at de sover. Han går for seg selv igjen og ber inntrengende Er det mulig så la dette begeret gå meg forbi. Da han for siste gang reiser seg og går tilbake til disiplene har det skjedd noe. Han aksepterer det som skal komme og sier han: Stunden er kommet. Stå opp og la oss gå … Jesus uttrykte virkelig motstand mot døden. Men han har også vist oss at det er mulig å overgi seg til døden.

Hvis du vil livet, forbered deg på døden.

Det å være menneske innebærer å forholde seg til døden. Uten en erkjennelse av at liv og død hører sammen, er det umulig å få tak i den store gleden. Sannheten skal gjøre deg fri, sa Jesus. Vi trenger å møte døden, for livets skyld.

Irvin yalom (professor i psykiatri)
Angsten for døden spiller en viktig rolle i vår indre erfaringsverden. Den plager oss mer enn noe annet.
For å håndtere denne angsten bygger vi opp forsvarsmekanismer mot bevisstheten om døden, bl. a. fornektelse. Våre holdninger til døden virker inn på hvordan vi lever og utvikler oss, og hvordan vi svekkes og blir syke.

  1. Livet og døden er gjensidig avhengig av hverandre.
  2. Døden er en urkilde til angst.

Å lære å leve godt, er å lære å dø godt, og omvendt.

Seneca: Intet menneske kan nyte den fulle smaken av livet unntatt den som er villig og forberedt på å forlate det.

Augustin: Det er bare ansikt til ansikt med døden at menneskets sanne jeg blir født.

Døden er et livsvilkår.
Døden er et positiv bidrag til livet.
Hvordan ville livet ha vært uten døden? Det ville ha mistet noe av sin intensitet. Når vi fornekter døden, falmer livet.

Fraværet av både dødens realitet og døden som begrep, vil sløve vår mottakelighet for livet.
Å fornekte døden, er det samme som å fornekte vårt eget grunnleggende vesen, og det virker innskrenkende på vår erkjennelse og våre erfaringer.

Bottom