Sjelens udødelighet?

Forholdet mellom levende og døde i samtidserfaringer og i kristen tro

Mai kurs, Sjelesorginstituttet 2014

Forholdet mellom levende og døde i samtidserfaringer og i kristen tro

Mai kurs, Sjelesorginstituttet 2014

Mitt bidrag vil være innenfor det nye fagfeltet som kalles spiritualitet. Det innebærer at jeg tar utgangspunkt i åndelige erfaringer og praksiser og reflekterer over disse. Videre innebærer det at perspektivet er tverrfaglig. I del 1 vil jeg melde inn litt av det Areopagos er i berøring med angående døden i våre møter med og studier av nyåndelige strømninger og spørre hva som kan være grunnen til den store interessen vi her finner for døden og de døde. I del 2 vil jeg reflektere over hvordan kirken kan møte den ut fra sin tro.

Forestillingen om sjelens udødelighet og samtidserfaringer og praksiser knyttet til døden

Sjelens udødelighet
Alle erfaringene og praksisene vi møter synes å speile og styrke en livssynsmessig forestilling om sjelens udødelighet. Jeg har ikke tall som bekrefter dette, men jeg tror denne forestillingen har bred folkelig tilslutning og kanskje er i ferd med å vinne terreng i forhold til en sekularistisk forestilling om at alt er slutt med døden. Forestillingen om sjelens udødelighet har røtter i gresk filosofi. Der uttrykker den et todelt menneskesyn der mennesket deles i en evig, verdifull sjel og en forgjengelig kropp. Det som gir sjelen dens udødelighet, er at den er av guddommelig natur.

Ved siden av denne filosofiske tradisjonen som griper dypt i vestens idehistorie, står en mer folkelig utbredelse av forestillingen om sjelens udødelighet. Den uttrykker kanskje en psykologisk motstand mot døden og alt som hører døden til: livets slutt, atskillelsen med våre kjære og kroppens forråtnelse.

På 18-tallet fikk en mer reflektert forestilling om sjelens udødelighet ny aktualitet. Den uttrykte da en reaksjon mot naturvitenskapen som hadde redusert mennesket til forgjengelig materie – og ingenting mer. Herfra går det en linje til vår tid der forestillingen om sjelens udødelighet har blitt en del av det nyåndelige fellesgodset. Her er den ofte knyttet sammen med ekstraordinære erfaringer, et viktig fenomen som vi skal se litt på først.

Ekstraordinære erfaringer
Ekstraordinære erfaringer (Exceptional human experiences) er et internasjonalt forskningsfelt. Begrepet benyttes innen dette feltet som en paraplybetegnelse for en rekke erfaringer som har det til felles at de har en sjokk lignende effekt på de som opplever dem. Sjokkeffekten ligger i erkjennelsen av at EE er inkompatibel med et det normale hendelsesforløpet som personen er vant til. Mer enn 200 forskjellige typer slike erfaringer er rapportert. Mange av de vanligste har sammenheng med døden: NDO, tidligere liv opplevelser, prekognitive drømmer som forutser noens død og kontakt med døde. Ekstraordinære erfaringer (EE) rapporteres i dag over hele verden og av millioner av mennesker.

La meg først ta et viktig forbehold. Ikke alle EE folk forteller oss om er autentiske. Det opptrer noen sykeligheter på dette området. Et par eksempler. Noen mennesker har for eksempel funnet ut at de kan få oppmerksomhet, status og kanskje også penger ved å utnytte EE. Personer med slike motiver vil gjerne påstå at de stadig har EE, og at det som er ekstraordinært for andre er naturlig for dem. De kan være overbevist om at en hver tanke de tenker kommer fra Gud, engler eller døde mennesker, eller de kan påstå det med hensikt. En mulig forklaring på denne adferden er at disse personene har utviklet en sykelig metode der de undertrykker følelser av underlegenhet eller sosiale mangler og nederlag.

En annen sykelighet som opptrer i dette feltet er at mennesker som lider av mental svakhet eller av materielle eller sosiale mangler tror at denne situasjonen er resultat av en eller flere EE. Å skille mellom falske og autentiske EE, mellom det syke og det friske i dette feltet kan være vanskelig, men det er svært viktig.

