Forsiden>Artikler>– Barmhjertighet er det avgjørende
– Barmhjertighet er det avgjørende
To minneord etter Carl Vilhelm Fogh-Hansen

– Barmhjertighet er det avgjørende

Et stort tre i Areopagos-skogen er falt, Carl Vilhelm Fogh-Hansen har sovnet inn.

Den 24. januar sovnet Areopagos sin utrettelige forkjemper, Carl Vilhelm Fogh-Hansen stille inn i sitt og Jennys felles hjem i Århus. Jenny våket de siste dager trofast ved hans side, slik de har fulgt og støttet hverandre gjennom et langt liv. I mai kunne de ha feiret diamantbryllup, og Carl Vilhelm var til det siste i gang med å samle materiale til et festskrift i den anledning, på samme måte som han også hadde gjort det ved lignende anledninger før. Blant papirene fant de en liten notis som ble brukt som overskrift for begravelsestalen, og som også kan fungere som en treffende overskrift for hele Carl Vilhelms liv og vesen: Barmhjertigheten er det avgjørende!

Carl Vilhelm var en godhjertet og beskjeden mann, med stor selvironi og en avvæpnende humor. Han gjorde ikke stort vesen av seg selv eller sin enorme innsats for Areopagos. En innsats som både lå hans hjerte nær, gav ham mange store gleder og berikende møter med mennesker fra hele Norden og fra samarbeidspartnere i Asia. Men også en innsats som i perioder kostet ham dyrt og tæret urimelig på hans krefter. 

Carl Vilhelm var medlem av det danske styret for Areopagos (den gang Buddhistmisjonen) fra desember 1979 og inntil han ikke stilte til gjenvalg i år 2000. Fra 1980 til 1998 var han styrets formann og med det en av to danske representanter i den fellesnordiske hovedkomité fra 1980 og inntil denne fusjonerte med den nyetablerte stiftelsens styre i 1995. Heretter var Carl Vilhelm medlem av stiftelsens styre frem til han ikke stilte til gjenvalg i 2002. 

Sikret Areopagos’ økonomi

Carl Vilhelm var derfor en helt sentral figur bak kulissene, både i kampen mot å vederlagsfritt gi fra seg misjonens senter i Hongkong midt i 1980-årene, arbeidet med å sikre organisasjonens økonomi gjennom eiendomsutvikling i Hongkong over en 10-årig periode deretter. Han var og helt avgjørende i avvergelsen av et mistillitsforslag mot ham og det sittende styret i 1995. Forslaget hadde til hensikt å bremse etableringen av den nye stiftelsen som siden har utgjort Areopagos’ økonomiske fundament. Det er ikke urimelig å påstå, at uten Carl Vilhelms utrettelige innsats og kloke disposisjoner i denne saken, så ville Areopagos’ fortsatte eksistens som en fellesnordisk misjon ha vært ytterst tvilsom. 

Allerede ett år før den avgjørende generalforsamlingen i 1995, og innen det var offentlig kjent at det var økonomiske midler på vei til misjonen, forutså Carl Vilhelm risikoen for et overraskelseskupp mot den lille organisasjonen. Han fikk derfor helt ubemerket innført en vedtektsendring, som krevde et halvt års medlemskap i foreningen for å få stemmerett. Det ble redningen for organisasjonen, men kostet også et halvt års oppsplittende kampanje mot ham og flertallet i styret.

Når det så aller mørkest ut, kunne Carl Vilhelm ringe og med et glimt i øyet si ting som: «Godt man ikke er statsminister – de må ha det sånn hver eneste dag!» eller «Hvis du har det godt, er det din egen skyld, for der er nok å være trist av». 

Aktivt støttende formann

Carl Vilhelm var ellers en utrolig medlevende og aktiv formann, som ringte ganske ofte til sekretariatet, bare for å sjekke om det gikk bra og hvordan landet lå. Alltid støttende og oppmuntrende, aldri bebreidende over feil og mangler – her var barmhjertigheten alltid det avgjørende, og det ble lett å ta imot oppmuntringer og veiledninger til å gjøre noe bedre eller annerledes. Som formann og styremedlem havde Carl Vilhelm alltid de ansatte og de frivilliges ve og vel for øye, både når det gjaldt arbeidet i Skandinavia og hos våre partnere i Hongkong og den kinesiske kirke. 

En fredens mann som fikk en rolle i kampen

Carl Vilhelm var i bunn og grunn en fredens og forsoningens mann, og det er derfor en skjebnens ironi at han kom til å spille en helt sentral rolle i en rekke av de store kamper og konflikter som avgjorde misjonens fremtid i de årene han var aktiv i styrearbeidet. Men han hadde samtidig øye for at det var kamper som skulle tas for sakens skyld, og han var opptatt av både å bevare og utvikle Areopagos’ arbeid.

