Hebdomos kommer av det greske ordenstallet «syvende» (ἕβδομος). Ritualet er en refleksjon over syv ord fra den jødisk-kristne skapelsesberetningen i Første Mosebok: sol, jord, liv, vann, himmel, natt og lys. På ulike måter kan disse ordene representere fornyelse, helbredelse, forgjengelighet, skapelse, lengsel, renselse, nåde, fremtid, fullendelse, fravær, fordypning og væren. Aspekter ved troens og lengselens vei. Gjennom sang, musikk, lesning og stillhet mediterer Hebdomosritualet over denne veien.
Fellesreligiøst språk
Ritualet er basert på tekster fra Bibelen (jødedommen, kristendommen), Koranen (islam), de vediske skrifter og Bhagavadgita (hinduismen) og Dhammapada (buddhismen), for å nevne de viktigste. Hensikten er å tilby et språk for tilbedelse som gir gjenklang på tvers av religiøs tilhørighet. Mennesker fra ulike tradisjoner skal kunne bruke de samme ordene, og side om side henvende seg til sine respektive guddommer. For å oppnå dette er det valgt ut tekster med skapelsesteologiens, poesiens og mystikkens språk. Altså tekster med et ikke-dogmatisk preg. Det er ikke lagt opp til en særskilt dialog mellom akkurat de religioner som er representert. Tekstene er valgt på grunn av deres litterære og teologiske kvaliteter, og med tanke på at de skal kunne målbære ulike menneskers bønn. Det er likevel et poeng at Areopagos, som en kristen organisasjon med røtter i østlig religiøsitet, forholder seg aktivt til østlig og abrahamittisk tradisjon. Men i prinsippet kunne tekstene vært hentet fra hvilken tradisjon som helst.
Med Hebdomosritualet ønsker Areopagos verken å annullere eller bagatellisere forskjellene mellom religionene. Heller ikke å fremme en ideologi som hevder at religionenes egentlige kjerne er det de har felles. Slike fremstøt virker fremmedgjørende på flertallet av troende som nettopp opplever det spesifikke innenfor egen tradisjon som avgjørende. Hebdomosritualets intensjon er å tematisere et fellesreligiøst anliggende på tvers av religionenes kjernepunkter, før vi kommer til dit kjernepunktene gjør seg gjeldende. Altså et predogmatisk uttrykk for menneskets religiøse grunnvilkår. Dette er en del av Areopagos’ dialogarbeid, hvor det å belyse religionenes forskjeller og likheter står sentralt. Hebdomosritualet er et uttrykk for sistnevnte. Og ritualets form innebærer mer enn bare belysning av likhetene. Vi praktiserer dem.
Dialog og misjon i Areopagos
Er det en legitim dialogisk trospraksis eller unødvendig religionsblanding, å legge opp til et tverreligiøst bønnespråk på denne måten? Det kommer an på hvem du spør. Misjonsbefalingen fra Det nye testamentet har ikke dialog i seg selv som sitt siktemål. Hensikten er å omvende mennesker, og Det nye testamentet mangler ikke beskrivelser av hvordan dette kan skape både splittelse og strid. Samtidig inneholder tekstene ansatser til en dialogteologi, med Apostlenes gjerninger 17 som det fremste eksempel. Der ser vi hvordan Paulus anerkjenner menneskets religiøse lengsel, og tar utgangspunkt i den som noe positivt når han skal formidle det kristne budskapet. Slik ønsker Areopagos å forstå forholdet mellom misjon og dialog i sin virksomhet: å kontinuerlig fortolke og reformulere kristendommen i møte med menneskers erfaring og livsverden. Å lete seg frem til det språket som kan føre nye mennesker til tro på Jesus Kristus som Guds enbårne sønn.
Ett skritt lenger
Med Hebdomosritualet tar Areopagos et skritt ut av denne typen misjonsdialog. Vi er ikke lenger i den kontekstualiserte kristendom med omvendelsespretensjoner, og heller ikke i en religionsdialog hvor eksplisitt dogmatikk fra ulike tradisjoner settes sammen for gjensidig å belyse eller problematisere hverandre. Areopagos slutter ikke med slikt arbeid; Hebdomosritualet representerer bare en utvidelse av dialogpraksisen.
Som nevnt er dogmatisk innhold bevisst utelatt i ritualet. I tillegg – og kanskje mer kontroversielt – er betegnelsen «Gud» byttet ut med ordet «du». Slik kan både jeg med min tro og du med din, be gjennom de samme formuleringene. Hver og en av oss henvender seg til den eller det vi tror på, og fyller selv ut med innhold fra våre respektive tradisjoner. Ta for eksempel setningen «Du rene pust som virker stille». En formulering som gjentas i alle ritualets deler. Jeg, som kristen, står fritt til å legge hele den kristne læren om Den Hellige Ånd og Treenigheten inn i dette. Mennesker med jødisk, muslimsk, buddhistisk, hinduistisk eller annen religiøs tro står fritt til å legge inn det språk som defineres deres trosuttrykk. Den som ikke definerer seg innenfor noen bestemt trosretning kan fylle ut med sin erfaring, fantasi og lengsel. Ikke ulikt den innskrift Paulus referer til i sin tale på Areopagos: «For en ukjent Gud» (Apg 17:23).
