Forsiden>Artikler>Belastet identitet
Belastet identitet

Belastet identitet

Moderniseringen av samfunnet har skapt et press på individet som i lengden blir utålelig.

Artikkelen ble først publisert i Tidsskrift for Sjelesorg 4/2008 


Men dypt i oss er det noe som husker den hagen vi en gang levde i. Noe i oss lengter tilbake, og vi vet at det er der vi hører til.

I denne artikkelen sikter jeg verken på å gjøre en omfattende analyse av elementer i vår samtidskultur som belyser fenomenet utbrenthet, eller på å gi en fyllestgjørende teologisk fortolkning av fenomenet. Jeg ønsker å trekke opp et kulturanalytisk perspektiv som jeg anser som viktig, og vise hvordan det utfordrer vår teologi og vår spiritualitet.

Jeg håper å øke bevisstheten om hvor viktig teologi og spiritualitet er i et menneskes liv og vise hvordan de kan bidra til å forebygge og hele psykosomatiske tilstander som slitasje og utbrenthet.  

Et kulturanalytisk perspektiv

Tolkningsredskapet i mitt kulturanalytiske perspektiv er identitetsbegrepet. Jeg spør om det er en sammenheng mellom oppblomstringen av fenomenet slitasje og utbrenthet, og aktuelle identitetsbelastninger i det postmoderne samfunnet. 

OPPSMULDRING AV IDENTITET. Både enkeltmenneskets identitet og religionens stilling i samfunnet er i dag grunnleggende bestemt av sekulariseringskreftene. Jeg bruker her sekularisering som samlebetegnelse for ulike sider av moderniseringsprosessen. Sentralt i denne prosessen står pluraliseringen som radikalt øker foranderligheten og det oppsplittende mangfoldet i samfunnet.

Differensieringen innebærer at ulike sektorer selvstendiggjør seg fra hverandre. Ulike livssfærer og samfunnssektorer utvikler forskjellige kjerneverdier, og noen sektorer er mer sekularisert enn andre. Det fører til krysspress og normforvirring. Både pluraliseringen og differensieringen bidrar til oppsmuldring og fragmentering av identitet.

RELIGION PÅ SIDEN. Individualisering og privatisering er andre viktige sider ved moderniseringen som har stor betydning både for identiteten og for religionens rolle. Disse prosessene fører til at religiøse institusjoner svekkes. Religion settes på sidelinjen i det offentlige rom, og privatiseres. Det bidrar til at mange ikke ser mening i tilværelsen lenger.

Det innebærer også at valg av religion og livssyn blir rene privatanliggender, og at alternativene mangfoldiggjøres gjennom at den enkelte komponerer egne posisjoner. Resultatet er at meningstap og meningsforvirring preger identiteten. 

ET SAMFUNN STYRT AV RASJONALITET. Enda en side ved sekulariseringen er viktig å trekke fram i denne sammenhengen. Rasjonaliseringen innebærer at byråkratene og ekspertene vinner dominans i samfunnet, på bekostning av den autoriteten som ligger i erfaringen.

Det gjelder både den praktisk-kroppslige, og det vi kan kalle den karismatisk-intuitive erfaringen. En kalkulerende eller formålsrasjonal tenkemåte styrer samfunnets valg, en mentalitet uten sans for virkelighetens skjulte øko-system – eller mysteriet – for å benytte et religiøst språk. 

Alt dette fører til at identiteten i det postmoderne samfunnet blir belastet og forvirret, fragmentert og flyktig. Media- og tegnkulturens sterke posisjon i livene våre forsterker belastningen. Denne kulturen stimulerer det flytende og flimmeraktige. Samtidig er håps- og meningsprosjekter som kan virke mobiliserende og integrerende på identiteten nesten fraværende i media 

Åndelighetens tilbakekomst

Lenge har samfunnsvitenskapen forstått sekulariseringen som en uavvendelig prosess. I løpet av det siste tiåret har sekulariseringstesen overraskende brutt sammen. Forskerne har måttet konstatere at religiøsitet og åndelighet kommer tilbake på forskjellige måter og i ulike former. I jakten på nye forståelseshorisonter ser flere 1 religiøsitetens tilbakekomst i lys av det fenomenet som vi har kalt belastet identitet.

Moderniseringen av samfunnet har skapt et press på individet som i lengden blir utålelig. Mennesket søker etter religion, eller åndelighet, som en reaksjon på belastningene eller for å reparere fragmentert identitet. 

