Forsiden>Artikler>Den uventede gjesten
Den hellige ånd blir ofte noe vagt, som vi ikke helt får tak på. Må det være slik?
Den hellige ånd blir ofte noe vagt, som vi ikke helt får tak på. Må det være slik?
LANGLESNING

Den uventede gjesten

Hvis vi har låste forventninger om hvordan Gud skal vise seg, risikerer vi at hans besøk går oss forbi.

«Det er pinse; Gud er løs,» hørte jeg en gang noen begynne sin preken.

Men kan vi snakke om Den hellige ånd uten at folk føler seg utenfor?

Mange bærer på erfaringer av skuffelser og frustrasjon. Kanskje noen har kjent seg krenket av en åndelighet som har blitt presset på dem?

Den hellige ånd blir ofte noe vagt, som vi ikke helt får tak på. Må det være slik?

En gjeng uten videre framtid

I dag er det mange som lurer på om kirka har noen framtid. Er kirka relevant? Har troen noe å tilby? 

Etter at Jesus døde og stod opp, var det sikkert mange som lurte på om hans etterfølgere hadde noen framtid. Jesus sa at han skulle forlate dem. Hva ville skje så? 

12 menn og noen kvinner hadde fulgt Jesus og trodd at han var Messias som skulle redde israelsfolket. Én hadde overgitt Jesus til romerne og så tatt sitt eget liv. Han som liksom skulle være klippen, lederen som skulle føre flokken videre, nektet på at han kjente Jesus den natta Jesus ble tatt til fange. Og til sist var de så redde alle sammen at de gjemte seg av frykt for romerne og jødene.

Hvem skulle tro at det var mulig å skape noe videre ut av denne gjengen?  

Visste Jesus hva han dreiv med, og hvem han hadde valgt seg ut? 

Det fungerte i alle fall. For kirka vokste og Jesu budskap spredte seg fra Jerusalem til verdens ende. Hvordan var det mulig? Svaret er pinse og Den hellige ånd. Den hellige ånd er Gud her på jorda.

Forlengelse av Jesus-historien

Den første generasjon kristne hadde vært øyenvitner til noe helt ufattelig: Gud trådte inn i verden. Gud var blitt synlig i mennesket Jesus fra Nasaret. «Det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi,» skriver Johannes i sitt første brev. 

Det guddommelige fikk kropp i tid og rom, og teologene kalte det inkarnasjon.

Da Den hellige ånd ble gitt til disiplene på pinsedag, fikk inkarnasjonen sin forlengelse.

Jesus-historien måtte fortsette. Hele Jesu forkynnelse og arbeid er et uttrykk for Åndens kraft. Og for at disiplene skulle kunne fortsette der han sluttet, måtte de ta imot den samme ånd. 

Apostlenes gjerninger viser oss med stor tydelighet at det er Ånden som er aktør i den tidlige kirken. Det var ikke apostlene som var hovedpersonene. 

Det er Den hellige ånd som taler, oppmuntrer og formaner, veileder og korrigerer. Det var fra Ånden apostlene fikk sin motivasjon, det var der de hentet kraften sin fra. Slik er det i all levende kirkehistorie.

Jesus må gå så Ånden kan komme

I Jesus sine avskjedsord til disiplene i Johannes-evangeliet, er det rett før påske. Jesus vet hva som venter og vi må derfor gå ut fra at det han sier til disiplene her, er av stor viktighet. Han forbereder dem på at han skal gå til sin Far, men sier også at han kommer til dem.

Jesus sier «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.» Joh 16,7

Hva mener Jesus? Hvorfor måtte han gå bort for at Ånden skulle kunne komme? Kunne de ikke være her samtidig? 

Nei, for det ville være en selvmotsigelse.

Talsmannen er Ånden, som er nærværet av den fraværende Jesus, så per definisjon kan ikke Talsmannen og Jesus være her samtidig.

Åndens oppgave er altså å ta Jesu plass på jorden. 

Se for eksempel i Johannes-evangeliet: «Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke herliggjort.» Joh 7,39

Likevel har jeg ofte lurt på hvordan Jesus kunne si at det er best for disiplene at han går bort.

Dette måtte være forvirrende ord.

Kunne noe være bedre for disiplene enn å være sammen med Jesus? Kunne det ikke være like bra for dem at Jesus ble værende? 

Det var det ikke, fordi det er bare gjennom det indre nærværet av Ånden, å bli fylt av Ånden, at disiplene fullt ut kunne forstå hvem Jesus var. Men det kunne ikke disiplene vite. Jesus sa: «dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk 24.49). 

Dit den vil

De visste ikke hvor lenge de skulle bli, og de visste antakelig heller ikke hva de ventet på.

