Illustrasjonsfoto: Mark Reierson/Flickr CC

2016: Verdighet og uverdighet

Oppreisingen til verdighet er essensen i det bibelske vitnesbyrdet.

«Skammen er et notorisk tvetydig fenomen», sier den amerikanske filosofen Lisa Guenther. Det samme kan vi si om følelsene av utilstrekkelighet og uverdighet. 

På den ene siden ønsker vi ikke et samfunn som er preget av skamløshet, selvtilstrekkelighet og en følelse av egen verdi som tipper mot overmot. På den andre siden så vet vi at det er nettopp hersketeknikker som har spilt på skam, utilstrekkelighet og uverdighet som har holdt mennesker nede: kvinner, slaver, arbeidere, homoseksuelle og mange andre grupperinger.

"

Jesus vendte seg da han følte at en kraft gikk ut fra ham.

"

En fantastisk fortelling

Bibelteksten om kvinnen som ble helbredet da hun rørte Jesu kappe kan leses i lys av denne tvetydigheten. (Les bibelfortellingen i boksen til høyre. Om du leser på mobil, finner du den under denne teksten.) Sett fra et bibelsk perspektiv så er dette en fantastisk fortelling. Det står i teksten at Jesus vendte seg da han følte at en kraft gikk ut fra ham. Denne vendingen kan vi forstå som en vending i Gud, en vending som har en lang bibelsk bakgrunn.

Kvinnen føler seg uverdig

La oss se nærmere på det som skjer i denne vendingen: Jesus passerer kvinnen. Hun føler seg uverdig fordi hun gjenkjenner hans guddommelighet. Hun tror allikevel så sterkt at hun er overbevist om et det er tilstrekkelig å berøre Jesu kappe for å bli frisk. Hun blir helbredet, og Jesus vender seg imot henne og hun kaster seg ned.

"
"

Jesus legger en hånd på hver av hennes skuldre, ser henne inn i øynene og sier de ordene som setter henne fri fra både sykdom og følelse av uverdighet.

"
"

En samtale ansikt til ansikt

Det som da skjer, er at Jesus bøyer seg ned og reiser henne opp, slik at han kan snakke med henne ansikt til ansikt. I den greske grunnteksten står det eksplisitt at Jesus snakket «til henne». Det vil si at han hadde hennes oppmerksomhet, hennes blikk, rettet mot seg i samtalen. Det andre tydelige tegnet på at vi har å gjøre med en samtale ansikt til ansikt, er bruken av ordet «datter». Det er et vennenavn, som Areopagos-grunnlegger Karl Ludvig Reichelt kaller det i sin salme fra 1912, Din rikssak, Jesus, være skal. Der synger vi: «..du som gav meg vennenavn, og tok meg ømt inn i din favn». Vennenavn vil altså si et navn som peker på omsorg og nærhet. Det mest nærliggende er å se for seg at Jesus legger en hånd på hver av hennes skuldre, ser henne inn i øynene og sier de ordene som setter henne fri fra både sykdom og følelse av uverdighet.

Maleri som viser en kvinne med tørkle på hodet og vide klær, som tar på kappen til en mann. Han snur seg bakover mot henne.

Utsnitt av veggmaleri fra en katakombe i Roma, som tilhører to helgener og martyrer fra det fjerde århundret, Marcellinus og Peter.  

Den bibelske bakgrunnen

La oss se på den bibelske bakgrunnen for det som skjer: I fortellingen om Moses som tar imot steintavlene fra Gud på Sinaifjellet, så står forestillingen om Guds kappe sterkt. Moses spør om å få se Gud, men Gud sier at Moses bare kan se ham bakfra, fordi den som ser Guds ansikt må dø. Slik blir det. Gud farer forbi og Moses får bare se ham bakfra, Den Guds herlighet som Moses slik får se, er i tradisjonen fremstilt som Guds kappe.

Da profeten Jesaja kalles, befinner han seg i templet, han er slått i bakken av at Guds herlighet fyller templet, som hva da? Jo, står det, som Guds kappe. Det samme finner vi hos salmisten i Bibelens Salme 104, der Guds herlighet beskrives som en kappe.

"

Gud er den som ser, men kan ikke selv bli sett.

"

Uverdigheten er i spill 

I alle disse fortellingene er uverdigheten i spill. Det er fordi man ikke er verdig til å se Guds ansikt at Guds herlighet bare kan komme til syne som Guds kappe, det vil si bakfra. Guds ansikt kan man ikke se, og får man et glimt av det, må man som kvinnen i vår fortelling, kaste seg til jorden. Gud er den som ser, men kan ikke selv bli sett.

"

Denne kvinnen er kroppsliggjøringen av den tradisjonelle ærefrykten.

"

Jesu vending mot denne kvinnen kan slik forstås som en vending i Gud, fordi denne kvinnen er kroppsliggjøringen av den tradisjonelle ærefrykten. Hun våger kun å nærme seg det guddommelige bakfra og berøre kappen. Når Jesus snur seg, så kaster hun seg ned til jorden. Det er da det skjer. Jesus reiser henne opp, ser henne inn i øynene og gir henne vennenavn.

"

Fortellingene om en verdig mannlig høygud og uverdige mennesker har fungert undertrykkende i vår kultur.

"

Grunnen til at folk har vendt ryggen til kristendommen

Hvorfor er denne fortellingen tvetydig? Det er den fordi alle fortellingene om en verdig mannlig høygud og uverdige mennesker har fungert undertrykkende i vår kultur. Følelsen av å være uverdig synes å være et gjennomgående tema i Bibelen. Helt fra Edens hage, da menneskene først skjønte at de var nakne, til vi møter den samme følelsen av uverdighet hos kvinnen i vår tekst.

