2014: Så grønn en drakt

Det virker som om noen av de salmene som priser vår, sommer, varme og lys trekker seg fra lovprisningen når vår verden sammenlignes med den kommende. Det er ikke nødvendigvis sånn.

Foto: м Ħ ж/flickr CC

(Dette året brukte jeg den svenske sommersalmen "Så grønn en drakt" som et speil for å forstå evangelieteksten fra Markus 10. Evangelieteksten finner du helt nederst i oppslaget.)

En av de svenske sommersalmene åpner:

Så grønn en drakt, så rik en duft har smykket dal og enger!

Nu strykes ømt av lys og luft de fagre urtesenger.

Hør lundens sus og bekkens brus forkynne hva som kommer:

Omsider blir det sommer!

Så fantastisk deilig det er, innimellom alle bibeltekster, bønner og andre salmer som så ofte peker på vår egen og verdens elendighet, å kunne synge en salme som lovpriser det som er, det som kommer til oss som gave; ja, det vi soler oss i og føler oss bra i om vi måtte ha en gudstro eller ikke. Og, det er så godt å synge denne lovprisningen av det som er og kommer til oss. Når vi synger, blir vi ett med lundens sus, bekkens brus og de lovprisende fuglene vi synger om.

Så grønn en drakt, så rik en duft har smykket dal og enger!

Nu strykes ømt av lys og luft de fagre urtesenger.

Hør lundens sus og bekkens brus forkynne hva som kommer:

Omsider blir det sommer!

I fellessangen gir vi slipp på oss selv, vi mister oss selv i det vi er en del av, i musikken, i dem vi synger sammen med, i kirkerommet som gir tonene klang, i jorden som støtter opp under oss, i alt som lever og gror på jorden, i bekkens og bladverkets brus og i fuglenes kvitring. Vi både synger om og deltar selv i livets lovprisning. I disse deilige sommersalmene så synger vi ikke bare, det synges gjennom oss.

Problemet er at de fleste av disse sommersalmene feiger ut etter hvert som versene kommer. De begynner med å lovprise livets skjønnhet, men så går de videre til å si at vår tilværelse er forgjengelig og falmer i sammenligning med det gudsriket som kommer. Slik også i denne sommersalmen av Carl David av Wirsén: «Som blomst og løv blir muld og støv, skal vi og verden fare.» Og: «Alt kjød er gress og flyktighet, det tæres fort av elde.»

Da er vi tilbake til start. Sammenlignet med Guds nåde og rike var visst ikke dette noe særlig allikevel – denne gleden over det som kommer så gavmildt og overveldende, denne følelsen av å være en del av altet. Det slås inn en kile inn mellom det vi opplever her og nå – det forgjengelige og ufullkomne – og det evige og fullkomne himmelriket, som skal fremtre en eller annen gang i fremtiden . Med det skapes det også en avstand til det jeg synger om. Jeg gripes ikke lenger selv. Jeg griper og begriper.

Men, så kommer sisteverset. I dette verset skapes en åpning mot en grensesprengende syntese av det himmelske og jordiske, av det forgjengelige og det evige.

La falme verdens prakt og glans, la all dens lyst forsvinne.

Min venn er min, og jeg er hans, vår kjærlighet skal vinne!

Så syng det ut: Snart skaper Gud en sommer uten make

Og gir oss alt tilbake!

Nøkkelen ligger i den siste linjen, «og gir oss alt tilbake!» Før vi kommer dit, la meg bruke hver av linjene i sluttstrofen som overskrift til det jeg nå skal si:

La falme verdens prakt og glans, la all dens lyst forsvinne.

I den teksten vi har hørt, så utfordrer Jesus den rike mannen til å gi slipp på alt han eier, for så å følge ham. Kristen meditasjon handler om det samme, om å gi slipp – på bekymringer for fremtiden og på anger over fortidens feilsteg – for slik å overgi seg til Gud.

Kanskje er det dette dagens evangelietekst handler om. Om å la falme, la fare og la begjæret forsvinne. Jesus beskriver for Peter hva disippelskap betyr: Dere skal la alt fare: hus, søsken, foreldre, jord og annen eiendom. Dette er ikke noe dere kan «ha», «eie» eller «gripe». Det er fånyttes å forsøke å holde dette fast. La falme verdens prakt og glans, la all dens lyst forsvinne.

