Teksten er også en del av vårt magasin Tørst 2025. Få det tilsendt gratis til din postkasse her.
Vi navigerer i et landskap der identitet, tro, kultur og erfaringer møtes i det daglige – noen ganger i harmoni, andre ganger i motsetninger. I møte med det som er annerledes og ukjent ligger det kanskje en mulighet for refleksjon over hvem vi selv er – og hva vi også har til felles. Finnes det likheter som er viktigere enn forskjellene som skaper avstand?
“Dersom vi vil finne ut hva mennesket er, kan vi bare finne det ved å se på hva mennesket er; og det mennesker er, består først og fremst i at de er forskjellige. Det er bare ved å forstå dette mangfoldet […] at vi kan bli i stand til å skape et begrep om den menneskelige natur som […] besitter så vel substans som sannhet.”
- Antropolog Clifford Geertz (1973)
Et skjæringspunkt mellom flere kulturer
Amanda Anvar er 23 år og medlem av Den norske kirke. Hun har arbeidet med dialog, menneskerettighetsarbeid og demokratiundervisning gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Stopp hatprat og undervisning på Utøya.
Amanda har vokst opp i et skjæringspunkt mellom flere kulturer, og har fra ung alder orientert seg i en hverdag av kompleksitet og forskjellighet, som ble et grunnlag for hennes engasjement for dialog.
- Jeg har vokst opp med en norsk og en iransk kultur, i et veldig multikulturelt lokalsamfunn på Holmlia i Oslo – et lappeteppe av religioner, kulturer, meninger og erfaringer, forteller hun og legger til at hun alltid har vært nysgjerrig på mennesker. I hjemmet har diskusjoner vært en naturlig del av samtalene, og det har alltid vært en forventning om å være opptatt av menneskene rundt seg og det som skjer i verden.
Erfaringer som former oss
Amanda forteller at med å vokse opp med en identitet i mange forskjellige leirer kan man møte på motstridende forventninger, utfordringer og fordommer. På den positive siden har det skapt erfaringer som tilrettelegger for en evne til å møte folk med åpenhet og ydmykhet.
- Mange vil jo sikkert spørre seg selv; går det an å være iransk og lesbisk? Går det an å være lesbisk og kristen? Går det an å være kristen og iransk? Hva sier det om min norske identitet? Finnes den oppi dette her?
Videre reflekterer hun over hvordan hun selv og de rundt seg blir formet av erfaringene de har. I møte med andre er det derfor viktig å anerkjenne at alle har ulike utgangspunkt.
- Det er ikke min plass å si hva andre skal mene, for jeg har ikke vært i deres sko.
FOTO: Sina Vestøl
Mangfold som berikelse
Mangfoldet vi omgir oss med gir oss mer enn bare variasjon – det gir oss muligheten til å utvide perspektiver og tilføre nye lærdommer.
- Jeg syns jo mangfold er en veldig stor berikelse. Alle de erfaringene jeg ikke har, de får jeg jo gjennom folk som har de. Alt fra historier, til matoppskrifter, til tradisjoner, til språk og erfaringer – det er jo så utrolig mye man kan lære av.
I tillegg til en personlig berikelse trekker Amanda også frem at ulike bakgrunner og erfaringer er sentralt for å utvide horisonten og styrke den offentlige samtalen med flere nyanser.
Hat kommer ikke fra et fornuftig sted
Likevel er det ikke til å unngå at fordommer og misforståelse preger hverdagen til store deler av verden, som Amanda også har møtt på personlig. I møte med slike samtaler prøver hun å finne grunnlaget for fordommene.
- Det er veldig menneskelig å ha fordommer. I en påstand som virker konfronterende, så er det ofte et spørsmål. Jeg tror hat hovedsakelig kommer av at man ikke forstår det man hater. Jeg tror ikke hat kommer fra et fornuftig sted, forteller hun og fortsetter med at hun tror løsningen ligger i kunnskap og relasjoner.
- Veldig mye kan løses over en kopp te.
Vi møter hverandre på likt grunnlag
Når vi blir bevisste på årsakene bak våre fordommer, kan vi begynne å møte hverandre med en ny forståelse, en som bygger broer på respekt og nysgjerrighet. For Amanda er dialogen det viktigste verktøyet vi har for å komme forbi fordommer.