Jeg tror at det er denne dimensjonen ved bibelsk tro der mennesket bestemmes som uverdig, mer enn mangelen på gudstro, som har gjort at folk har vendt ryggen til kristendommen. Hierarkiet av verdige og uverdige har utgjort en hel kosmologi der den mannlige høyguden har sittet på tronen, og der representanter for denne verdige høyguden har sittet på troner i denne verdens riker, helt fra keiserriker, via kongedømmer og til familier.

"

Bruddet med kristen tro har for mange vært en frigjøring fra denne verdensanskuelsen og denne teknikken for undertrykkelse.

"

Raag Rolfsen, direktør i Areopagos (foto: Tone L. Walgermo)

Følelsen av ny verdighet

Bruddet med kristen tro har for mange vært en frigjøring fra denne verdensanskuelsen og denne teknikken for undertrykkelse. Det har vært følt som en lettelse å bevege seg ut av denne forestillingsverdenen, der de uverdige må tjene under de verdige. Det er i bruddet med denne verdensanskuelsen at veldig mange, i alle fall midlertidig, har funnet følelsen av ny verdighet.

Som kirke skal vi slett ikke drømme oss tilbake til en tid der vi sammen med de mektige hadde en slik makt over sjelene. Vi skal peke på at dette er en fatal feiltolkning – et misbruk av en for enkel og endimensjonal lesning av det bibelske vitnesbyrdet. Som kirke må vi si til alle dem som har gjenfunnet sin frihet og verdighet, at denne oppreisingen til verdighet er essensen i det bibelske vitnesbyrdet.

"

I den kristne tro står mennesket i en sammenheng der frihet og min egen verdighet er nært knyttet opp til ansvar for det andre menneskets liv og verdighet.

"

Men, og det er et «men» her: Bibelen og den kristne grunnfortellingen snakker ikke enkelt om dette. For, den moderniteten som frigjør mennesket fra en forfeilet kosmologi kan ikke selv redegjøre for noe mål med denne frigjøringen. Den vitenskapen som den moderne forestillingsverdenen bygger på, er verdinøytral. Den er tom når det gjelder mening og mål, og står ikke i noen meningsgivende sammenheng.

En vedvarende dimensjon i livet

I den kristne tro står mennesket i en sammenheng der frihet og min egen verdighet er nært knyttet opp til ansvar for det andre menneskets liv og verdighet. I en slik verden forblir følelsen av uverdighet, skam, synd, litenhet, utilstrekkelighet en vedvarende dimensjon i livet. Det er ikke tilfeldig at tittelen på den mest populære ungdomsserien på NRK er «Skam». Skam og uverdighet lar seg ikke trylle bort av fornuften.

Hva betyr det? Det betyr at den frigjøringen, frelsen, og den helheten vi søker og lengter etter, blir en dynamisk og kontinuerlig prosess der vi inngår i relasjoner til Gud, oss selv, hverandre og skaperverket. Vi kan ha gjort noe uopprettelig. Vi kan bære på en kroppslig plage som ikke slipper. Vi kan for alltid ha mistet noen vi elsket. Eller vi kan, framfor Gud, rett og slett komme fram til en erkjennelse av vår litenhet, våre begrensninger og vår sårbarhet.

Følelsen sier noe grunnleggende sant

På det eksistensielle planet forblir uverdighet slik en dypt personlig følelse. På dette planet kan den også være en god følelse. Ikke fordi denne følelsen helt isolert sett er god, men fordi den sier noe grunnleggende sant om hvem jeg er, at jeg er et menneske og ikke Gud, at jeg bærer på begrensninger i alle retninger, fysisk, intellektuelt og moralsk. For det andre er denne følelsen av uverdighet, begrensning og sårbarhet god fordi den, når jeg slik åpner meg ærlig mot eksistensens grunnvilkår, så å si etablerer det stedet der jeg kan bli funnet av den Gud som selv stilte seg åpen og sårbar i Jesus Kristus. I denne dype erkjennelsen av samtidig uverdighet og en tilkjent verdighet, som dypest sett bare kan finne sted i en gudsrelasjon, kan vi også finne sammen i sanne menneskelige fellesskap.

Stedet der jeg stadig kan reises opp

Hvis skammen og uverdigheten er notorisk tvetydig i kristen tro, så er det fordi uverdigheten er det stedet der jeg stadig kan reises opp til verdighet og kalles med vennenavn. I Jesu blikk kan jeg da gjenkjenne meg selv og den sammenheng jeg står i og skue verden med hans blikk. 

Karl Ludvig Reichelt sier det slik i andre vers av salmen sin: 

«Gi meg ditt ømme frelsersinn For slektens sorg og harm! Lukk meg i dine smerter inn Og gjør meg sterk og varm! Lær meg å skue med ditt blikk Hvert folk som liv og grenser fikk, Å bære verdens nød og skam Med kjærlighetens offerbrann Til døden tro, Tålmodig, sterk og fro!»

Denne teksten ble opprinnelig holdt som preken søndag 3. juli 2016 i Olberg kirke, som avslutning på Areopagos' sommerfestival 2016.

Fortellingen om kvinnen som tok på Jesu kappe

«Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde lidd mye hos mange leger. Alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne. Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen. I det samme merket Jesus at en kraft gikk ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?» Disiplene sa: «Du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg!» Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. Kvinnen skalv av redsel, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og kastet seg ned for ham og fortalte ham alt som det var. Da sa han til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.»

Fra Bibelen, Evangeliet etter Markus kapittel 5, 25-34

Bottom