Den helende kraften

Hvor kommer den fra, og hvem kan formidle den ?

Gud – kraftens kilde

Mange ganger har jeg hørt kristne si: Gud er ikke en kraft, men en person. For mange år siden hadde jeg gleden av å møte biskop Martin Lønnebo. Jeg fortalte ham at jeg var dypt engasjert av dialog mellom kirken og nyåndelige. Da lyste biskopen opp og utbrøt: «vi er jo alle åndelige mennesker». Da vi kom inn på gudsforestillingen, sa biskopen noe som har blitt viktig for meg: «Gud er jo en uendelig kraft, men han har også en personlig sida».

Senere ble jeg oppmerksom på Lønnebos hovedverk, Religionens fem språk, 1975. Min  altomfattende intellektuelle lidelse, sier han, var ”att finna en syntes mellan kristen tro, andra religioner och livsåskådningar, samt vetenskapens fakta” (s. 43). Det er en presserende oppgave. Han kaller utdrivingen av ånden fra materien den moderne tidens største heresi. Denne fornektelsen av ånden ”gör universum öde och meningslöst, alltmer likt en maskin eller en kemifabrik”.  

Lønnebo kommer stadig tilbake til hvor viktig det er å ikke ha en for liten Gud. ”Oldkirken, sier han, var omgitt av en liten verden, men av en stor Gud. Dagens kirke lever i et tilsynelatende grenseløst stort univers, men tankene våre om Gud synes meg ofte å være små, av og til pinlige små, jeg holder det nesten ikke ut». Det er behov for å fordype troen. Det skjer når det personlige, nære, evangeliske og trøstefulle hos Gud får leve i en samtale med det upersonlige, fjerne, ukontrollerbare og uutgrunnelige i Gud. I den lille bønnekransen han har lagd, Kristuskransen, ber han oss derfor om å ta tak rundt Gudsperlen og si: «Du er grenseløs, (ikke «evig» som det er oversatt med i den norske utgaven!) du er nær. Du er lys, og jeg er din». 

Den helende kraften

I sin siste bok, Hjertets sanger, forteller Lønnebo om tre gjennomgripende åndelige erfaringer som fikk avgjørende betydning for ham: Da han var rundt 30 år så han at ”hele jorden var full av Hans herlighet” og at jorden syntes gjennomlyst av et klart skinnende lys». Han gjenkjenner  erfaringen i bibelske tekster. «Guds herlighet» beskriver en lysende kraft som går ut fra Gud og gjennomstrømmer alt det skapte. Kraften er livgivende, men også fortærende og rensende. Jeg tror at når noe heles, så er det denne kraften som virker.

I en av fortellingene om Jesu helbredelser står det: «Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Alt hun eide, hadde hun brukt til leger, men ingen hadde klart å gjøre henne frisk. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, og straks stanset blødningen. Da spurte Jesus: «Hvem var det som rørte ved meg?» … for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.» Da kvinnen skjønte at det ikke kunne skjules, kom hun skjelvende fram. Mens alle så på, kastet hun seg ned for ham og fortalte hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun var blitt frisk med det samme. Da sa Jesus til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå i fred!» (Luk 8,43 ff).

Denne fortellingen illustrerer noe viktig i kristen heling. Den viser hvordan det upersonlige og uutgrunnelige, den helende kraften, er i samvirke med det gripbare, personlige og trøstefulle. For Jesus er det ikke nok å formidle den helende kraften. Han vil se kvinnen med et vennlig blikk. Han ser at hennes tørst etter heling også impliserer en tørst etter en tillitsfull relasjon til han som er helingens kilde.

Den sakramentale/liturgiske veien

Hvem kan formidle den helende kraften? Tror vi at Gud, den grenseløse er kraftens kilde, må vi si at den er ukontrollerbar. Men samtidig erfarer kristne at Gud er nær med sin helende kraft i menigheten og i enkeltmennesker. Ja, den kristne menigheten har fått et helende oppdrag: I Jakobs brev leser vi: ”Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp (5, 14-15). 