- Jeg tror det er konstruktivt for verden at man forstår argumentene til den du er uenig med. Heller enn at du finner på de argumentene selv. Det å sitte å lytte til at folk snakker om hvorfor de mener det de mener, selv om det kan være vondt for meg å høre på.
Hun forteller at det viktigste er å være nysgjerrig, forsøke å lede med spørsmål i stedet for å anta. I tillegg til å holde seg kritisk til egne holdninger – om meningene kommer fra et reflektert sted eller om vi rett og slett har tatt de for gitt.
- Vi møter hverandre på likt grunnlag. I dialog er det ikke et hierarki.
Behov for fellesskap
Til tross for ulikhetene som finnes, peker mange på at det også eksisterer verdier som kan forene mennesker. Rettferdighet, respekt, nestekjærlighet og medmenneskelighet er begreper som dukker opp igjen og igjen – både i ulike religioner og i sekulære ideologier.
- Jeg er en nostalgisk kristen, så jeg vil gjerne trekke frem nestekjærlighet i alle settinger jeg kan. Å møte alle mennesker med den samme respekten. Uavhengig av hvor de kommer fra, hva slags erfaringer de har, hvem de er. Alle har et behov for bekreftelse og å bli sett som mennesker, med alle de dimensjonene og nyansene man har.
I spørsmålet om det finnes likheter som er viktigere enn forskjellene svarer Amanda at hun tenker det er forskjellige dimensjoner, eller nivåer, til ulikhetene våre, men vi har ofte noen felles menneskelige syn og verdier som ikke differensierer. Om vi klarer å grave oss forbi de tingene som skiller oss – så er det mye vi kan enes om.
- Det handler ikke nødvendigvis om at vi tilhører samme religion eller kultur, men at vi har et felles menneskesyn, forteller hun. Hun eksemplifiserer det med at hun ofte møter folk som har en annen tro eller livssyn som hun kan føle en større likhet med enn en med samme kristne tro.
Hun forteller videre at likheter kanskje handler like mye om felles behov som om verdier - at vi alle har en felles lengsel etter å være en del av et fellesskap.
FOTO: Sina Vestøl
Det er et samfunnsansvar
Amanda har vært aktiv i Den norske kirke sitt ungdomsutvalg og som en del av ungdomsrådet i Oslo bispedømme. Hun forteller at kirken har et ansvar i samfunnet, både som en majoritet og en folkekirke.
- Kirken skal gå frem som et eksempel på hva som er radikal nestekjærlighet. Selvfølgelig skal folkekirken ta til orde for at menneskeverdet skal gjelde for alle mennesker i hele verden.
Personlig føler hun også på et samfunnsansvar.
- Å jobbe med dialog er også en form for motstand. Jeg er uenig i hvordan samfunnet ser ut i dag, så jeg ønsker å jobbe for å gjøre verden til et bedre sted. Jeg har et samfunnsengasjement, ikke bare fordi jeg syns det er spennende, men også fordi jeg ser på det som en plikt.
Håp og vekst i uenighetens rom
Amanda forteller at hun ser på seg selv som en optimist, og at hun ser lyst på fremtiden på tross av utfordringer.
- Jeg prøver å balansere den sorgen man bærer med seg som minioritetsperson, den frykten man lever med i hverdagen som man må forholde seg til, og samtidig prøve å tenke på det som er konstruktivt.
Kanskje er det nettopp i fraværet av fullstendig enighet at fellesskapet kan finne sin styrke. Mellommenneskelig forståelse er ikke noe vi finner, men noe vi skaper – gjennom aktive valg, refleksjon og viljen til å lytte. Gjennom å utfordre våre egne antakelser og skape nye relasjoner kan vi finne felles grunn der uenighet råder. I en verden der forskjeller alltid vil eksistere kan de finne sin plass i møte med nysgjerrighet. Ikke viske ut ulikhetene, men verdsette dem som en del av en større helhet. Finne språk for det som ligger mellom oss – et språk som rommer både anerkjennelse og undring. Kanskje er det i vekselsvirkningen mellom det kjente og det ukjente at nye muligheter kan finne sted. I møtet mellom ulike perspektiver kan nye tanker få vokse frem - og i de forsiktige stegene mot hverandre kan vi oppdage noe vi ikke visste vi søkte.