ALLMENN TRETTHET. Det betyr ikke at alle søker aktivt mot en åndelig virkelighet. Men vi ser en allmenn tretthet på det overflatiske og en hunger, en sult på dypet, som driver mennesket ut på en jakt etter en kvalifisert annen og dypere virkelighet, noe som kan fylle livet med positiv energi og mening.

Fotball og underholdning, utfoldelse av sex og rus, er blant de sterkeste religionssurrogatene i vår tid. Kraften i dem og hengivelsen til dem viser hvor sterk hungeren kan bli. 

Arnold Eidslott har skrevet dette diktet: 

En tyv har tatt det beste fra meg 

og båret det langt bort han har tatt 

det beste men jeg vet ikke hva det er 

men at det er det beste vet jeg fordi 

mine fylte hender ikke gir meg glede. 
Arnold Eidslott 

Tar han ikke her vår sekulariserte kultur på kornet? Den kan i mangt og meget oppfattes som en distraksjon som fører oppmerksomheten bort fra det vesentlige i livet: «En tyv har tatt det beste fra meg Og båret det langt bort».

Det sekulariserte mennesket vet ikke nødvendigvis hva det beste er - hva som er målet for dets lengsler - men at det er det beste vet det fordi dets fylte hender, hender fylte med surrogater, ikke gir det glede. 

BEKREFTELSE FRA VENNER. En nasjonal ungdomsundersøkelse (2) som ble gjennomført ved norske ungdomskoler våren 2006 viser at de unge ikke er mye opptatt av det religiøse. Det som styrer deres hverdag er venner og fellesskap. Men mon ikke denne søken etter vennskap og fellesskap er uttrykk for en dypere lengsel?

Også i ungdomskulturen ser vi hvor sårbart det kan bli når hungeren er sterk og kanaliseres ensidig mot vennefellesskapet – noe som i utgangspunktet er positivt, men som i lengden ikke har tilstrekkelig kraft til å bære behovet.

Når den nesten desperate lengselen etter bekreftelse og vennskap ikke besvares av den eller dem den rettes mot, men blir møtt med utestengelse og mobbing, kan det gi unge mennesker utbrenthetssymptomer nesten før livet har begynt. 

DYRKER KROPPEN. Det åndeliges tilbakekomst betyr ikke nødvendigvis at tradisjonell religion får en ny fremtid. Men det betyr heller ikke nødvendigvis det motsatte. Vi ser en sterk tendens til at selvet guddommeliggjøres. Mange retter oppmerksomheten innover gjennom meditasjon, selvutvikling og åndelige øvelser.

«Selvdyrkelsen» ytrer seg også for mange i dyrking av kroppen. Dette kan sees som et utslag av at når identiteten bryter sammen, blir kroppen det faste holdepunktet for personlig identitet, det siste jeg har igjen som er «meg». Frelsesbegrepet i de tradisjonelle religionene erstattes av healing og velværekultur.

Religion – eller åndelighet – blir et helende prosjekt. Noen konstruerer et New Age-univers der den nye tid karakteriseres av helse og det perfeksjonerte menneske. Sykdom tilhører ifølge deres syn vår tid – en fallen sivilisasjon og unaturens menneske. (3) 

SELVET ER PRIMÆR RELIGIØS ARENA. I følge religionssosiologen Paul Heelas (4) er det nyreligiøsitetens fremste kjennetegn at selvet fremstår som den primære religiøse arena og det primære identitetsfundamentet. Dette setter han i sammenheng med den påpekte identitetsforvirring og meningskrise.

Selvreligiøsitet er individets siste identitetsforankring i en tid da det ikke finnes forankring i utopier, tradisjoner eller institusjoner. Da blir religionens terapeutisering og selvutviklingsstrategiene den siste løsning.

Mange kan også berette om sterke åndelige erfaringer de har gjort. Mye kan tyde på at disse intensive åndelige erfaringene ofte kommer som svar på kaos og krise, og at de fungerer identitetskompenserende.

SUBJEKTIVITET. Paul Heelas utdyper i sin bok Spiritualities of Life (5) analysen av spiritualiteten i «the subjective turn». Konsum-kulturens innflytelse sammen med utviklingen av subjektiviteten i alle sektorer i samfunnet fører til en radikalt annerledes forming av oss og av samfunnets institusjoner – som synes å sette seg i vår opplevelse av det hellige.