Grunnen til dette er at EE har en dyp eksistensiell virkning og en sterk forvandlingskraft på personen som opplever dem. Hvis erfaringen er i tråd med personens livsfilosofi eller tro, vil den føre til en fordypning av den. Hvis den støter an mot denne, må personen enten fornekte erfaringen eller endre sin livsfilosofi/tro. For svært mange er EE innfallsporten til åndelig søken. Den EE forvandler dem slik at de engasjeres, ofte med hud og hår, i en prosess som sikter mot å realisere deres fulle menneskelige potensial.

Areopagos sin interesse for feltet førte til at vi ga deler av Areopagosstipendet 2012 til en studie av paranormale erfaringer i møte med tradisjonell tro. Det begynte med at en etnolog ved Vest-Agder museet Kathrin Pabst lagde en utstilling om religiøsitet på sørlandet. Hun kom da i kontakt med mange mennesker, som åpnet seg og fortalte om ekstraordinære erfaringer av forskjellig karakter. En viktig fellesnevner var at erfaringene kom uventet og ubedt, noe som også har blitt tittelen på boka som Kathrin Pabst lagde sammen med professor Jan Olav Henriksen. Prosjektet er tverrfaglig og kombinerer etnologiske og teologiske perspektiver med intervjuer av informanter.

Nær døden opplevelser
Før jeg går til erfaringer av kontakt med døde, noen ord om nær døden opplevelser. NDO opptrer i en tilstand av klinisk død. Undersøkelser viser at mellom 35 og 40 % av mennesker som har fått igjen sine livsfunksjoner etter å ha vært erklært klinisk døde beretter om slike erfaringer. Beretningene varierer ofte innenfor en felles grunnstruktur: ut av kroppen - gjennom tunnelen og ut i lyset der det finner sted en renselse - reprise på livet som fører til selverkjennelse - valget: å gå videre eller å gå tilbake. Det er grunn til å tro at fortellingene påvirkes av visse forventninger/visse standarder.

Disse beretningene har gått fra å være tabu til å brettes ut. Hvorfor? I følge en artikkel i bladet Medium Magasin synes mange «det er fantastisk å høre om «døde» som har våknet opp etter å ha vært i grenselandet mellom liv og død». Det påstås at opplevelsene ofte gjør et varig inntrykk på dem som har hatt dem, både barn og voksne. Mange er ikke lenger redde for å dø og får en mer moden holdning til livet. I tunge stunder kan de finne trøst i å vite hvordan det er på den andre siden. Artikkelen viser til at i vårt teknologiske samfunn har mange et langvarig sykeleie hvor de vet at døden er eneste utgang. Denne perioden er svært hard både for den døende og familien. "Å vite vitenskapelig at det er noe enda bedre på den andre siden, kan være til stor hjelp for mange». ”Vitenskapelig viten” refererer her til parapsykologisk forskning. NDO-enes relevans er tydelig knyttet til at de hjelper til livsmestring.
Spiritismen og erfaringer av kontakt med de døde
Både i Henriksen/Pabst og på alternativmessene møter vi mennesker som forteller om kontakt med de døde. Det er viktig å sortere i dette. For det første er det viktig å skille mellom aktiv kontakt og passiv kontakt. Passiv kontakt betyr at man ikke tar noe initiativ selv, men erfarer – ofte overraskende å bli oppsøkt. For det andre: Kontakten kan ha forskjellig karakter, fra en vag fornemmelse av et nærvær til det å oppleve å se et glimt av den avdøde i en menneskemengde, å høre kjente skritt i trappa eller å fornemme en lukt som har blitt kjær gjennom mange års samvær. Eller de etterlatte kan erfare merkelige tilsynekomster eller indre stemmer der den avdøde viser sitt nærvær.

