Forsiden>Artikler>Punktet der vi stilner og lar Gud være alt
Punktet der vi stilner og lar Gud være alt

Punktet der vi stilner og lar Gud være alt

En ny form for faste – smittevern – har blitt vår hverdag. Kan den kristne fasten gi mening til denne gjennomgripende fellesfasten?

Nå er den her igjen – den gamle fastetiden. 

Faste har ikke vært av de vanligste trospraksisene blant protestanter som sverger til «nåden alene» og lever i et sørvissamfunn der idealet er tilgjengelighet til enhver tid. At det å si nei til livets goder skulle være meningsfullt, er et synspunkt som har vært vanskelig å nå fram med.

En ny form for faste

Men så kom koronapandemien, og med ett innså vi det: å gi avkall på noe kan være en vei til et større gode. To uker inn i fjorårets fastetid ble Norge stengt ned. En rekke goder ble tatt fra oss. Sammen med hele menneskeheten gikk vi inn i en ny form for faste – smittevern. 

Det er flere viktige forskjeller mellom den gamle og den nye fasten. Kirkens fastetid har en tydelig begynnelse; askeonsdag, og slutt; palmesøndag. Koronaens fastetid er ubestemt og bølgende.

Den kristne fastepraksisen er gjenstand for den enkeltes frie valg og omfatter som regel ting det ikke krever store offer å gi avkall på. Koronafasten er pålagt, og den stenger av for ting som kan fortone seg som helt nødvendige. Noen bærer større byrder enn andre. 

Allikevel er det en slående likhet. Det handler om å gi avkall på noen av livets goder for å ta vare på seg selv og andre. Derfor kan pandemien hjelpe oss til å gjenoppdage verdiene i kirkeårets fastetid. Og samtidig bringer kirkens fastetid med seg noe som kan gi mening og motivasjon til koronapandemiens forsakelser, og kraft til å bære dem.

I fasten forlater vi oasen

Fastetiden handler om mer enn å gi avkall på noe. Den har en ramme av solidaritet og tjeneste, fellesskap og bønn, og hjelper oss til å holde tingene sammen. Du kan ikke velge bort det ene eller det andre, fastens elementer utgjør en helhet som styrker hverandre gjensidig. 

Fasten rotfester oss i livets skiftninger. Skapelsesberetningen i Første Moseboks andre kapittel tegner verden som et ørkenaktig landskap. Midt i dette bryter en kilde fram, og det oppstår en oase der alle slags skapninger finner liv. Her finner også mennesket sin trygge plass. Men livet er skjørt. Like utenfor truer ørkenen. Faste er billedlig talt å forlate oasen og begi seg ut i ørkenen, å frivillig oppsøke det vi til vanlig prøver å unngå, og konfrontere det. Det er øvelse, askese.

Punktet der vi stilner og lar Gud være altVår fattigdom i fasten blir et tomrom Gud kan fylle.FOTOKirill Pershin, Unsplash

Vi konfronterer mørket i oss og klarer oss med mindre. Øvelsen forbereder oss på den dagen vi uansett må ut. Samtidig er den en solidaritetshandling med dem som ikke når inn i oasen, men må leve på utsiden, i krig og nød, i sykdom og mørke. Nå vil vi forsterke vår tjeneste for dem, i praktisk støtte, kontakt, givertjeneste og forbønn. En del av dette må handle om å ta på oss vår del av smittevernet, og holde ut i det. 

Egne behov underordnes det felles gode

For tiden er det inflasjon i psykologiske råd og praktiske tips om hvordan vi best kan takle utfordringene. Det er helt sikkert nyttig. Men vi trenger et mer solid fundament. Et slikt kan vi finne i filosofiens og teologiens gamle tanke om det felles gode. Mennesket er ikke et løsrevet individ, det er et fellesskapsvesen som lever av sine relasjoner.

Vi er henvist til hverandre. Fellesskapet gir oss vår styrke, men det innebærer samtidig et ansvar for helheten.

I pandemien betyr det at våre individuelle behov, både de kroppslige, sjelelige og åndelige, må underordnes det felles gode. Hvis ikke, sager vi av grenen vi sitter på. 

Punktet der vi stilner og lar Gud være alt

Det er ikke lett. Vi kjenner alle de livlige krabatene som gjemmer seg i behovene våre. Men det menneskelige potensialet er stort! Bønnen og de åndelige øvelsene åpner oss for Gud, og hjelper hver enkelt av oss til å nå et større menneskelig potensial. Da tenker jeg ikke først og fremst på bønn som det å be om å få noe.

Jeg tenker på det all bønn sikter mot: punktet der vi selv stilner, og lar Gud være alt. I kontemplasjonen lar vi Gud være Gud. Vår fattigdom blir et tomrom Gud kan fylle.

Det gjør oss i stand til å romme en større del av vår mangeslungne virkelighet og våre uforutsigbare liv. 

Korset i aske

Fastetiden er her, og vi trenger den mer enn noensinne. Vi kan ikke samles til gudstjeneste og la oss tegne med askekorset i pannen, som vi pleier. Det er et savn.

Punktet der vi stilner og lar Gud være altFOTOAhna Ziegler, Unsplash

 

Men vi kan tegne oss selv, eller la en venn tegne oss, med det hellige korsets tegn. Motta dette ritualet som en sammenfatning av troen.

Vi blir tegnet ovenfra. Alt begynner øverst, hos Gud, vår Far. Han er livets kilde. Den som tegner korset lar hånden synke nedover; Gud kommer ned fra himmelen, han blir menneske i Jesus Kristus.

Så trekkes den horisontale linjen. Det er Den hellige ånd som forbinder og forener alt. Det brukes aske for å minne oss om at vi er av støv fra jorden. Det er som om Gud sier til oss: Husk menneske at du er forbundet med alt på jorden.
 
Du kan også motta korset som et sterkt, beskyttende skjold foran deg hvor det står: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet»? ((Fra Paulus' brev til menigheten i Roma kapittel 8,vers 35). Merket med askeonsdagskorset, kan vi gå inn i fastetiden og finne vår egen fastepraksis.

God faste!

TEKST Tore Laugerud
FOTO Kirill Pershin, Unsplash
Publisert 15.02.2021
Powered by Cornerstone