Han var en aktiv spiller i nyutviklingen av arbeidet i Hongkong med etablering av det viktige og i dag anerkjente akademiske Institute of Sino-Christian Studies, der står bak oversettelse av hundrevis av teologiske tekster, undervisningsmateriale og bibelkommentarer, religionsstudier, doktoravhandlinger og seminarer og workshops i samarbeid med om lag 20 universiteter i Kina. Et arbeid som spiller en vesentlig rolle for utdannelsen av den kinesiske kirkes ledere og er til inspirasjon for mange av de kulturkristne strømninger innenfor akademiske miljøer i Kina. Han var en utrettelig støtte for byggingen av det nye lutherske presteseminaret i Hongkong, som i dag er nærmeste nabo til Tao Fong Shan og har over 300 studerende fra hele Sørøst-Asia.

Et konstruktivt korrektiv for organisasjonen

Den kinesiske kirkes ve og vel, og i det hele tatt Areopagos’ arbeid og samarbeidspartnere i Asia, var Carl Vilhelms første kjærlighet i arbeidet for Areopagos. Selv om Carl Vilhelm støttet at misjonen av forskjellige årsaker skiftet navn fra Buddhistmisjonen til Areopagos i år 2000, så forble vi for ham Buddhistmisjonen, en Kina-misjon og en Østa-Asia-misjon. Når vi hadde laget nye gode programmer for aktiviteter som lå litt på siden av dette, kunne Carl Vilhelm ofte finne på å ringe og rose programmet og si: «Det er nok riktig flott og interessant; bare ergerlig at det ikke riktig har noe med Buddhistmisjonen å gjøre…» Og da han en periode syntes vi var kommet alt for langt vekk fra vår oppgave og identitet, tok han saken i egen hånd, innsamlet informasjon og nyheter fra arbeidet hos våre forskjellige partnere i Asia og samlet det til et lite nyhetsbrev som vi kunne sende til de av våre medlemmer som var særlig interessert i den siden av vårt arbeid. 

Carl Vilhelm nøyde seg ikke med å beklage seg. Han handlet og forsøkte aktivt å bidra til arbeidet og påvirke det i den retningen han mente var vår forpliktelse, men samtidig i stor lojalitet og samspill med organisasjonens ansatte og den danske medlemsforeningens styre. Han fant en meget fin balanse mellom å være en lojal og trofast medspiller og et konstruktivt korrektiv. 

Da vi i forbindelse med navneskiftet til Areopagos skulle ha ny logo som kunne gjøre navnet kjent, innledet Carl Vilhelm i tett samarbeid med en av organisasjonens teologiske nestorer Filip Riisager, en kampanje for å bevare retten til å også fremover benytte misjonens logo frem til da – lotuskorset. Det stod som et sterkt symbol på Areopagos’ idé og visjon: at Ordet om korset må kunne opplyse og oppvarme hjertene til å søke lyset og «åpne sin lotusblomst» for sandheten om det å være menneske. Og sånn ble det. Selv om vi fikk ny logo, er lotuskorset stadig i bruk og inspirerer forskjellige sammenhenger og aktiviteter, både her hjemme og i sær hos våre partnere i Hongkong. 

Åpent hjem for gjester fra Kina

Areopagos’ diakonale arbeid i Kina stod alltid Carl Vilhelms hjerte nær og han fulgte interessert med i alt nytt derfra. Når vi har hatt stipendiater fra våre partnere på internasjonalt kurs på Diakonhøjskolen i Aarhus, var Jenny og Carl Vilhelms hjem alltid åpent for dem, og de har i årenes løp bygget mange personlige vennskap med studerende og medarbeidere fra Kina som kom her til landet. 

Og vennskapene Carl Vilhelm hadde etablert under sine mange reiser til Øst i tiden som styremedlem, holdt han aktivt ved like i mange år, slik han til det siste ble ved med å ringe til kontoret med jevne mellomrom for å høre nytt og hvordan vi hadde det. Selv om Carl Vilhelm flere ganger måtte oppleve å møte alvorlig motstand, og selv om organisasjonen ikke alltid utviklet seg i den retningen han ønsket seg, så sviktet han ikke sin hengivenhet og forpliktelse, og han bar ikke nag. Han fortsatte å holde vennskapene med sine tidligere motstandere ved like, og han fastholdt sin støtte og sitt engasjement for Areopagos, for kirken i Kina og for venner og partnere på Tao Fong Shan og det lutherske presteseminaret i Hongkong helt til det siste. Barmhjertigheten var det avgjørende. 

