«Han tok veien …» står det om Jesus i fortellingen om den døve i Markus kapittel sju. Ordene uttrykker noe som er et tydelig trekk i evangeliefortellingene. Jesus var stadig på veien. Vandringene hans rommer både møter med mennesker, og det å betrakte naturen med et kontemplativt blikk: «se liljene på marken, se fuglene under himmelen, løft blikket og se på markene».
Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Markus 7, 31-37 Bibel2011
For disiplene som fulgte ham ble disse vandringene oppdagelsesferder i det skapte, men også i hvordan Guds rike bryter inn og endrer det til noe nytt.
Jesus beveger seg over en grense
Jesu reiser var vanligvis prekenferder mellom landsbyene i Galilea, eller pilegrimsvandringer. Men i dag er han på en lang reise utenfor «det hellige landet» til områder som representerte dype motsetninger til den jødiske gudstroen. De var «urene». Men Jesus gikk inn.
Vi vet ikke helt hvorfor, vi kjenner ikke Jesu egne tanker og planer. Det vi vet er at i ettertid har kirken sett denne reisen som et tegn, og som en første spede spire til en kommende verdensmisjon. En grenseoverskridende bevegelse som rommer både dialog, diakoni og forkynnelsen av Guds rike.
I fortellingen hører vi om en mann som ble ført fram til Jesus. Han var døv og hadde en talefeil. Den døve lever ganske sikkert et liv i sterk isolasjon, ikke bare sosial, men også religiøs.
Derfor handler fortellingen ikke bare om en fysisk helbredelse, men også om hvordan Jesus gir mannen tilbake sin relasjon til Gud.
Det skapte blir frigjort
Hva er det som skjer? Troen svarer: Guds rike bryter inn. Guds rike er der Jesus er. Rundt ham og ut fra ham brer det seg en sfære der relasjoner heles, syke blir friske, fellesskap oppstår og nye enkeltmennesker og grupper finner vei inn i fellesskapet. Det skjer ikke noe «overnaturlig». Det skjer en frigjøring av det skapte, en forvandling av Guds skapning til noe som allerede ligger nedfelt i det.
Markus forteller konkret og med sans for detaljene hvordan Jesus gikk fram. Han «stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans». Vanligvis forteller evangelistene kortfattet og enkelt at Jesus la hendene på de syke. Hvorfor denne tilsynelatende uvanlige handlemåten her?
Ønsker Markus å få fram en evne Jesus hadde til å tone seg inn på mannens behov?
Mannen kunne ikke høre. Han var avhengig av tegnspråk. Og Jesus bruker tegnspråk. Han stikker fingrene i øret på mannen som tegn på at han skal høre. Og han legger en deig av spytt, som var et kjent helbredelsesmiddel på den tiden, på tungen hans som tegn på at hans tale skal heles.
Håndspåleggelse, fingre i ørene og spytt på tungen viser også evangeliets sanselighet. Når Jesus gjør et under, sier Wilfrid Stinissen, gjør han det ikke bare som Gud, men også som menneske, det vil si gjennom sin kropp. Likedan viser han at han tar den sykes kropp på alvor ved å berøre den. Ja, han tar også naturen og naturlige midler på alvor. Alt Gud har skapt er godt, alt kan Jesus benytte seg av i sin tjeneste. I denne fortellingen bruker han spytt. I dåpen vann, og i nattverden brød og vin.
Evangeliet handler ikke om en åndelighet løsrevet fra, og hevet over materien, men om at himmel og jord, ånd og materie, møtes. Bare gjennom dette møtet finner heling sted.
Og legg merke til at det Jesus gjør for en enkelt får betydning for mange andre. Når Jesus åpner den døvstummes munn, åpnes samtidig mange andres munner. De begynner å love og prise Gud, og rope: «Alt han har gjort er godt». Her kommer et mysterium til syne. Når Jesus berører en enkelt av oss og handler i dennes liv er det ikke bare den enes liv som blir berørt, ringene brer seg ut, og vi aner ikke hvor de slutter.
Lukket i oss selv
Jesus brukte ikke bare tegnspråk og berøringer, han talte også et ord, et eneste lite ord: «Effata». Det betyr «lukk deg opp» og er et av de viktigste ordene i evangeliet.
Menneskets grunnskade er lukketheten, lukketheten for naturen, for våre medmennesker og for Gud.
I stedet for å la kjærligheten og gavene strømme fritt inn og ut, lukker vi oss for å skjerme oss og hegne om vårt. Slik blir vi kretsende omkring oss selv.
«Lukk deg opp». La Jesu egne ord samle opp Areopagos sine praksiser til en rød tråd. Det kan være pilegrimens åpenhet for naturen og kulturlandskapet, for fellesskapet, for den andre og for møtet med det hellige. Eller meditasjonens kontemplative bønn som en øvelse i åpenhet. Mystikerne tegner et bilde av Gud som solen som står over menneskene. Det er nok å åpne sine vinduer og dører for å få hele sitt hus fylt av lys. Men det er ikke alltid så enkelt. Livets skuffelser kan føre til at vi stenger oss inne med kraftig boltede dører og vinder.
For mange av oss krever det lang tid og mye øvelse før vi begynner å fatte tillitt til han som også sier til oss: «Effata, lukk deg opp».
Redigert preken holdt søndag 20. september 2020 på Norefjell.