Han hevder blant annet at fordi vi på bunnen er sekulariserte, må det vi anser for hellig komme ut av den sekulære sfære og ikke en guddommelig og åndelig sfære. Det er dette vi ser i utviklingen av kroppskulturen i vårt samfunn, for eksempel. gjennom reklame, SPA-sentre og helsepolitiske tiltak. Synd reduseres til å «synde mot sin kropp» og det hellige er å holde kroppen flott og ung. 

Det er mange ting i Paul Heelas sin analyse som trenger å diskuteres nærmere og nyanseres. Men det er ingen tvil om at vi lever i et samfunn med enorme identitetsbelastninger og at det er et stort behov for å reparere den belastete identiteten.

Det er mot denne eksistensielle klangbunnen – eller mangel på klangbunn – at travelheten, kravet og presset som mange opplever i sin hverdag blir ekstra farlig. Nyåndeligheten kan i dette perspektivet betraktes som et reparasjonsprosjekt som legger vekt på healing, selvutvikling og kanalisering av universets krefter. 

KRISTENT MOTSVAR. I Mesterens Lys (IML) er en gren av Stiftelsen Areopagos, som opererer innenfor alternativmessene i Oslo og i andre byer. I dette landskapet møter vi svært mange utbrente mennesker. IML ønsker å være til stede på alternativmessenes arena og gi et kristent motsvar. Vi tilbyr det vi kaller forbønn om «heling av hjertet», foruten seminarer, samtale og fellesskap.

Ut fra behovene vi møter her og mange andre steder, leter vi selv etter – og utfordrer kirken til å utvikle - en teologi og en spiritualitet som forankrer mennesket i en identitet gitt av Gud. Gud som står overfor mennesket som dets skaper, frigjører og livgiver, og som samtidig inviterer mennesket til et samspill som fører mennesket videre i dets relasjoner til selvet, til nesten og til naturen. 

Teologisk revisjonsarbeid 

MOT PERIFERIEN. En teologisk fortolkning av sekulariseringen har mange sider. Her er ikke stedet for å gå nærmere inn på det. Men alt i alt – og særlig med tanke på identitetsspørsmålet – betrakter jeg sekulariseringen som en mektig sentrifugalkraft som hele tiden river mennesket løs fra dets sentrum – som er den treenige Gud - og slynger det mot periferien. 

Luthersk teologi har i utgangspunktet en sterk orientering mot konteksten og erfaringen. I dagens kontekst, og i lys av menneskers erfaringer i det postmoderne samfunnet er kirken etter min vurdering i behov for å revidere – i ordets egentlig betydning: å gjense – sin teologi på flere punkter. Viktige temaer er blant annet gudsforståelsen og menneskesynet, samt oppfatningen av gudsforholdets karakter og menneskets helliggjørelse. Jeg finner det også nødvendig med en nyorientering av kirkens teologi om naturen, men det er et punkt jeg må la ligge i denne sammenhengen (6). Et slikt teologisk revisjonsprosjekt handler ikke om å «utvikle» troen. For meg handler det om å søke dypere i de teologiske røttene som går tilbake til den ene, udelte kirke, ikke minst slik vi finner dem i den kristne mystikkens tradisjoner.

FELLESSKAP ER GUDS VESEN. Religionene rommer mange bilder av Gud. Det kristne gudsbildet har mange berøringspunkter med disse: Den høyeste Gud, den eneste Gud, skaper og frelser, den hellige Gud, og så videre. Men på ett punkt skiller det kristne gudsbildet seg fra alle andre. Vi tror på en treenig Gud. At Gud er treenig betyr at fellesskap er hans vesen. Det henger sammen med at kjærlighet er hans vesen.

En solitær Gud kan ikke være kjærlighet – og en kjærlig Gud kan ikke være alene. Kjærligheten må ha noen å elske. Derfor er ikke Gud solitær, men tre-enig, fellesskap er hans vesen. Treenigheten betyr at Gud ikke kan tenkes, ikke kan være, ikke kan eksistere uten fellesskap. Fordi Gud er kjærlighet. Det mest grunnleggende, det sanneste og det dypeste vi kan utsi om Gud er at han er fellesskapssøkende kjærlighet. 

At Gud skaper mennesket i sitt bilde betyr at vi er skapt til fellesskap. Eller mer presist uttrykt: Mennesket er skapt til å tas inn i og være en del av det fellesskapet som eksisterer mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd fra evighet av. Fellesskapet mellom Gud og mennesket slår sprekker gjennom synden.