Den katolske kirke gjorde salvingen av syke til et sakrament. Men med tiden ble bruken redusert til en forberedelse til å dø,  ”den siste olje”. Men Vatikankonsiliet (1962-65) hentet opp igjen og styrket bønnen for syke. I den fornyende fordypningen som nå skjedde pekte man også på de andre sakramentenes helende kraft. Nattverden og særlig boten eller skriftestolen har en  dyp helende virkning, ikke bare i terapeutisk betydning, men som et verk av Guds nåde og tilgivelse i hele mennesket. Den dypeste helingen er helingen av personligheten, hjertet. Jeg tror det handler om en erfaring av Guds legende kjærlighet som fører til at mennesket ser seg selv som verd å elskes og blir i stand til å elske og tilgi sine omgivelser.

I Den norske kirke er vi bare er ved starten av å se menighetens helende tjeneste. Moderniseringen av samfunnet førte til at helsevesenet skulle ta seg av sykdom. Kirken ble overlatt et smalt rom: å tilby ritualer for livets store anledninger og videreføre den kristne tradisjonen gjennom forkynnelse og undervisning. Bak dette lå nok både en overtro på vitenskapens og rasjonalitetens muligheter, og en tilsvarende reduksjon av åndens og troens betydning. Jeg vil berømme alternativbevegelsen for å ha vært en motkultur mot dette. Og jeg vil gjerne si dere at dere har betydd mye for at kirken i dag gjenoppdager glemte sider og praksiser av sin tro, blant annet når det gjelder heling.

I dag er bønn om heling også på vei inn i protestantiske liturgier og ritualer. Som et eksempel vil jeg referere til forbønnsgudstjenesten ved Iona community i Skotland, som Areopagos nylig har fått oversatt til norsk. Først bes det i denne gudstjenesten en bønn for mennesker fra hele verden som på forhånd har bedt om forbønn: «Gode Gud, i kjærlighet deler du med oss omsorgen for alt det skapte. Du kjenner hver og en av oss ved navn. Vi takker deg for at Jesus tok imot mennesker slik som de var. Folk ble helbredet og fikk begynne på ny. Vi takker deg også for disiplene. Selv om de var ufullkomne mennesker, kunne disiplene ved Helligåndens kraft hjelpe mennesker ved å legge hendene på dem og gå i forbønn for dem. På samme måte kommer vi fram for deg i bønn, treenige Gud.

Så følger mer spesifikke bønner for ulike behov der hver enkelts fornavn blir nevnt. Deretter inviteres de som er til stede og ønsker forbønn opp til knefallet. De som står bak dem som kneler oppfordres til å delta i håndspåleggelsen før de selv går fram og mottar forbønn. Dette gir en kraftfull erfaring av å være på lik linje i et fellesskap som både søker og gir heling.   Først ber liturgen denne bønnen:  «Gud, vår Skaper, til evig tid holder du oss fast i dine hender. Jesus, vår Frelser, du leger oss ved dine sår. Hellig ånd, vær oss nær når vi nå i kjærlighet rekker hendende ut over vår neste».

Så, mens hendene blir lagt på den enkelte, ber alle høyt sammen: Den levende Guds Ånd, som nå er nær oss, blir en del av din kropp, din ånd, din sjel. Han gir legedom for alle dine sår. I Jesus navn. Amen.

Etter at alle er bedt for, avsluttes handlingen ved at liturgen ber: «Gode Far, se til og våk med dem som selv våker, fører tilsyn eller gråter for noen denne kvelden og natten. Sett dine engler til å vokte over alle som sover. Kjære Herre Jesus, vern de syke, la urolige finne hvile, velsign døende, gi lindring til alle som lider, ha omsorg for dem som er rammet av sorg og bevar de glade; alt sammen ved den kjærlighet som er fra deg».

Helbredelse som nådegave

Samtidig er det en kristen erfaring at enkeltmennesker har eller får en særlig evne til å hele. Bibelen tolker dette som en nådegave, dvs en gave fra Gud, gitt for å hjelpe mennesker, men også for å gjøre menigheten til Jesu kropp i verden. Paulus lister opp en rekke ulike gaver som Ånden gir og som inngår i dette. Om helbredelsen sier han: «én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede» (1 Kor 12,9).