Mange av disse erfaringene er av ekstraordinær karakter, og har derfor stor tyngde for den som opplever dem. Kontakt med de døde oppleves i større grad enn NDO som utfordrende. I et sekularisert samfunn som har vent seg til tanken om at de døde er døde og ikke lenger innen vår rekkevidde, kan slike opplevelser være direkte skremmende. De døde kommer som ubudne gjester. Pabst kunne også fortelle oss at noen av erfaringene er ambivalente. En solid kristen kvinne fortalte f.eks. at hun opplevde på et vanskelig sykeleie at hennes avdøde mor hver dag kom og satte seg på sengen hennes. Hun ble sjokkert og skremt: slikt skulle ikke forekomme. Hva var det nå som skjedde med henne? Men litt etter litt endret holdningen hennes seg til disse besøkene. Og når hun så tilbake måtte hun medgi at morens besøk på sykesengen var til stor hjelp og trøst i det vanskelige sykeleiet.

Vi må altså skille mellom det å bli oppsøkt og spiritisme, som er aktiv søken etter kontakt med de døde. Den oppsto i Europa rundt 1850, og kom til Norge en generasjon senere. Grunntanken er at de levende kan kommunisere med de døde gjennom et medium, eller gjennom ulike teknikker som den sideriske pendel, glass, ouija-bord og automatskrift. Mye av spiritismens appell lå i at den ga vitnesbyrd om sjelens udødelighet, og dermed trøst og håp til de som hadde mistet noen i en tid med høy dødelighet. Samtidig var den en ideologi som framstilte en bedre verden på den andre siden der det var fred, frihet og likhet. Spiritismen var på lag med viktige tanker i sin tid: evolusjonstanken og framskrittstroen. Samtidig var den en reaksjon mot materialismen. Den tilbød en demokratisk form for åndelighet der alle, uavhengig av kjønn og klasse, kunne utvikle seg til et medium. Dette fant grobunn i en politisk radikal kontekst, og mange av spiritismens forkjempere var engasjert i sosiale og politiske reformer, bl.a. i kvinnebevegelsen.

I de senere årene har det kommet en ny og bred bølge av spiritisme, bl.a. med etablering av spiritualistkirker. I England er det ca 1000 spiritualistiske kirker, og besøkstallene påstås å ligge ”ofte høyere enn det man finner i vanlige kirker”. Nederland, Danmark og Sverige oppgis blant de landene der veksten er størst. Som en del av denne nye bølgen ble det i 2007 etablert en spiritualistkirke og –forening i Norge. Spiritualistkirken skiftet i fjor navn til Norsk Spiritualistisk Trossamfunn og har 683 medlemmer. Foreningen har 1117 medlemmer. Tilsynelatende ganske marginalt. Men tallene er voksende, og medlemsaktivitetene er mange og når langt utover medlemmene.

Dødsritualer i endring
Hvorfor kommer det en oppblomstring av spiritisme nå når det ikke er høy dødelighet og alt går tilsynelatende bra? Jeg har en hypotese. Vår tid stiller spørsmål ved den sikre viten. Det innebærer store belastninger for selvet. For å oppnå sammenheng i tilværelsen må individet stadig beskytte og gå opp igjen sin identitetsfortelling: Hvem er jeg egentlig? Hvem vi er kan vi bare finne ut av i møtet med en annen virkelighet, dypest i møtet med Gud. Min tese er at fordi Gud kjennes fjern, diffus eller sogar vanskelig å forholde seg til overtar ånder, engler og de døde Guds plass. Møtet med den døde er altså et møte med en annen virkelighet, der selvet kan gå opp igjen sin identitetsfortelling og få ny kraft til å møte hverdagen med.

Men Gud er ikke helt borte. Særlig i marginale situasjoner fortsetter mange å forholde seg til Gud gjennom det religiøse ritualet. Ritualer har nettopp den egenskapen at de stiller oss overfor en annen virkelighet og gir oss mulighet til å gå opp igjen vår identitetsfortelling. Derfor øker også ritualets betydning i vår tid, parallelt med spiritismen. Samtidig får det en delvis endret funksjon. Ritualets kontekst blir viktig, liksom det også blir viktig at ritualet tar høyde for individets indre refleksjon. I følge nyere ritualteori forandrer ritualet menneskers erkjennelser og fortolkninger. Det legges også vekt på ritualets fysiske og sansemessige, dvs. kroppslige aspekter. Det poengteres at det er gjennom kroppen vi kommer i kontakt med vår eksistens og mening, og at ritualet styrker denne bevisstheten mot kroppen.