Kirkens kommunikasjon av begrepet synd gjennom språk og kroppsspråk i århundrer, har gjort at folk oppfatter det som en moralsk kategori. Men på bunnen er det et relasjonsbegrep. Ordet synd henger sammen med sønder: at noe går i stykker – og med sund: det som skiller. Synd er handlinger som river mennesket ut av dets nære og fortrolige forhold til Gud. De rammer på ødeleggende vis alle menneskets relasjoner: til seg selv, til nesten og til naturen. Synd er menneskets avvisning av Guds kjærlighet, til fordel for det vi oppfattet som frihet. Resultatet er at ekte kjærlighet ble redusert og bøyd til egenkjærlighet.

Belastet identitetNoe i oss lengter tilbake til hagen vi en gang bodde i. Foto: Joshua Koblin, Unsplash

LENGSLER MOT GUD. Det betyr ikke at relasjonen mellom Gud og mennesket opphører fullstendig. Den fortsetter både i sin bestemmelse og gjennom spor og reminisenser. Relasjonen lider og hemmes fordi mennesket lever med en kjærlighet som er skadet. Men dypt i oss er det noe som husker den hagen vi en gang levde i. Noe i oss lengter tilbake; vi vet at det er der vi hører til. Men en annen del av oss er mest opptatt av å leve ut vår illusjon om frihet og selvbestemmelse. Utydelige rester av et minne om fullkommen kjærlighet flimrer i utkanten av den menneskelige bevissthet. Minnene er svake, men de forblir likevel kjernen i vår dypeste lengsel – all menneskelig lengsel peker mot den guddommelige kilden. 

I vår teologiske kommunikasjon har mennesket blitt plassert i skyggen av Guds storhet og godhet på en måte som gjør det lite. Den treenighetsteologien som jeg har tegnet noen knappe streker av her, får tydelig fram at hvert menneske er skapt i Guds fellesskapssøkende kjærlighet og omgitt av denne i alle livets omstendigheter. Kirkens hovedbudskap om mennesket må være at det er dypt elsket i seg selv, dypt elsket med sin synd og sine sår, dypt elsket på sin vei til oppreisning. Allerede det å høre kommunikasjonen av et slikt menneskesyn vil ha en sterk helende effekt i vår tid.

HERREN JUBLER. Med sin erfaringsbaserte tilnærming orienterte Luther teologien ut fra det svaret han fant på sin tids eksistensielle nødrop: Hvordan finne en nådig Gud? Bak dette ropet skimter vi middelaldermenneskets frykt fra dommen, en frykt Luther selv delte. Som luthersk kirke, som står i denne kontekstuelle og frigjøringsteologiske tradisjonen, må vi lytte etter menneskets eksistensielle nødrop i vår egen tid. Det formes neppe av frykt for dommen. Mon det ikke heller er dette: Er jeg elsket – er det noen der som elsker meg ? Allerede i Bibelens gamle blader ropes det et svar tilbake: «Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd, som på en høytidsdag» (Sef. 3,17-18a).

ENHET. Mennesket – ja hele skaperverket – eksisterer på grunn av Guds lengsel etter fellesskap. Den guddommelige kjærligheten, som vi aner allerede i skapelsen, er også inkarnasjonens motiv. Jesu bevegelse mot menneskene i inkarnasjonens under, og gjennom hele hans virke som kulminerer på korset, er en sendelse for å hele menneskets relasjon til Gud, for å fullføre dets bestemmelse: å bli fullt og helt opptatt i treenighetens kjærlighetsfellesskap.

Tre-enighetens fellesskap er ikke bare målet, men også modellen for Jesu gjerning: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, bare det han ser Faderen gjøre» (Joh. 5,19), og for kirken: Jesus ber om at disiplenes innbyrdes relasjon skal speile fellesskapet i tre-enigheten (Joh 17,21 ff.). Enhet og helhet blir nøkkelbegreper både i frelsesforståelsen og i forståelsen av kirkens misjon.

LENGSEL ETTER VENNSKAP. Denne orienteringen av teologien får også konsekvenser for hvordan vi beskriver og oppfatter forholdet mellom Gud og mennesket. I den lutherske rettferdiggjørelseslæren, som bygger på Paulus, fremstår dette forholdet som et forhold mellom dommer og en anklaget. I andre paulinske tekster fremstår det som et forhold mellom frigjører og fange, som et forhold mellom far og barn og så videre. I de tre første evangeliene beskrives forholdet mellom Jesus og disiplene hovedsakelig som et forhold mellom lærer og elev eller som et forhold mellom herre og tjener. 

