2010: Pan

Den greske historikeren Plutark forteller at en seiler på et skip fra Hellas til Italia hørte en stemme rope at den store gud Pan er død. Er det så sikkert da? Dette er en av spørsmålene jeg undersøker i denne prekenen over Peters bekjennelse ved Cæsarea Filippi.

Foto: Carole Raddato/Flickr CC

(Evangelieteksten fra Matteus 16 finner du helt til slutt i opplsaget)

Assosiasjon er tankens lek. Det er mulig å påstå at all tanke er assosiasjon, også den logiske og vitenskapelige tanke. Filosofen David Hume mente det. Han så på vitenskapens avdekking av naturlover som en sterk assosiasjon i møte med fenomener som viste en gjentatt tendens til å følge etter hverandre flere ganger. Men assosiasjon som tankens lek strekker seg mye bredere og dypere enn det. Tanken springer ut av en grunnleggende livsfølelse som alltid allerede er der, før tanken som tenker den. Tanken forutsetter vilje, kreativitet og lek i en grunnleggende anstrengelse for å skape sammenheng i tilværelsen.

La dette være utgangspunktet for vårt møte med fortellingen om Peters bekjennelse utenfor Cæsarea Filippi. La det også være en begrunnelse for hvorfor denne prekenen, og for så vidt teologien som sådan, i større grad må fange inn bredden og dybden av tankens og assosiasjonens lek enn andre disipliner, og for hvorfor den vitenskapstro ny-ateismen ikke kan møtes kun på vitenskapens egne premisser. Tro er ikke mindre enn tanke. Troen er det grunnleggende livsspranget fram mot mening og fellesskap som vitenskapen selv er en del av og ikke kan forklare.

Jesus gikk ikke inn i Cæsarea Fillippi. Jesus holdt seg i området utenfor byen. På et eller annet sted i nærheten av byen stoppet han opp og samtalte med sine disipler. Vi har ingen vitenskapelige fakta og ingen streng metode som kan identifisere dette stedet hvor Jesus stoppet opp. Tar vi tankens totale kraft i bruk, derimot, så er det ikke vanskelig å finne et meningsfullt sted for denne samtalen.

Det området Jesus befinner seg i var på mange måter et mytisk sted. Det gammeltestamentlige Baal Gad ligger i dette området, og moderne arkeologi har avdekket mange kultsteder for dyrking av forskjellige guder i området. Helt ved nordenden av Cæsarea Fillippi tårner en klippeformasjon, en formasjon som gav stedet dets gamle navn, nemlig Panea. I denne klippen er det en grotte der en av Jordan-elvens fire kilder springer ut. I greskromersk tid fungerte stedet som et kultsted for guden Pan, derav navnet Panea. Grotten var omgitt av nisjer der det stod statuer både av Pans far, Hermes, og av de nymfene som Pan er kjent for å ha jaget etter i sin kjærlighetsjakt. En sentral del av Pan-kulten knyttet til dette stedet bestod i å anbringe ofringer inne i grotten. Grotten ble i denne kulten sett på som Pans fødested.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at Jesus stanset et sted der denne klippen var synlig som bakgrunn, og bruken av ordet ”klippe” for å beskrive Peter kan ses i sammenheng med dette. Dette bringer fortellingen om Jesus nært inntil Pan-myten, og nettopp denne sammenhengen gir god mening, og har også gjort det opp gjennom tidene. La oss se nærmere Pan og mytene omkring denne greske guden.

Pan er en av de greske gudene som mest tydelig har sin opprinnelse i forhistorien. Hans opphav finner vi i Arkadia, dvs. i den sentrale fjellregionen på halvøya Peloponnes, et område som på mange måter ligner på området rundt Cæsarea Fillipi. Pan har menneskekropp og menneskehode, men med horn, og en geits kropp fra livet og ned. Han var fra begynnelsen av assosiert med fjell, skog, gjeting og jakt. Skremmende lyder i skogen ble knyttet til Pan, og den dag i dag sier vi at vi blir grepet av panikk i slike situasjoner. Det paniske knyttes til det ville, lumske og det uforutsigbare i den naturen som også mennesket er en del av.

Navnet Pan kommer fra et arkadisk ord som betyr landlig, rustikt, og fra og med den tiden han inkluderes i det greske gudeunivers, så kommer han til å symbolisere de krefter som er i spill ved overgangen fra det landlige til det urbane, fra natur til kultur, fra det førhistoriske til det historiske og vi må også inkludere, fra kropp til ånd. Pans liv i gudenes verden markerer at denne overgangen er vedvarende; at det kroppslige forblir i den grunnleggende anstrengelsen for å skape sammenheng. Dyret blir menneske i en kontinuerlig bevegelse.

Det fascinerende ved dette er at det er nettopp ved en tilfeldig assosiasjon at denne grunnleggende menneskelige bevegelsen fra natur til kultur blir gjort allmenn innenfor gresk mytologi. Den lokale guden Pan som markerer uttryggheten i det siviliserte livets ytterkant får altså et navn som peker nettopp på en rustikk, landlig og naturnær opprinnelse. På gresk derimot har ordet ”pan” betydningen ”alt”. Resultatet blir at Pan knyttes til det allmenne; til altet eller allnaturen. Det særskilte; selve det livsspranget som hver og en av oss gjør, fra uorden til orden, fra meningsløshet til mening, fra ensomhet til fellesskap, dette blir gjennom Pan gjort til noe fellesmenneskelig.

