Det er Guds vilje at vi skal synge, danse og sove

Fortellingen om Areopagos inneholder et mysterium. Når Paulus bruker alteret til den ukjente gud som utgangspunkt, så betyr det to ting. For det første at Paulus har lært denne guden å kjenne gjennom Jesus. For det andre betyr det at nettopp det ukjente tilhører Guds vesen. Det skaper en ydmykhet i oss, en ydmykhet som blir en mulighet for et nytt fellesskap.

Du finner bibelteksten om Paulus på Areopagos her (Apostelgjerningene 17,16-31).

Jeg har lyst til å begynne denne prekenen med å peke på en nyanse. Paulus finner et alter som er tilegnet en ukjent Gud, og han tar dette som et utgangspunkt for sin tale. Den ukjente Gud som dette alteret er tilegnet, den Gud er det jeg forkynner dere, sier han. Spørsmålet blir da: Er det slik at Paulus kjenner denne Gud som atenerne ikke kjenner, og at det er denne inntil nå ukjente Gud som Paulus skal formidle til atenerne gjennom å beskrive hans eller hennes kjennetegn? Eller, er det slik at Paulus i dette alteret til en ukjent Gud har funnet en religion eller en gudstro som har grepet og allerede forstått en essensiell side av Gud? Anerkjenner Paulus her, med andre ord, en tro som sier at det ukjente, det ubegripelige og grensesprengende er et av Guds viktigste kjennetegn?

Jeg håper at jeg har greid å formulere denne nyansen nøyaktig, for den er helt avgjørende. Å trå feil i forhold til dette, har ødeleggende konsekvenser. Før jeg sier noe om det, så må vi vite svaret på spørsmålet: Hvordan skal vi forstå Paulus ut fra disse alternativene? Sier han at han skal gjøre dem kjent med den Gud som de ikke kjenner, eller sier han at atenerne i tilbedelsen av en ukjent Gud allerede har fattet noe av Guds vesen?

Svaret er at Paulus gjør det siste. Gud er bortenfor begreper, ubegripelig, ufattelig. Før det første og etter det siste. Større enn det største og mindre enn det minste. Gud er utenkelig fordi Gud er tankens grense og mulighet. Slik, nettopp slik, åpenbarer Gud seg for alle mennesker, som den ukjente Gud. Som den Gud som glipper når vi tror oss å forstå, eie eller bruke Gud til vår egen fordel. Denne Gud er det atenerne tilber ved dette ene alteret og denne Gud er det Paulus forkynner. Før jeg sier noe om hva dette betyr, la med prøve å plassere Paulus sin tale inn i vår tros- og kulturhistorie:

Paulus bringer evangeliet om Jesus Kristus fra Jerusalem til Aten. For meg som akademiker, det må jeg innrømme, er dette kanskje den mest spennende teksten i hele Bibelen. Møtet mellom på den ene siden den jødisk-kristne tro, tanke og kultur, og den greske, klassiske filosofi og forestillingsverden på den andre, dette møtet er selve arnestedet for vår europeiske kultur, intet mindre. I løpet av de første hundreårene av vår tidsregning smeltet ideer og forestillinger fra de to kulturene sammen til én kultur som etter hvert skulle komme til grunnleggende å påvirke hele vårt kontinent.

I utgangspunktet var det mye som skilte den gresk-romerske og den jødisk-kristne forestillingsverden. Den gresk-romerske verden kan karakteriseres ved å si at den er lukket. Selv om de mange gudene bor i sin himmel, så er denne sett på som en del av det samme univers som menneskene bebor. Gudene spiser og drikker, de får barn, med hverandre og med mennesker. De tar del i menneskenes verden. Også historien er lukket, fordi den går i ring; den gjentar seg. Etter gullalderen kommer sølv, kobber og jernalder, der vi er nå, og etter at verden går under, så kommer gullalderen på nytt. På samme måte som døgnet, naturen og året er en syklus eller et kretsløp, slik er det også med historien: Universet og historien er så å si lukket inne i seg selv. Denne lukketheten gir gresk tro og livssyn et tragisk skjær: alt gjentar seg og ingenting genuint nytt skjer.

Det jødisk-kristne gudsbildet og historiesynet er åpent. Gud er ikke mange, men én, og Gud bebor ikke vårt univers. Gud har derimot skapt universet, og det gir også et helt annet historiesyn: Historien har en begynnelse, og, historien har en slutt. Selv om vår europeiske kultur skulle bli dypt påvirket av den gresk-romerske i forhold til logikk, vitenskap, rettssystem, filosofi, kunst osv osv, så skulle det jødisk-kristne gudsbilde og historiesyn bli like betydningsfullt. Hvordan: Jo, det at det finnes én Gud som nok tar del i historien, men som ikke er en del av historien, som i sitt vesen står utenfor, det betyr at historien, med alle dens hendelser, gjenstander og aktører, er villet. Alle hendelser, alle ting, hvert enkelt menneske står i en meningssammenheng. Mennesket står mellom en skapelse og en fullendelse. Historien har en begynnelse og en slutt som hviler i den ene Guds hender.

