Forsiden>Artikler>Det kroppen vet
Det kroppen vet

Det kroppen vet

I sin nye bok forteller Charlotte Rørth om hvordan det å møte Jesus ga henne en ny verdighet som kvinne- og en forsoning med smertefulle erfaringer knyttet til kjønn og kropp.

Det var mye som forundret meg da Jesus onsdag ettermiddag den 25. februar 2009 plutselig sto foran meg i et sakristi i La Sacra Capilla de El Salvador i den sørspanske provinsbyen Úbeda og snakket til meg i femten–tjue minutter. Selvfølgelig var jeg forbløffet over selve hendelsen. Et syn. Og at det skjedde med meg. En ikke-troende journalist midt i førtiårene med tre barn og hus på landet. «Velkommen, så fint å se deg», sa han innledningsvis på dansk, og da han året etter viste seg en gang til, var jeg enda mer rystet, for da sa han: «Jeg stoler på deg», og da var det jeg måtte ta meg sammen. Turte jeg det? Kunne jeg bryte med min oppvekst, ta opp kampen med alle mine fordommer, hoppe rett uti troen?

Ja, sa jeg, slik Maria sa til Gabriel.

Så skrev jeg.

Det er det jeg kan.

Slik beskriver den danske journalisten, forfatteren og foredragsholderen Charlotte Rørth hvordan hun helt uventet opplevde å få et syn av Jesus i en kirke i Spania i 2009. I etterkant av hendelsen skrev Rørth tre bøker, og den fjerde, Med rak rygg, utkommer på norsk i disse dager. I den forteller hun om synet, men også om hvordan det var å miste sin yngste sønn til selvmord, om en voldtekt i ung alder, om abort. Hun skriver om hvordan kroppens sorgprosesser opplevdes som en fødsel. Hun skriver om hvordan det å være troende oppleves knyttet til det å ha en kvinnekropp, hvordan hennes frykt for å lese i Bibelen og finne en fordømmende, patriarkalsk Gud ble gjort til skamme da hun først begynte. 

Rørth kommer til sommerfestivalen for å snakke om hva som skjer når troen begynner i kroppen først. Her følger et utdrag fra boken.

____________________________________

 

Det kroppen vet

At en engel bebuder en fødsel, kan man nesten si at jeg selv erfarte. Jeg visste på forhånd at guttenes far ville bli far til mine gutter. Vi satt ved siden av hverandre på et møte på Danmarks Journalisthøjskole en mandag ettermiddag i desember. Uten å kjenne ham spesielt godt ble jeg gjennomstrømmet ovenfra av varme da jeg så ned på hendene hans. Den venstre hvilte på papiret, den høyre holdt en kulepenn. Rødmingen var uventet. Det skjedde sjelden for meg, og den vissheten jeg fikk da, var også en form for visshet jeg ikke hadde noen erfaring med. Jeg visste at jeg ville få barn med ham. Sønner. Jeg forelsket meg i mine framtidige gutters far.

Jeg handlet på innskytelsen, men fant den samtidig ganske merkelig og tok den ikke seriøst. Det er selvmotsigende, men hvilket språk skulle jeg bruke om den? Var det en beskjed fra en engel eller en kjemisk tiltrekning mot en jeg nesten ikke hadde snakket med? Det kunne jeg ikke si, og absolutt ikke snakke høyt om. Verken da eller noen år senere, da jeg ventet vår eldste sønn, var jeg en bevisst troende. Jeg befant meg i den nordspanske regionen Baskerland for å gjøre research til min avsluttende eksamensoppgave som journalist. Guttenes far besøkte meg i fire dager. Trettitre år senere sendte vi vår eldste gutt og hans elskede på bryllupsreise til byen der han landet i kroppen min, San Sebastian. Ved høyvann slår bølgene helt inn i enden av La Concha, bukten som er formet som et muslingskall, med en nydelig promenade godt egnet for lange kjoler og parasoller – ikke for kvalmen som kom med min tretthet.

Jeg var der for å konsentrere meg om min faglige framtid, men fordypet meg i stedet i miraklet i meg. Noen år tidligere hadde legen sagt at det ville bli vanskelig for meg å få barn på grunn av arr etter underlivsbetennelser. Nå var jeg svanger og både redselslagen ved tanken på ansvaret, redd for min karriere og blomstrende lykkelig over å ha sagt ja, som Maria. Det var nesten umulig for meg å konsentrere meg om å skrive. Hva kunne være viktigere enn mennesket som var på vei? Jeg hadde bare lyst til å stirre utover havet, sitte stille, bare være. Bare eksistere og være forundret. Over at livet kunne bli til. At det kunne komme til meg.

Midt på plassen ved promenaden langs vannet lå det på den tiden en stor butikk i den britiske kjeden Mothercare, som bugnet av utstyr til babyer og vordende mødre. Alt var lyseblått og lyserødt, bare noen få ting var hvite. Det hang engler i vinduet. Søte og tjukke. Babyengler. Ikke som Gabriel, men som barna som skulle ha på seg de fineste klærne der de lå på utstilling i barnevognene under el paseo, spaserturen på promenaden tidlig på kvelden.

Jeg husker så tydelig at det virket feil. Engler er ikke babyer, de er voksne, de forteller oss noe, tenkte jeg, men jeg husker også det neste som skjedde: Jeg skjøv tankene bort, gjorde meg rasjonell, kjempet for å holde meg på sporet. Hva gjør jeg med jobb? Kan jeg overhodet få en? Hvor skal vi bo?

Min oppvekst i et samfunn uberørt av tro hadde så kraftig tak i meg at forundringen over å bære et mirakel annonsert av en engel ble skjøvet til side av jordelivets evinnelige bekymringer om karriere og økonomi. Slike ting er ikke uvesentlig, absolutt ikke, men jeg håper andre evner å gi større plass til det mirakuløse enn jeg gjorde.

Det kan godt være at de ikke får øye på Gabriel, men det å vite at en engel kom og fortalte om barnet, kan samtidig skape en bevissthet om at foreldre og barn ikke bare er likegyldige roller vi selv har konstruert. Barnet har en slags forelder til, man får en flik av innsikt i at barnet også hører til et annet sted enn bare i ens eget indre. Det er sendt et sted fra. Og det kommer fra et sted. Barnet har noe med seg som ikke har med meg å gjøre.

Ingen gravid er så hovmodig som å tro at det bare er henne og (h)en(nes) mann som har bestemt at nettopp dette barnet blir til. Bare spør alle dem som ikke kan bli gravide. Og dem som plutselig mot all formodning blir det.

TEKST Kristine Hovda
Publisert 21.06.2022
Relevante saker
Etter KristusNyheter
15.11.2022
AsiaNyheterTao Fong Shan
01.11.2022
AsiaBakgrunnNyheter
28.10.2022
TFSAsiaBakgrunnNyheterTao Fong Shan
20.10.2022
Powered by Cornerstone