Dette skriver Silje Kvamme Bjørndal, generalsekretær i Areopagos, Erlend Klepsvik Haus, psykolog og stabssjef i Areopagos i Norge, og Stian Kilde Aarebrot, prest og ansvarlig for trospraksis i Areopagos i en kronikk som står på trykk i avisen VG lørdag 7. august.
Anledningen er kronikken «En nasjon uten Gud» av Kristine Hovda i samme avis, hvor hun kommenterer utviklingen i det relativt sett religiøse USA.
Hva så med Norge, spør kronikkforfatterne seg, og henviser til stadig færre medlemmer i landets kirker.
«Uansett årsak til synkende trostall, det er god grunn til å stille seg spørsmålet:
Hva mister vi dersom Gud faktisk forsvinner fra det norske samfunnet?
Dersom det som har vært både statsreligion og folkekirke gjennom hele vår nasjonsbyggende historie skulle endelig dø ut, og de oppvoksende generasjoner utelukkende får høre om Gud dersom de leser Nietzsche eller andre klassikere. Hva står vi i fare for å miste da?»
Nåde forklares i en sammenheng
Teamet bak kronikken henviser til Olavsfest som nylig ble holdt i Trondheim. Der «lovpriste så ulike aktører som kunstneren Håkon Bleken og statsminister Erna Solberg de såkalte kristne verdiene. De ble konkretisert til å handle om blant annet tilgivelse, nåde, barmhjertighet, og menneskers likeverd. Kanskje vil noen protestere på at disse verdiene står i fare for å forsvinne med kristendommen, for er ikke dette både humanistiske og interreligiøse verdier?»
Videre spør foratterne seg hva begrepene betyr i praksis, og mener at for å forklare nye generasjoner hva nåde er, må vi ta i bruk gamle og nye fortellinger, forklaringer, tradisjoner, og praksiser:
«Ingen av disse oppstår i et vakuum, men tilhører en sammenheng. Samtidig har ikke den sammenhengen eierskap eller enerett på et så kraftfullt begrep som nåde. I møte med andre menneskers tro, overbevisninger og kultur kan vår egen oppfatning av hva «nåde» er utvides og eventuelt korrigeres.»
Hvor vi minst venter det
Det er da Areopagos kommer inn på dialog: «Møtet mellom søkende, som i gjensidig respekt åpner seg opp for at sannhet og skjønnhet kan oppdages hele livet, der hvor vi minst venter det», skriver de og forklarer videre hvordan dialogen kan være en vei over kløfter mellom gupperinger av troende og ikke troende.
Viktigere enn pengesedler
«De verdiene som ble hyllet på Olavsfest kan ingen ta som en selvfølge, og de koster langt mer når de skal overføres fra kronikker og festtaler til praksis. Verdier som solidaritet, rettferdighet, nåde, tilgivelse, menneskers likeverd må forankres, fortelles og kjempes for. Igjen og igjen, for nye generasjoner i møte med ny (og gammel!) urettferdighet. Så hva vi mister dersom Norge en dag ble et landskap uten kirkespir og en høyere himmel?
Vi tror tapet ville vært ugjenkallelig, dersom Norge skulle blitt «en nasjon uten Gud».
Ikke fordi det hjelper å bekjenne seg til Gud på nasjonens pengesedler (Gud forby!), men fordi det å bekjenne seg til Gud hjelper et samfunn å huske på at noe er viktigere enn pengesedler.»