Mellom alle templer og gudebilder i Aten finner altså Paulus et alter tilegnet en ukjent Gud, og i dette finner han en åpning i alt det lukkede, en unik mulighet til å forkynne en Gud som står utenfor alle kretsløp, en Gud alltid bortenfor, men som samtidig er det nærmeste, fordi denne ene Gud holder alle tings mening i sine hender. Etter å ha funnet denne åpningen, så skuffer Paulus på: Det var en første dag, en første morgen, da Gud skapte verden og alt som er i den. Og, det er en siste dag, da Gud skal dømme verden med rettferdighet. Han får også sagt noe om at alle kretsløp og systemer som er lukket omkring seg selv, være det naturens og årstidenes gang eller den menneskelige organisering av familier, byer og stater, at alle disse systemene er Guds gode gaver for at vi skal kunne leve gode og verdige liv. Til syvende og sist er disse sirkler og systemer allikevel deler av en gudvillet historie som går mot sin fullbyrdelse, og når disse systemer og sirkler nå har lukket seg om seg selv og blitt onde sirkler, så har Gud grepet inn og vist for all verden at dødens og ondskapens sirkler kan brytes. Jesus Kristus stod opp fra de døde!

Fram til nå har Paulus holdt atenerne i sin hule hånd. Dette er nytt og spennende. Men, når Paulus når selve klimakset av denne fortellingen, og forteller hvordan dødens og ondskapens sirkler ble brutt en gang for alle i Jesus oppstandelse fra graven, så kollapser hele talen. De fleste tilskuerne rister oppgitt på hodet, trekker kanskje på smilebåndet, snur seg og går. Det blir for tullete.

Hvorfor reagerer atenerne slik? Ikke av de samme grunnene som ville gjort at vi sannsynligvis ville reagert, nemlig at det er usannsynlig. Grekerne var vel vant til å høre fortellinger om magiske hendelser der gudene gjorde utrolige ting blant menneskene. Grunnen til at de reagerte finner vi mest sannsynlig i synet på kroppen og på materien. Jernalderen, den siste av de fire tidsaldrene, var nettopp preget av kroppens behov og fokus på det materielle. Dette var ondskapens tidsalder som Zevs en gang skulle ødelegge. Så lenge Paulus holdt seg til de store fortellingene, om verdens tilblivelse, om Guds atskilthet og storhet, om historiens begynnelse, mening og mål, så var det hele åndelig, mytisk og filosofisk, men å framholde ett menneskes legemlige oppstandelse i denne materiens tidsalder som selve det meningsgivende toppunktet i fortellingen, det ble bare for dumt.

Paulus var ikke ukjent med denne type reaksjoner på sin forkynnelse i den greske verden, men han holdt fast på det som selve kjernepunktet i sin forkynnelse. Det har den kristne kirke gjort helt frem til i dag. Påsken, oppstandelsesfesten, er kirkens viktigste høytid. Dåpen er en dåp til Jesu død og oppstandelse, og når vi kneler rundt nattverdbordet, så er det for å motta den korsfestede og oppstandne Jesu Kristi legeme og blod. Det siste spørsmålet vi skal stille oss, er derfor? Hvorfor er Jesu oppstandelse selve kardinalpunktet i kristen tro og teologi på tross av at oppstandelsen gjennom tidene har virket enten usannsynlig eller meningsløs?

Jesu oppstandelse er viktig fordi den viser oss at det var Guds vilje at vi skal være kroppslige, at vi skal veie noe, gå, klemme hverandre, elske og spise god mat sammen, at vi skal synge, danse og sove. Ja visst, gjennom Jesu oppstandelse ble dødens og ondskapens sirkler brutt, og livet kunne igjen rettes mot den fullbyrdelse av Guds godhet og kjærlighet som venter oss, men oppstandelsen var legemlig fordi det sier noe om hva et godt og fullt liv er – et liv i fellesskap. Kroppen er fellesskapets mulighet. Ånder eller sjeler kan ikke være sammen, de blander seg og går opp i hverandre. Mennesker kan være sammen fordi de er atskilt. Den andres kropp er en grense for all min manipulasjon og triksing og fiksing, den andres kropp vitner om den andres ukrenkelighet. Den andres sårbare kropp er et bud om ikke å slå i hjel. Dette budet bærer samtidig bud om det gode liv – sammen, nå og den dag Gud skal reise oss opp, kropp og sjel til et liv i fellesskap.

Jesus er Guds ansikt i vår verden. Det viser oss at det ukjente ikke er noe mystisk som befinner seg et eller annet sted jeg ikke kan nå. Det ukjente er det jeg ikke kan kjenne, ikke kan gripe eller bruke fordi det møter meg ansikt til ansikt som noe hellig og ukrenkelig, som noen som er atskilt og som jeg nettopp derfor kan være sammen med. I barnets, den fattiges og vår nestes ansikt ser vi Jesus, møter vi den ukjente Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Foto: QueenNomad/flickr/CC

Gjør en forskjell

Dette skjer

 

 

Bottom