Flere av disse relasjonsbetegnelsene er temmelig fjerne og statiske. Det gjelder særlig de som har dominert i den lutherske teologiske tradisjonen. Men det finnes også andre bibelske relasjonsbegrep som er mer intime og som rommer et potensial for vekst og utvikling. I vår tid er det viktig å trekke fram disse. Særlig Johannes-evangeliet antyder de dype stadiene i menneskets gudsrelasjon. I avskjedstalen til disiplene sier Jesus: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere..., men venner …. » (15,15). Den kanadiske veilederen og sjelesørgeren David Benner har arbeidet mye med dette aspektet. Han sier: «Når Gud tenker på oss, føler han en dyp, vedvarende lengsel – ikke bare etter vår helhet, men enda mer grunnleggende etter vårt vennskap. Denne muligheten ligger i kjernen av våre egne, dypeste lengsler. Den ligger også i kjernen av vår dypeste fullendelse» (7). 

KJÆRLIGHETSFORHOLD. I evangeliets siste kapittel, etter oppstandelsen og åndsutgytelsen, går Jesus enda lenger. Han inviterer Peter inn i et nyskapt disippelliv som dreier seg om å leve i et kjærlighetsforhold: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg»? (21,15ff.) Den kristne mystikken har til alle tider oppfattet og uttrykt menneskets forhold til Gud som et kjærlighetsforhold. Den har sine røtter i det store kjærlighetsdiktet Salomos Høysang. I sterke bilder skildrer Høysangen hvordan brudgommen lokker, drar og leder bruden ut av sitt hus, sitt bortgjemte innestengte jeg, til stevnemøte. Tro er å gå ut av seg selv og vende seg mot den andre. Brudgommens lokking fører fram fordi den møter brudens lengsel. Her er Høysangens ansatspunkt: «Å om han vil kysse meg med kyss av sin munn» (1,2).

I dag vender den kristne mystikken tilbake. Noen er redd for dette, blant annet fordi de ser mystikken som et uttrykk for troens individualisering. Individualiseringen møter vi i dag over alt hvor troen blir et spørsmål om mine behov, min smak og mine opplevelser. Mystikken handler om noe annet. Mystikeren vil elske verden, men vet at mennesket ikke kan elske verden før det blir fri fra verden. Friheten er en frihet fra å bruke verden slik at den blir målet som skal bekrefte mennesket og la det kjenne sin verdi. Mystikeren søker denne friheten ved å «gå ut av verden», ved å oppsøke «ørkenen», det stille møtestedet med Gud. Simon Veil har med rette påpekt at intet menneske – eller «ting» - må bli en tvingende nødvendighet for et annet menneske. Gud er den eneste tvingende nødvendigheten i hvert menneskes liv. Denne erkjennelsen er frukten av å møte Gud i «ørkenens» stillhet og alenehet.

Betydningen av en livgivende spiritualitet 

Psykologien lærer oss at det ikke finnes noe viktigere i livet enn det å lære å elske og bli elsket. Å gi og motta kjærlighet ligger i kjernen av det å være menneske. Teologien bekrefter som vi har sett at kjærlighet er meningen med å være til. Guds kjærlighet taler til menneskets dyp. Den graver ut i oss en lengsel etter frihet fra vår isolasjon og beveger oss til å søke etter den tilhørigheten som gir trygghet for at vi endelig er hjemme. Vi tenker kanskje at andre mennesker, eiendeler eller prestasjoner kan gjøre dette for oss. Men ingenting av dette har fullt ut kapasitet til å tilfredsstille menneskets uro.

OVERGIVELSE. Spiritualitet er å oppdage den fundamentale forbindelsen som finnes mellom oss og Gud, og leve i den i en ekte relasjon. Bare denne forbindelsen kan plassere oss rett i forholdet til andre, til jorda og til vårt dypeste selv. En forbindelse mellom Gud og mennesket begynner, som vi har sett allerede, i en gjensidig tørst og lengsel etter fellesskap og tilhørighet.