Behovet for ritualisering er kanskje aldri så stort som i møte med døden. Derfor er det grunn til å ønske velkommen en gryende varhet i de lutherske kirkene for tanken om at et forhold ikke ender med døden. Tydeligst ser vi det i Allehelgensgudstjenesten som utvikler seg til en liturgisk mangfoldig minnefest av de døde gjennom et sett av nye symbolhandlinger.

Kanskje trenger vi også på individnivå å skape rituelle omsorgsrom og kristne trospraksiser der møter med de døde er akseptabelt og ikke trenger å avvises. Jeg fikk en gang et cas som illustrerer dette: En tenåring i menigheten mistet faren sin i en bilulykke for 5 år siden. Hun og faren hadde hatt en kraftig krangel dagen før, og hun fikk aldri sagt unnskyld til han. Det har plaget henne veldig. Hun tenker mye på hvor faren er, hvordan han har det og om han kan se henne. Hun har sett flere program på TV hvor folk har fått hjelp til å komme i kontakt med døde, og hun har tenkt å kanskje gjøre det samme. Hun spør menighetens trosopplærer om råd om hva hun skal gjøre.

Eksempelet rommer mange elementer. Sjokket over å møte brå og uventet død i en beskyttet tilværelse. Skyldproblematikk, spørsmålet om livet etter døden, båndet mellom levende og døde og sorgbearbeidelse. Det ser ut til at jenta har et stort behov for å si unnskyld til faren sin. Vi kan selvsagt møte dette gjennom samtale. Samtidig er det viktig å la det gå gjennom kroppen gjennom ritualisering. Vi kunne tilby å være med å regissere en rituell handling på farens grav der jenta kan få be om unnskyldning, lese en bønn eller et dikt hun har skrevet og kanskje gi en gave som en symbolsk handling.

Moderne ritualer knyttet til døden illustrerer disse poengene. De er i sterk endring og øker i betydning. Den kollektive lystenningen på Slottsparken ved kong Olavs død markerte det nye med styrke. Prinsesse Dianas død utløste et kollektivt sørgerituale som vakte internasjonal oppsikt. Det å gi gaver og blomster, skrive meldinger til den døde og uttrykke skriftlig sine egne følelser eksploderte. Andre eksempler er Zero Ground etter terroraksjonen 11. september 2001, og Domkirkeplassen og Utøya etter angrepene 22. juli 2011. Spiritismen og de nye dødsritualene uttrykker kanskje to sider av samme sak: individets behov for å restrukturere sin identitetsfortelling gjennom møtet med en annen virkelighet.

Her vil jeg også vise til den svenske salmedikteren Olof Hartman som har holdt fram at en sluknende fremtidstro kan betraktes som den virkelige sekulariseringen. Hartman mener ikke at kristendommen hadde monopol på å inspirere til arbeid for en bedre fremtid. Men der den har fungert har den gitt store bidrag til kulturutviklingen, til å vekke sosial samvittighet og ved å gi hjelp og trøst til mennesker i en verden der behovet for dette er umettelig. Ikke minst gjennom sin uutslettelige overbevisning om at det ikke finnes noen situasjon – ikke en gang døden – som er så håpløs at det ikke skulle finnes en fremtid med nye muligheter. Enda i vårt postkristne samfunn fyller kristendommen, uten å gjøre noe vesen av seg, visse helt konkrete funksjoner for å hjelpe mennesker fra panikk og defaitisme i krisesituasjoner. Dette ble tydelig illustrert etter Utøya.

Et kristent perspektiv på døden og forholdet til de døde

Hva skjer i døden, teologisk forstått?
Når et menneske dør tar Gud tilbake livsånden som ble blåst inn i det ved dets skapelse. Uten Guds livgivende Ånd er mennesket overlatt til dødens krefter, og kroppen forråtner. I den virkeligheten vi normalt sanser blir vi til jord, eller til aske. Det er dramatisk, og kan være skremmende å tenke på. Men det er bare den ene siden av hva døden handler om. Døden er Guds ansikt. Bak døden er den store befrielsen, det uforfalskede, uforurensede livet.