Min venn er min, og jeg er hans, vår kjærlighet skal vinne!

«Kjærlighet» er det sentrale ordet i Jesu møte med den rike mannen. Jesus oppfattes ofte som streng i denne fortellingen. Men, i en slik tolkning overser vi en liten setning, noen ord, som er helt avgjørende for å forstå denne teksten, nemlig «Jesus så på ham og fikk ham kjær.» Det vekkes en kjærlighet i Jesus for denne konkrete mannen.

Hvorfor vekkes Jesu kjærlighet og omsorg i dette møtet? Det går fram at det er på grunn av mannens iver og driftighet for å leve et rettferdig liv etter budene: hans trofasthet og sannferdighet, hans respekt for familien og andre menneskers liv og hans oppriktighet. Jeg tror at denne kjærligheten også omfatter mannens strev for å lykkes materielt. Også i mannens rikdom gjenkjenner Jesus den samme iver, driftighet, arbeidsinnsats, kreativitet og omsorg for å trygge levekårene for seg og familien. 

Jesus anerkjenner all denne iveren, innsatsen og intensiteten i strevet for å oppnå et godt liv, både i denne verden og i den kommende. Jesu kjærlighet trekkes mot en lengsel som ligger i denne iherdigheten. Det er denne lengselen som gir seg uttrykk i et strengt fromhetsliv, i iveren etter gode gjerninger og også i strevet etter rikdom. Det er bare én ting, sier Jesus, én ting som mangler før du har dette på stell. Du må gi avkall på alt.

Du lengter etter en helhet, etter å bli anerkjent og elsket, etter å inngå i relasjoner og i en sammenheng der du får være den du er; den du er ment å være. Det er det du strever etter. Men du får nettopp ikke dette ved å holde og beholde, sette og besette, gripe og begripe. Du må slippe, du må la være, du må våge din sårbarhet og stille deg åpen for virkeligheten slik den er gitt deg av Gud.

Så syng det ut: Snart skaper Gud en sommer uten make

Å synge er å inngå i denne sammenhengen. I alle fall når vi ikke bare synger, men synges. I fellessangen må vi lytte for å lyde, høre for å tilhøre, ta imot for å gi, være kropp for å være ånd. Oppmerksomheten fordypes når vi føler under oss det gulvet som holder oss oppe og kjenner hvordan vegger og tak skaper et klangrom det er godt å synge i. Den strekker seg videre ut, slik at vi i vår sang gjennomsynges av lundens sus, bekkens brus og fuglenes håpefulle jubel.

Sommer kommer. Når vi gir slipp på begjæret etter å gripe, holde og eie – enten det er i meditasjonen, i salmesangen eller i bordfellesskapet – så åpner vi oss for det som kommer. Og vi ser at det hører sommeren til å komme til oss. Når vi, i meditasjonen, i sangen, i fellesskapet, åpner oss opp og gir slipp på det vi kan gripe og eie, da kan sommeren komme med sitt lys, sin luft og sin varme.

Og, det er jo nettopp det Jesus gjentar så mange ganger når han sier «Guds rike er nær». Ikke «her», som var det en ting eller en eiendel vi kunne gripe og bruke, men «nær» fordi det kommer til oss, fordi det er levende ufattelig liv, fordi det kommer og kommer som gave fra Gud, gitt i en kjærlighetsrelasjon.

Og gir oss alt tilbake!

Alt får vi tilbake. Akkurat det er det Jesus sier til Peter i den teksten vi har hørt lest: Når dere har gitt avkall på dette, skal dere få det samme tilbake: hus, land, søsken, foreldre og barn. Hundre ganger så mye, sier Jesus, skal dere få tilbake. Den som har gitt slipp, den som har åpnet den hånd og tanke som griper, begriper og holder fast, som har åpnet seg for en ny kjærlighetsrelasjon, får forandret alle sine relasjoner. Alt vender tilbake, alt fødes på nytt. Alt bader i det lys, den luft og den varme som hører Guds sommer til.

Når skal dette skje da? I en fjern fremtid, som ingen kjenner? Helt ordrett i teksten, så svarer Jesus: «I den tiden som er nå», i den tiden som er nå gir Gud oss alt tilbake. Det er ikke til å fatte, men det er til å tro.

Ære være Faderen og Sønnen, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

---

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel:

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.

Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.» 

Slik lyder det hellige evangelium.

Bottom