Ære være Carl Vilhelm Fogh-Hansens minne. 

Lars Mollerup-Degn ved Areopagos i Danmark.
 

Carl Vilhelm Fogh-Hansen in memoriam

– Barmhjertighet er det avgjørendeJenny og Carl Vilhelm Fogh-Hansen i Hongkong.FOTOPrivat

Carl Vilhelm Fogh-Hansen, en kjær venn og medarbeider, døde fredfullt mandag 25. januar i nærvær av sine aller nærmeste, 86 år gammel. Fogh-Hansen tjenestegjorde etter fullført teologisk utdannelse som prest i Folkekirken i Danmark frem til oppnådd pensjonsalder. Han ble tidlig engasjert i Den nordiske kristne buddhistmisjon, nå Areopagos.

Styreleder i en kritisk tid

På begynnelsen av 1980-tallet ble han valgt inn som styreleder for Buddhistmisjonens danske avdeling og som styreleder hadde han fast plass i hovedkomiteen og senere i styret for Areopagos-stiftelsen. Han innehadde disse verv i en hel mannsalder. Fogh-Hansens innsats i alle disse årene for misjonens beste kan ikke vurderes høyt nok.

Dette var en tid preget av konflikter mellom samarbeidspartnerne i Skandinavia, som igjen spilte over på misjonens arbeid i Hongkong. Det resulterte i en nytenkning om hva vi ønsket å være som misjon tuftet på tradisjonen fra Areopagos' grunnlegger Karl Ludvig Reichelt i en ny tid. I denne prosessen var Fogh-Hansens stemme av stor betydning. Mye kunne ha sett annerledes ut hvis han ikke hadde vært der i denne kritiske tid. Fogh-Hansen var ingen stridens mann. Tvert imot. Men det falt i hans lodd å kjempe for det som han mente var rett.

Brudd og ny start for arbeidet

Det betydde blant annet brudd med Svenska kyrkans mission som mente de kunne overføre Tao Fong Shan-eiendommen til Hong Kong Christian Council uten samtykke fra henholdsvis dansk og norsk avdeling. Konsekvensen var også brudd med Hong Kong Christian Council og dermed Studiesenteret som hadde sitt tilhold på Tao Fong Shan. Det betydde en ny start for misjonens arbeid hjemme så vel som ute. Sammen med norsk avdeling ivret Fogh-Hansen for at den lutherske kirke i Hongkong fikk tildelt tomt på Tao Fong Shan-eiendommen til den nye presteskolen. At dansk og norsk avdeling sto samlet om dette synet var helt avgjørende for at dette kunne skje, og i november/desember 1992 ble det nye seminaret innviet. Det var et stolt øyeblikk i misjonens historie som vi delte med de lutherske kirker i Hongkong.

Også diakonalt arbeid

Senere ble nye arbeidsenheter utviklet på Tao Fong Shan som fikk Fogh-Hansens fulle støtte. I denne forbindelse må særlig nevnes instituttet for sino-kristne studier. Et annet område var støtten til diakonale prosjekter i Kina. Det var sterke røster som den gang argumenterte for at det lå utenfor vår misjons særegne mandat definert som studier, dialog og retreat. Fogh-Hansen gjorde gjeldende at også Reichelt i perioder av sitt liv hadde vært engasjert i diakonalt arbeid. Det var også et faktum at misjonen på 1950-tallet ble involvert i arbeidet blant flyktningene fra Kina. Det var altså historisk legitimitet for at diakonalt arbeid ikke var fremmed i Buddhistmisjonen. Etter mye frem og tilbake var det dette synet som vant frem til slutt, takket være Fogh-Hansen.

Det er ingen tvil om at dette var tunge tak, men i ettertid tør vi si at det har stått sin prøve.

Uredd holdning

Underlig at denne mann som var et så elskelig vesen, som ikke ønsket strid med noen, ble tvunget inn i posisjoner som han ellers nødvendigvis ikke trengte å ta. Det var forbundet med personlige kostnader, men for misjonen ble hans uredde holdning begynnelsen til en ny fremtid.

Personlig takker jeg for et vennskap som begynte for nær 40 år siden og varte livet ut. Gud signe Carl Vilhelm Fogh-Hansens gode minne og de spor han har satt.

Ernst Harbakk, tidligere superintendent på Tao Fong Shan og Asia-sekretær i Areopagos.

TEKST Lars Mollerup-Degn, Ernst Harbakk
FOTO Areopagos' arkiv
Publisert 08.02.2021
Powered by Cornerstone