Den grunnleggende bevegelsen i forbindelsen er omvendelsen, primært forstått som å vende seg mot Han som har sett på oss med kjærlighetens blikk gjennom hele vårt liv. Omvendelsen må aldri reduseres til en engangsforeteelse. Ved stadig å vende oss mot Gud, kan vi drikke vedvarende av kilden og hente næring fra godhetens forråd. På dypet inviterer kjærligheten til overgivelse. Med overgivelsen er vi ved spiritualitetens kjerne og ytterste mål. Fordi menneskets tilbøyeligheter er ambivalente, må vi kjempe. Og kampen handler ikke om å stenge det onde ute, men om å åpne opp for det gode.

FRA HODET TIL HJERTET. Å leve med Gud i en kjærlighetsrelasjon kan ikke læres med hodet. Det må erfares i hjertet. Til denne erfaringen finnes det en nøye opparbeidet og utprøvd vei: Bønnens og de åndelige øvelsenes vei. Bønn, ikke forstått trangt som produksjon av fromme ord til bestemte tider og steder. Men bønn forstått som en livsholdning som er åpen for Guds nærvær i alle ting, og en levemåte som stadig henvender seg til dette nærværet. Noen ganger bare ved å kaste et blikk, gjøre en gest, gi et kompliment (lovprising), be om hjelp («Herre, miskunne deg» eller «Gud, kom meg til redning») – andre ganger ved å forme våre egne ord og lytte etter et gjensvar, kort eller lenge.

Når vi tar steg på denne veien, vil vår tro langsomt flytte seg fra hodet og ned i hjertet. Bønnens språk må ikke løsrives fra hverdagens ting og hendelser, men nettopp knyttes til disse. Et bredt spekter av oppbyggelseslitteratur, inspirert av kirkens mystiske tradisjon, formidler dette som en aktuell bønnevei. Mange mennesker har også fått hjelp til å gå den indre veien gjennom retreater. For tiden vokser det fram et lokalt arbeid for stillhet i grupper og menigheter, og stadig flere gjør erfaringer med åndelig veiledning.

«OG JEG ER HANS.» Bønnens innerste vesen er kontemplasjonen. I Høysangens gjentatte omkved uttrykkes det slik: «Min venn er min og jeg er hans» (2,16; 6,3; jamf. 7,10). I en slik gudsrelasjon er det ikke lenger noen frykt fra straff eller ønske om belønning som driver oss til Gud, bare lengsel, tørst og begjær. En slik relasjon har rom for å gå den lange veien: «Vekk ikke kjærligheten, egg den ikke før den selv vil» (2,7). Å leve i en kjærlighetsrelasjon til Gud handler om det samme som i en hver kjærlighetsrelasjon, om avgrensing (forsakelse), langsomhet (modning) og gjentagelse (disiplin). Fornyelsen ligger ikke i å finne noe nytt, men i å trenge dypere ned i det man har.

Belastet identitetFornyelsen ligger ikke i å finne noe nytt, men trenge dypere ned i det man har. Foto: Axel Holen, Unsplash

Forsakelse er å gi frivillig avkall på noe som i seg selv kan være godt, for å oppnå et høyere gode. Forsakelsen er svært individuell, det handler om å dra en grense der hver enkelt har behov for det. Men i dag står vi alle overfor et kall til forsakelse av en stadig mer totalitær konsumkultur. Konsumkulturen brenner i lengden ut ved sitt uopphørlige krav om fornyelse og individuell tilfredsstillelse – på jobben så vel som i fritiden. Alle rom er invadert av dette kravet – bare «ørkenen», tilbaketrekkingens, frihetens og mulighetenes sted, ligger åpen. 

LADE. Det skapende og livgivende ligger ikke bare i å gjøre, men like mye i å ikke gjøre. Det moderne, sekulariserte mennesket er i kontakt med denne virkeligheten når det taler om hvile og ferie som å lade batteriene. Bildet er bedre enn vi ofte har tenkt over. Et batteri kan bare lades ved å få overført kraft fra kilder utenfor det selv. Når vi lar kropp og sjel falle til ro åpner vi oss for livet fra Gud. Vi trenger ikke foreta oss noe som helst, det er nedlagt i oss som en naturlov. Kanskje kan vi tale om hvilen som kroppens ubevisste overgivelse. Gjennom hvilen viser kroppen at den ikke vil bære tilværelsen som en bør på sine skuldre, men bæres av den. Enten vi er oss det bevisst eller ikke, er det Gud som strømmer inn med sin skaperkraft og lader våre flate batterier.