Den uventede gjesten

Hvis vi har altfor bestemte meninger om hvordan Gud skal gi seg tilkjenne, risikerer vi at hans besøk går oss forbi. Vinden blåser dit den vil, sa Jesus til Nikodemus.

Ånden er den uventede gjesten, den store overraskelsen.

Disiplene gjorde det de pleide å gjøre; de var sammen i bønn. Da skjedde det – Ånden fylte hele huset der de var, og de ble alle fylt med Den hellige ånd. Ånden viste seg som tunger av ild. Ilden er et tegn på renselse.

Jesus viser oss hva det vil si å være et sant menneske, han er et forbilde for oss. Åndens nærvær og kraft i Jesu liv er også forbilledlig.

Da Jesus ble døpt i Jordan er han med på noe som aldri hadde hendt noe menneske før. Opp gjennom Israels historie vet vi at Ånden hadde blitt gitt til utvalgte personer i spesielle situasjoner og for begrensa oppdrag. 

Så det nye var ikke at Ånden kom over Jesus. Det nye var at Ånden ble over ham. Dette var et varsel om at Ånden skulle utøses over alle mennesker for å bli værende hos menneskene (Joel 3,1). 

Da gikk han opp i fjellet for å be

Dette var starten på Jesu virksomhet. Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, sa Jesus (Joh 5,19). Han var bevisst på at det var ved Den hellige ånd han utførte Guds gjerninger. Men hvorfor var Åndens bekreftelse over Jesu liv ved Jordan så avgjørende? 

Ved å bli menneske hadde Jesus lagt av seg sin herlighet og makt. Sønnens avmakt ved å bli menneske, kompenseres av at han blir fylt med Ånden i dåpen. 

Jesus er et forbilde for oss i sitt kontemplative liv. Sammenhengen mellom hans skjulte liv i bønn, og den kraften som går ut fra ham i det offentlige liv, løper som en råd tråd gjennom evangeliene. 

Jesu forhold til Faderen, som har sendt ham, og hans avhengighet av Ånden, som strømmer gjennom livet hans, henger sammen og kan ikke skilles.
Tekster som viser Jesu kontemplative liv:

  • «Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.» Matt 14,23
  • «Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, sto Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted og ba der.» Mark 1,35
  • «Da han hadde tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be.» Mark 6,46
  • «Men selv trakk han seg ofte tilbake til øde steder og ba.» Luk 5,16
  • «På denne tiden gikk han en gang opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud.» Luk 6,12

Hele Jesu virksomhet hviler på Åndens umiddelbare nærvær i hans liv. Jesu liv som menneske er et liv i Ånden, det gjør ham til arketypen for det kristne livet.

Et rent hjerte

Når Den hellige ånd flytter inn i oss, får vi del i guddommelig natur skriver Peter i sitt andre brev. Hva vil det si? 

Jesu død og oppstandelse må forstås på bakgrunn av at mennesket ikke greier å være det vi egentlig er skapt til å være: Guds bilde, det vil si å gjenspeile Gud, være lik ham.

Livene våre slutter å vitne om Gud. 

Men det siste Jesus sa til disiplene sine var at «dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.».» (Ap gj 1,8). 

Uten Ånden er det ifølge Jesus ikke mulig å være et vitne. Vitne gjør den som har fått del i guddommelig natur, slik at livet kan være et gjenskinn av livet til Jesus.
Målet med kristenlivet er fylden av Den hellige ånd. Og hva er målet med den fylden? Et rent hjerte! 

På pinsedag åpenbarte Ånden seg som tunger av ild. I Bibelen er ilden et viktig symbol på renselse.

Når Ånden renser hjertene våre – og det er en kontinuerlig prosess – blir mennesket en avglans av Gud.

Man blir et vitne – et brev: 
«For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod.» 2. Kor 3,3

Gir bokstavene liv

Uten Den hellige ånd er Gud fjern, Jesus fra Nasaret bare en gåtefull figur og Bibelen en håpløs motsetningsfylt tekst.

Men med Den hellige ånd er alt mulig – det er Ånden som gir bokstavene liv.

Den hellige ånd gis ikke når vi først har nådd en viss modenhet, men som en gave mens vi er underveis. Det derfor Jesus kaller Ånden for hjelperen.

Åndens veiledning får vi sjelden i skrift på veggen. Den skjuler seg i hverdagens hendelser, men kjennes igjen av den som ser med troens øyne.
 

Teksten er en redigert versjon av en preken holdt i Vigmostad kirke i 2014.

TEKST Liv Hegle
FOTO:  Margunn Krohn Sævre
Publisert 21.05.2021
Relevante saker
InspirasjonOsloFast arrangement
08.04.2021
Inspirasjon
24.03.2021
Inspirasjon
11.03.2021
Powered by Cornerstone