Begjæret er en sentral drivkraft i fortellingen om Pan. I sin attrå jager Pan nymfer, og når en av dem blir omformet til et kraftig gresstrå, plukker han det og lager en fløyte – som vi i dag assosierer med Panfløyten. Pan ses spillende og dansende i følge med nymfene på fjell og åskammer. Pan blir slik nært knyttet til musikken og dansen. Kunsten og leken plasseres slik i grenselandet mellom kaos og kosmos, mellom tomhet og mening, mellom natt og dag, sorg og glede. Musikken, dansen og leken representerer i denne mytologien det opprinnelige livsspranget. Foranlediget av begjærets og kjærlighetens nederlag konstituerer leken og dansen et vern mot at sorgen og leden drar mennesket ned i avgrunnen.

Pan, til slutt, er den eneste av de greske gudene som får sin død omtalt. Forfatteren Plutark forteller at en seiler på et skip fra Hellas til Italia hørte en stemme rope at den store gud Pan er død. Plutark plasserer denne hendelsen i Tiberius tid, det vil si til tiden rett før Kristi fødsel. De kristne tolket Pans død som et varsel om Jesu komme.

Da er vi med ett tilbake til Jesus og disiplene foran Pan-grotten ved utkanten av Cæsarea Filippi. Peters bekjennelse er et vendepunkt, ikke bare i fortellingen om Jesus, men for den kristne kirke representerer den et vendepunkt i hele den kosmiske fortellingen. Hvordan skal vi forstå dette vendepunktet mot den bakgrunnen som vi har skissert og som Pan-grotten ved Cæsarea Filippi symboliserer?

Det enkleste kanskje, ikke minst med bakgrunn i det landskapet som Jesus befinner seg i; i et landskap med et religiøst mangfold av templer, kult- og offersteder, og med Pan-grotten som det sterkeste symbolet på naturlig menneskelig lengsel og religiøsitet, det enkleste mot denne bakgrunnen er å tenke at Kristus så å si erstatter Pan – at Pan er død og Kristus lever. Det var denne tanken om et radikalt brudd som ga næring til oldkirken i deres fortolkning av erklæringen om Pans død. Det er slik vi er opplært til å tolke fallet av de gamle gudestøttene i den norrøne verden, og det er slik det forkynnes i den delen av kristenheten som legger vekt på en radikal omvendelse.

Noen ganger kan oppbruddet være nødvendig, vi skal ikke glemme det. Men allikevel er ikke denne forestillingen om et brudd tilstrekkelig for å forstå Kristusmysteriet. Dette mysteriet skjuler også en dyp sammenheng. Kanskje, for å være litt filosofisk, det er gjenopprettingen av denne sammenhengen som er bruddet.

Det er gjenopprettingen av denne sammenhengen Jesus er ute etter når han spør disiplene om hvem han blir assosiert med i sin samtid (og de svarer Johannes, Elia og Jeremia). Hvem er jeg, spør Jesus, når dere bruker tankens fulle kraft, når dere bringer sammen deres egen livshistorie, den politiske og sosiale situasjonen og religionenes rolle og funksjon med det som jeg har sagt og gjort iblant dere? Det er ut fra denne totale sammenhengen at Peter, kanskje med klippen med Pangrotten og vannet som springer frem som bakgrunn, det er ut fra denne sammenhengen at han utbryter: ”Du er Messias, den levende Guds sønn!” Og vi kan forstå Jesu svar ut fra den samme helhetlige sammenhengen: ”Du er klippen, på denne klippen vil jeg bygge min kirke.” Vi kan vel forestille oss at også i denne klippen finnes sårbarhetens sted, grotten som både er fødested og grav, og der levende vann springer frem.

Jesu spørsmål og Peters svar handler om sammenheng; om at Peter i et fortettet øyeblikk ser at livsutkastet, at spranget mot mening og fellesskap; at den opprinnelige leken som takler det dypeste alvor, blir møtt i et gjensvar som samtidig er et levende menneske; Messias – Kristus Jesus. Og Jesu svar tilbake til Peters bekjennelse er et speilbilde av bekjennelsen. Du, Peter, har sett sannhetens menneskelige ansikt; jeg vil bygge min kirke på denne sannheten, på levende, kjempende, kreative mennesker.

Er Pan død? Jeg vil hevde at ryktet om Pans død er betydelig overdrevet. Den bevegelsen fra urkaoset som han markerer, og som synliggjør kunstens, lekens og kreativitetens fundamentale menings- og fellesskapsdannende vesen, er fortsatt mer enn virkelig, i våre egne liv. Vi vet at Jesus etter Peters bekjennelse dras mot og ned i avgrunnen; i den verdenskollaps som finnes som en trussel midt i eksistensen. Når Kristus reiser seg fra avgrunnen, så gjentar han det opprinnelige livsspranget, bekrefter det som sant og helliger det.

Assosiasjon er tankens lek. Det å våge tankespillet er samtidig sårbart, siden det kan føre til plattheter eller det reneste vås (eller til for lange prekener). Men tanken, selv når den kaller seg vitenskap eller teologi, inngår alltid allerede i et lekende livssprang, selv når den forsøker å skjule det.

Og kanskje handler Jesu ord om binde- og løsemakten i dagens tekst om at vi som kirke og mennesker er utfordret til å bære ansvaret for når vi skal holde virkeligheten i logikkens faste grep og når vi skal løsne grepet og la tilværelsens spill slippe løs hinsides våre begreper. Først, kanskje, når vi innser med kropp og sinn at livssprangets opprinnelige lek er den grunnleggende måten å takle alvoret på, kan vi også se den rette plassen for logikk, teologi og vitenskap. De gir først mening som en del av denne helheten. Det å tro er kanskje å gjenopprette helheten av lek og alvor – i kjærlighet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

---

Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 16.kapittelet:

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.

Slik lyder det hellige evangeliet.

Bottom