Dette nye livet er ikke skapelse av intet, men skapelsens fullendelse. Første gangen i Bibelen forestillingen dukker opp at mennesket i døden ikke stiger ned til skyggenes verden er i beretningen om Elias himmelferd. Det fortellingen vil si er at det menneske som her på jorden har levd i fellesskap med Gud, ikke ved livets slutt føres bort fra Gud, men nærmere Gud. Siden går det som en visshet gjennom Bibelen at det finnes en individets eller personlighetens identitet tvers gjennom døden. Det har med gudsoppfatningen å gjøre. I sin relasjon til Gud blir mennesket dypest bevisst om seg selv. I den grad døden er en ny og intensivert konfrontasjon med Gud, er døden ikke bevissthetens utslokning, men bevissthetens avgjørende samling.

Hvor er de døde? Bibelen taler om at de døde er i himmelen eller i paradis. Med det menes ikke et sted, men en dimensjon som er utenfor tid og rom. Å være i himmelen betyr å være i den dimensjonen Gud er. I trosbekjennelsen møter vi en annen betegnelse på de dødes dimensjon: dødsriket. Flere tekster (Luk 16,22 ff.; 2 Pet 2,4 ff;7,9 ff.) antyder at det er ulike former for eksistens blant de døde, men det fremtrer ikke et tydelig læremessig bilde av dette. Disse tekstene omhandler en mellomtilstand, i påvente av at Jesus kommer tilbake for å dømme levende og døde. Da skal de døde ikles en ny og uforgjengelig kropp, og det skapte transformeres til en ny himmel og en ny jord. Det som begynte med inkarnasjonen fullendes nå i hele skaperverket. Det er her det kristne håpet når sitt mål; verden blir Guds rike.
Vår lutherske kirke har lagt sterk vekt på fullendelsen. Mellomtilstanden blir liggende i skyggen. Den katolske kirke har derimot en lære om mellomtilstanden. Hovedpunktene er at de hellige (helgenene) går direkte inn i Guds herlighet. Vi andre må først gjennom en lutringsprosess, skjærsilden. I nyere katolsk teologi understrekes det at skjærsilden er et møte med Kristus selv. Møtet med ham er den endelige dommen, en kjærlighetens dom. Under hans blikk smelter alt det falske bort. Jamfør 1 Kor 3,15: «Vi frelses som gjennom ild».

På protestantisk hold har noen redusert mellomtilstanden til en søvn og ingen bevisst eksistens. Dette stemmer dårlig med Paulus som beskriver mellomtilstanden som ”å være med Kristus” (Filip 1,20 f.). I 2 Kor 5.8 møter vi et annet tidlig kristent uttrykk for døden. Etter at det jordiske teltet (kroppen) er avkledd, så lenge det enda ikke finnes noen ny kropp er den troende ”hjemme hos Herren”. Mellomtilstanden er altså ikke er et fremmedelement i kristen tenkning, den rommes tydelig av Paulus sine fremtidsforventninger. Så lenge fullendelsen lar vente på seg, men døden er umiddelbar virkelighet, finner håpet gripetak i mellomtilstanden.

En utbredt forestilling både blant troende og fornektere er at livet etter dette i det vesentlige skulle være en fortsettelse av livet her i tiden. En slik tanke er et knep for å komme utenom døden og kroppens ødeleggelse. Intet kan være mer feilaktig. I den kristne tro oppfattes det evige livet som fremtid, åpen fremtid. Det betyr at denne fremtid er til sitt innhold ukjent for oss og at den rommer nye muligheter. Nye muligheter ligger ikke i det som av og til er og tilfeldigvis kommer til å bli, men i en nyinnsats av skapende kraft og fantasi.

NT er fullt bevisst det dyptgående skillet mellom dette livet og livet bortenfor døden. Derfor anvender den et billedspråk som blir meningsløst om det forstås bokstavelig. Det må tolkes ved hjelp av symbolanalyse. I virkeligheten er dette billedspråket vel valgt for å uttrykke trancendens og åpenhet, nye livsmuligheter. Vi kan altså si en god del, men vi kan ikke som spiritualistene tilby bevis og forklaringer på alt.