Disiplin er den gjentatte øvelsen i å vende seg fra noe annet for å vende seg til Gud. I vår tid er det ikke bare en utfordring å ta tid til øvelsen. Det er også en stor utfordring å stole på at den enkle og kanskje kjedsommelige gjentagelsen kan bære frukt. Hele kulturen motarbeider dette. Men disiplinen er i dag helt nødvendig for å finne en livsrytme som kan forebygge slitasje og utbrenthet. Det handler om å finne et balansepunkt som tar hensyn til sjelens behov og kroppens skrøpelighet. Det er viktig å understreke at forsakelse og disiplin ikke i seg selv bringer liv. Liv kan bare skapes av Gud, Den hellige ånd. Forsakelse og disiplin handler om skritt mennesket kan ta for å søke åpenhet og mottagelighet for Ånden.

LENGSELEN KNYTTER OSS TIL GUD. For å kunne gripe tak i en livgivende spiritualitet, kan det være mye overtatt spiritualitet som må avlæres. Det finnes en spiritualitet som postulerer en motsetning mellom Guds vilje og egenviljen - noe som gjør det forbudt å lytte etter og orientere seg ut fra sine egne lengsler. Denne spiritualiteten skaper en konflikt i mennesket som til slutt ytrer seg gjennom en slags stivnet depresjon. En vei ut av dette finnes blant annet i den ignasianske 8 spiritualiteten. Lengsel er et nøkkelbegrep hos Ignasius. Jesuitten Gerhard Hughes, som står i denne tradisjonen bruker følgende bilde 9 : Hvis vi sammenligner det å gå frem i det kristne livet med å gå i et tau med Gud (jamfør fjellklatring), så er lengselen det i vår menneskelige erfaring som tilsvarer tauet – det som knytter oss til Gud. 

Mange er vant til å tenke at lengslene er uttrykk for egenviljen og skal underkastes Guds vilje, eller fornektes. Det har ført til at mange, når de føler at livet går vel, får en slags dårlig samvittighet. Denne reaksjonen tar oss til kjernen av en destruktiv spiritualitet som har stor utbredelse. På den ene siden har vi plassert hjertets lengsler – og på den andre siden har vi plassert Gud. I mellom er det et hav. Slik kuttes livslinjen – tauet, for å bli i bildet – mellom mennesker og Gud. Det fører til at vårt innerste vesen ødelegges, slik at vi mister gnisten og hemmes i vår evne til å elske og ta ansvar.

Det er sant at vi alltid skal søke Guds vilje. Men hva er forholdet mellom Guds vilje og vår vilje? Det spørsmålet kommer vi ikke til rette med før vi griper forholdet mellom Gud og menneske som et kjærlighetsforhold. Hva slags kjærlighetsforhold skulle det være hvis den ene parten, det vil si Gud, skulle si: «Heretter til døden skiller oss ad, skal din glede bestå i gjøre min vilje, uten lenger å ta hensyn til dine egne ønsker». Hvis dette er det gudsbildet som lurer i vår underbevissthet, er konsekvensene av det i verste fall skilsmisse. I beste fall er det en, kanskje ubevisst, tilbaketrekking fra Gud. Vi holder en viss avstand til Gud fordi vi trenger den. Vi forstår intuitivt at hvis vi slipper denne despotiske guden inn i alle sider av våre liv, vil livet bli uutholdelig!

MÅLET FOR LENGSELEN. Spørsmålet om hvordan vi skal forstå forholdet mellom vår vilje og Guds vilje, henger nøye sammen med spørsmålet om hvordan vi skal forstå selvet. Det er ikke lett å se positivt på selvet i en tradisjon som har satt selv-oppofrelse og selv-fornektelse som kristne dyder. Ignasius setter på mange måter våre inngrodde forestillinger på hodet når han sier: hvis vi virkelig får øye på det vi ønsker av hjertet, våre dypeste lengsler, da er vi i kontakt med Guds vilje. Det er dette som rommes i Augustins bønn: «Herre, at jeg må kjenne deg, at jeg må kjenne meg selv». 

Uten lengsler ville vi mennesker raskt gå til grunne. Vi kan si om en døende person at han eller hun ønsket ikke å leve lenger. Lengslene avgjør ikke bare om vi lever, men hvordan vi lever. De avgjør våre valg, handlinger og reaksjoner. De er kompasset i våre liv. Derfor har Magnus Malm, som driver teologisk og åndelig veiledning i den ignatianske tradisjonen kalt sitt nettverk Foreningen Kompass. I denne forståelsen skyldes lengselen at Gud driver oss utover oss selv. Det endelige målet for lengselen er å bli ett med Gud og med hele skaperverket.