Nådegaver til å helbrede står i flertall, men mottageren står i entall. Det må bety at den som får helingens gaver får se Ånden formidle Guds kraft på ulike måter. Ved ett tilfelle kan det handle om å bote fysiske lidelser. Ved et annet om å lege et menneske som er mentalt traumatisert. Det innebærer også at vi får regne med den plutselige tilfriskningen, men også den gradvise. Og at  gavene inkluderer både uforklarlige og forklarlige botemidler.

I vers 30 spør Paulus: Kan alle helbrede syke? Svaret er nei. Det innebærer ikke at den som mangler erfaring i å formidle Guds heling ikke kan være med på det. Det er en oppfordring i teksten til å søke «de største nådegavene». Jeg sier det i hermetegn fordi «de største» er en veldig uheldig oversettelse. Ordet sikter til de nådegaver som er til mest nytte, underforstått i situasjonen. De av oss som har fått andre nådegaver oppfordres til å be om helingens gave i de tilfellene det kommer opp et slikt behov. Mens den som har fått helingens gave oppmuntres til å stå kontinuerlig i en slik tjeneste.

Evangelienes fortellinger om Jesu helbredelser viser at tro nesten alltid er med i bildet, på en eller annet måte. Paulus taler om en spesiell trosgave. Det handler ikke om at den som er syk må ha en spesiell tro for å bli frisk. Det handler heller ikke om at den som har fått helingens gave behøver en spesiell tro for å hele. Paulus sier at én får en spesiell trosgave ved Ånden, en annen gjennom samme Ånd gaven å helbrede. Paulus refererer her til konkrete erfaringer i menigheten. Ved bestemte behov, for eksempel sykdom, kunne én få en trosgave, dvs en sterk visshet om hva Gud kan og vil i akkurat denne situasjonen. Denne vissheten forløser en tillitt som bereder veien for en annen til å legge sine hender på den syke. Dette forunderlige samvirket gir menigheten en sterk erfaring av at de trenger hverandre for å uttrykke Kristus og fortsette hans gjerning i verden.

Forening med Jesu lidelse

Til slutt: Ikke alle som ber om forbønn blir friske og for noen kan erfaringen av forbønn utvikle seg til et traume: var ikke troen min sterk nok? Det krever varsomhet og ydmykhet av den som utfører helingens tjeneste. Og det er viktig å minne om at et påfallende stort antall av kirkens troshelter, helgenene, bar tunge sykdommer. Også Paulus hadde det han kaller «en torn i kjødet» som han ba om at måtte tas fra ham. Han fant ikke det svaret han ønsket. Men han fant noe annet. Han fikk en ro for at Guds nåde var nok for ham.

Mange kristne har også funnet et annet svar som ga dyp mening: Midt i sykdommen fikk de en erfaring av å være forenet med Kristus i hans lidelser. Lidelsen ble ikke borte, men den mistet sin makt over sinnet. Denne dype hjertets heling gjør at man kan være syk eller handikappet i sin kropp og enda være et helet menneske. Mange har også erfart at trospraksiser som meditasjon og kontemplasjon kan ha en sterk helende effekt, selv om det ikke fjerner en sykdom. I tidligere tider var kroppen helbredelsens fokus. I dag roper verden mer og mer etter en annen type legedom, heling av indre sår og dypt rotfestede frustrasjoner.

Dette eksponeres for oss hver dag. Det er bare å skru på Dagsrevyen. Alle sårene og dybden de har kan overvelde oss. Det er viktig, sier Lønnebo, er å «alltid og i alt søke å være Guds elskede barn og på barns vis delta sammen med de «i sannhet voksnes» arbeid for heling og fullending. Mennesket er skapt for å tro på godheten, at alt skal heles og alt skal bli godt igjen. Den troen er det siste hun gir opp. La ikke kjærligheten kjølne. Stol på din Gud».  

Foredraget ble opprinnelig holdt på en temasamling om «Den helende kraften» i St. Petri kirke i Stavanger, 11. oktober 2015

Gjør en forskjell

Dette skjer

 

 

Bottom