Har mennesket en udødelig sjel?
Betyr denne fortsettelsen på den andre siden at mennesket har en udødelig sjel? Til det må vi si at NT oppfatter ikke sjelen på dualistisk vis som en guddommelig – og dermed udødelig – del av mennesket. Mennesket oppfattes som en fysisk, sjelelig og åndelig skapning som mottar livet som en gave fra Gud. Troen leter ikke etter noe udødelig i mennesket. Den erfarer Guds kjærlighet i livet og mottar forsikringen om at ikke en gang døden kan skille oss fra denne kjærligheten (Rom 8,38-39). En vei gjennom dødens krise ligger i at det finnes en Gud som bortenfor den kan sette en åpnere fremtid.

Betyr det at vi skal konfrontere og rette samtidsforestillingen om sjelens udødelighet når vi møter den hos mennesker? Det er ikke det første vi skal gjøre. Vi må forstå hva det innebærer å leve uten en visshet om Guds kjærlighet. Uten denne vissheten har mennesket knapt noe annet håp i møte med døden enn håpet om en iboende udødelighet. Vi kan derfor betrakte forestillingen om sjelens udødelighet som et sekularisert håpsuttrykk. Eller vi kan betrakte den som en forsiktig og indirekte måte å nærme seg oppstandelseshåpet på. Eller som et uklart uttrykk for sannheten om at Gud aldri vil glemme et eneste menneske. Vi må ikke velge et av disse perspektivene. Vi kan se på dem som komplementære.

Forholdet mellom levende og døde
Etter hvert som døden inntrådte i de første menighetene måtte kirken vise de etterlatte hvordan de skulle håndtere død og sorg. De utviklete kristne dødsritualer ved å restrukturere og nytolke eksisterende tradisjoner, så de ikke motsa troen. Etter hvert som tiden gikk ble dette supplert med mer folkelige adopsjoner av før-kristne tradisjoner og riter i forhold til de døde. Reformatorene renset dette bort som ubibelsk. De la sterk vekt på fullendelsen og trakk et skarpt skille mellom de levende og de døde. Det positive med det er at de skapte en livsarena der de levende var beskyttet mot negativ innflytelse fra de døde (forfedrene). Men på samme tid skapte de et rituelt tomrom og en adskillelse som er vanskelig å fylle psykologisk. Her ligger det et dilemma.

Bibelen tegner ikke en absolutt grense mellom denne verden og den bortenfor, snarere en tynn hinne som rett som det er gjennomtrenges fra Guds side. Men mennesket oppfordres ikke til å krysse grensen nedenfra, slik som i spiritismen. Hvorfor ikke? Fordi de døde i følge kristen tro, ikke lenger trenger vår tilfredsstillelse, passivisering eller forsoning. Hvorfor ikke? Fordi de gjennom døden er objektivt overlatt til Gud og hans Herrevelde. Gjennom Fader vår kan vi gjøre vår subjektive overgivelse av de døde til en daglig trospraksis ved å be ”la din vilje skje, i himmelen som på jorden”. Gjennom denne bønnen legger vi de døde i Guds hender og ber om at de må bli stadig mer lydige mot Guds vilje.
 
Også trosbekjennelsen er viktig i denne sammenhengen. Gjennom leddet ”for ned til dødsriket” bekjenner vi troen på at alle døde er innenfor Jesu herrevelde. Fordi de døde gjennom Jesus Kristus står i et forhold til Gud, så er de gjennom Kristus også forbundet med oss i troen. De levende og døde er forenet i Kristus. Døden betyr altså ikke total relasjonsløshet, det betyr opprettelsen av en ny relasjon. Trosbekjennelsen betyr også at bare gjennom han som ”for ned til dødsriket” når relasjonen mellom de avdøde og de etterlatte en kvalitet som omdanner lidelsen og garanterer bestandighet.