SKJELNE LENGSLER. Lengslene og lystene som trekker oss, er mange og motstridende. Mange av lengslene er knyttet til kroppens eller sjelens overflatiske behov. Men under dette er det dypere lengsler knyttet til vårt hjerte, eller vår ånd. Denne konflikten av lengsler og lyster i oss er ikke en konflikt mellom egenviljen og Guds vilje; det er en konflikt mellom ett ønske i meg og et annet. Ignatius sin store oppdagelse var at Gud er en levende Gud som virker gjennom våre lengsler i det daglige. Et hovedpunkt i hans spiritualitet ble da spørsmålet om å skjelne.

Hvordan kan vi skjelne, så vi kan kjenne de lengsler som er beveget av Gud? Hovedsvaret Ignatius ga på dette er at de overflatiske lengslene gir meg en lystopplevelse så lenge behovstilfredsstillelsen pågår. Men de etterlater meg med tomhet og tristhet. De dype lengslene som er beveget av Gud derimot, når de tilfredsstilles etterlater det meg med trøst og glede. Vandringen med Gud blir ikke lenger en øvelse i selvoppofrelse, og i å trekke seg selv etter håret, men en øvelse i å lytte, skjelne, ta sjanser og våge overgivelsen til Gud.

SE TILBAKE. Ignatius sier at synd er motviljen mot å stole på at Gud ønsker oss den dypeste lykke. Inntil jeg er helt overbevist om dette, vil jeg gjøre alt jeg kan for å beholde hendene på rattet i mitt eget liv. En sentral øvelse i den ignasianske spiritualiteten er tilbakeblikket. Tilbakeblikket handler om å se tilbake på dagen og blant annet spørre: Hva ga trøst og håp, hva var livgivende. Det handler om å gjenkjenne Gud i dette, å takke for det og ta det inn i bønnen. Ved å søke det som gir liv, har mange mennesker i denne spiritualiteten oppdaget en uventet kilde, også når de er såret og slitne.

Tilværelsen har tre dimensjoner: å være (= identitet), å gjøre og å ha. Mange mennesker forsøker i dag å bygge en identitet på det de gjør, gjennom arbeid og produktivitet. Andre forsøker å bygge en identitet på det de har: hus og hage, klær, bil og andre eiendeler. Men det er et prosjekt som ikke fører fram i lengden. Noen møter veggen. Mange kjenner på en sterk slitasje. Eller på tomhet. Identitet – å være – kan bare bygges på den vi er – væren. Gjennom å utvikle, leve i selv og formidle en bærekraftig kristen spiritualitet, kan vi hjelpe mennesker til å avlære de falske gjøre- og eie-identitetene og anta en være-identitet. En slik identitet kan ikke bygges av mennesket selv, men må mottas av «Han som er», den treenige Gud. 
 
Noter: 
1 Se for eksempel Otto Krogseth ”Nyreligiøsiteten – i spenningsfeltet mellom avsakralisering og resakralisering. Et kulturanalyttisk perspektiv” i Leif Gunnar Engedal (red): Troen er løs, Tapir forlag 1999, s. 32 ff.. 

2 Morten Holmquist: Jeg tror jeg er lykkelig. Ung tro og hverdag, 2006. 

3 Siv Ellen Kraft: ”New Age, sykdom og kroppsbilder i endring”, i Engedal, s. 44. 

4 Paul Heelas: The New Age Movement, Celebration of the Self and the Sacralization of Modernity, Oxford 1996, s. 2 ff og s. 137 ff. 

5 Paul Heelas: Spiritualities of Life. New Age Romanticism and Consumptive Capitalism, Blackwell 2008. 

6 Et viktig bidrag er gitt av Arnfinn Haram: ”Å røre ved Guds kappe. Om naturen som sakrament”, i Magasinet STREK 1-2008. 

7 David Benner: Kjærlighet og overgivelse, Verbum 2007, s. 17. 

8 Av Ignasius Loyolas Åndelige øvelser som retreatbevegelsen i Norge bygger mye på. 

9 Gerard Hughes: Gud i alt, Verbum 2003. 

TEKST Tore Laugerud
FOTO Anubhav Saxena/Unsplash
Publisert 11.06.2019
Powered by Cornerstone