Jeg har lagt merke til at noen av både kirkens og samfunnets sorghjelpere har begynt å bomme på målet ved å benekte at det finnes et gjensyn i et liv etter dette. Det er et viktig spørsmål for mange, og med rette. For det handler om hvorvidt menneskelig fellesskap er noe tilfeldig – med de konsekvenser dette får – eller noe som er bestående og dermed trancendent. Både Bibelen og den kristne tradisjonen er entydige om problemets betydning og i sitt positive svar. Når sjelesørgere ikke lenger forstår spørsmålets betydning, blir følgen at de som etterlates i uvitenhet om dette viktige spørsmålet søker seg til nyåndelige surrogater som gladelig overtar kirkens ubetalte regninger.

Vi må ikke ødelegge de etterlattes håp om å se den døde igjen, vi må styrke det gjennom håpet om Guds rike som kommer. Samtidig bør vi gjøre det klart at vi ikke trenger de døde som formidlere til Gud, og at de døde ikke kan ta englenes plass som Guds sendebud til oss. Trosbekjennelsen viser hvor sterkt vårt håp er, og hvor uutslettelig fellesskap vi har med de døde gjennom Kristus. Dette bør gis mer plass i forkynnelsen. Å forholde seg til de døde som om de ikke finnes, er ikke en kristen, men en sekulær tanke.

Kommunikasjon med de døde Vi har altså – i Kristus – en relasjon til de døde. Men kan vi kommunisere med dem? Den protestantiske tradisjonen med sin understrekning av døden som et brudd og en adskillelse gjør oss svar skyldige. I katolsk tro har bønnen for de døde og til de døde et rom, men dette rommet er begrenset og regulert, i tråd med 2000 års erfaring i sjelesorg. Foreningen av levende og døde i Kristus kommer primært til uttrykk i sjelemessen. Her uttrykker menigheten sin visshet om at de døde er omfavnet av Guds barmhjertighet og de Helliges samfunn. Denne omfavnelsen inkluderer forbønn, både fra dem som allerede er hos Gud - englene, helgenene og framfor alt Maria - og fra de etterlevende. Tanken er at de døde er fremdeles med i de helliges samfunn, noe som bl.a. innebærer å be for hverandre.
I østkirken tenkes det mye mer i kontinuitet, fellesskap og sammenheng; de døde er fortsatt med oss. Det betyr ikke at man forsøker å ta kontakt med dem. De er en del av den kristne menigheten. I gudstjenesten feirer engler, levende og døde mysteriene (sakramentene) sammen. Vi kommuniserer med de døde gjennom fellesskapet, communio, i gudstjenesten. Den halve nattverdringen uttrykker dette fellesskapet i mange av våre kirker.

Å forsøke gjennom bestemte handlinger å ta kontakt med de døde for å motta beskjeder fra dem er fremmed for alle de klassiske kirkesamfunnene. Samtidig er det ut fra den kristne tro gode grunner for å åpne et større rom for tanken om at vi har de døde med oss. De fortsetter å stå oss nær i våre minner, i våre handlinger, i våre tanker og ord og i vår gudstjenestefeiring. Når noen opplever relasjonen til de døde som destruktiv, må vi gjennom sjelesorg, Fader vår og relevante ritualer sette grenser for de dødes innflytelse og overgi dem i Guds hender.

Til slutt: Viktigere enn at jeg har en fremtid er at en lidende og undertrykt menneskehet har det. Livet etter dette er ikke til for at jeg skal få ha det bra sånn for meg selv men for at menneskeheter med sine individer og som helhet skal kunne virkeliggjøre hva den er emnet til: et menneskeverdig liv med alt hva det innebærer av gudstjeneste og fellesskap. NTs symbolspråk antyder de sosiale kategoriene gjennom bildet av måltidet og byen. Men da må det «evige» livets strukturer være slik at de menneskelige fellesskapsformene er renset fra den hensynsløshet, uredelighet og ondskap som mennesket i sin nåværende livsform er mester i å kunne anvende mot sin neste. Nettopp her trengs døden, ikke som et kryphol, men som en krise: «Herre, når så vi deg sulten, og tjente deg ikke….». Men også som tilgivelse og nyskapning, se Åpenbaringen 21.

Gjør en forskjell

Dette skjer

 

 

Bottom