Gud i alt som er
Så kan vi spørre oss om dette er noe en kristen misjonsorganisasjon burde drive med. Én ting er å anerkjenne at det finnes berøringspunkter mellom religionene; det er en kjensgjerning som bør pirre alle sannhetssøkende menneskers eksistensielle nysgjerrighet, og et menneskelig grunnvilkår som skal vibrere mellom oss der tro møter tro. Noe annet er å legge opp til tilbedelse basert på et slags minste fellesreligiøst multiplum. At Areopagos i det hele tatt kan begi seg i kast med noe slikt, henger sammen med vår teologiske oppvurdering av disse interreligiøse berøringspunktene. Historisk begynner det med norsk misjon i Kina i første halvdel av nittenhundretallet, og møtet mellom buddhismens mennesker og Areopagos’ grunnlegger, misjonæren Karl Ludvig Reichelt. I Norge fantes da – og finnes fortsatt – en tanke om at trosuttrykk som ikke får sin entydige retning av kristendommen, er på gal vei. Men Reichelt gjenkjente både Gud og seg selv i buddhistisk fromhetsliv. Slik fikk han utvidet tanken om kristendommen som eksklusiv sannhetsbærer, og han gikk lenger i tolkningen av Paulus’ tale på Areopagos enn mange gjør også i dag. Gud, som Paulus uttrykker det, «er jo ikke langt borte fra en eneste av oss» (Apg 17:27). Gud er å finne i mer enn én tradisjon. I Reichelts teologi er Kristus like fullt den absolutte sannhet, men synet på hvor denne sannhet kan finnes, er ikke absolutt. Guds logos dveler ikke bare på trygg luthersk grunn. Slik ser Areopagos berøringspunktene mellom troende fra forskjellige tradisjoner som mer enn komparativ religionssosiologi og idéhistorie. De er spor av Den treenige Gud over hele jorden.
Målgruppe og hensikt
Forankret i paulinsk panenteisme, anser vi derfor det som teologisk legitimt å formulere et predogmatisk, interreligiøst bønnespråk. At noe er legitimt, betyr likevel ikke at det er tilrådelig. Grunnen til at denne berøringspunktstilbedelsen både er riktig og viktig, henger sammen med hvem Areopagos henvender seg til. Mennesker i den organiserte religionens randsone er en viktig målgruppe for vårt arbeid. De som av ulike grunner ikke passer inn i én bestemt religiøs kontekst eller bekjenner seg til én spesifikk troslære, men som likevel tiltrekkes av fortolknings- og livsmestringsressursene religion tilbyr, og som ikke er fremmede for å lete etter sannhet nettopp her. Til nå har vi henvendt oss til disse gjennom den kristne misjonsdialogen. Som nevnt vil dette arbeidet fortsette. Samtidig utvider vi søket, og tilbyr disse menneskene en religiøs praksis hvor åndelig lengsel kan utfolde seg uten at spørsmålet om én tradisjons fortrinn fremfor en annen bringes på banen. Areopagos tilbyr transcendens uten påståelighet, og mystikk med åpen adressat. Hensikten er å åpne rommet for å nå flere.
Å berede grunnen for samtale
Viktig for å forstå Hebdomosritualets intensjon, er det å se hvordan det skal brukes. Rent praktisk skal ritualet etterfølges av åpen eksistensiell samtale. Her ønsker vi at alt fra fri undring til eksplisitt dogmatikk skal komme til uttrykk. Religionenes konkurrerende påstander får bryne seg på hverandre, og både tro og fravær av tro skal gis rom. Hebdomosritualet er ment til å berede grunnen for denne samtalen. Gjennom det predogmatiske språket ønsker vi å forankre dialogen i den allmenne åndelige lengsel.
Derfor er Hebdomosritualet mer enn en strategi for å nå flere. Måten Areopagos gjør dette på sier noe om hvem vi er. I dialogarbeid må de teologiske og filosofiske emner som til enhver tid diskuteres, kontinuerlig ledsages av en refleksjon over samtalen selv. Hva kjennetegner og fremmer autentisk dialog og sunn tro? Hebdomosritualet er slik en teologisk og verdimessig erklæring fra Areopagos. Et bidrag til den dialogteologiske metarefleksjonen.
Troens fallgruver
At den eksistensielle samtalen krever en forankring, henger sammen med den menneskelige kommunikasjonens iboende sårbarhet. Et virkelig møte er ikke risikofritt, og når trosdimensjonen bringes inn, erfarer mange at desto mer står på spill. Troens sted er komplekst og dypt; den lever i relasjonene, tradisjonene, ritene, festene, og i små og store fellesskap. Slik kan troen også bli limet i sosialiseringen, fundamentet for oppdragelsen og krumtappen i kulturens skikk og bruk. På den ene siden er det her troen hører til, i sentrum av det menneskelige. På den andre siden er det forkludrende, fordi det menneskelige er forkludrende. Troens karakter av å være åndelig lengsel og eksistensiell stillingtagen kan lett bli svekket, og gå over til å bekrefte en rekke andre identiteter, som norskhet, politisk ståsted, klassetilhørighet, slekten, sekten og så videre. I stedet for å føre mennesker sammen, veves troen inn i splittende strukturer. I samme åndedrag økes også den religiøse skråsikkerhet, fordi alle disse menneskelige praksiser, som er luften vi puster i, fungerer som religionens plausibilitetsstrukturer, og gir troen en troverdighet den ikke fortjener. Å være trygg i sin tro kan være sunt, men å være sikker på feil grunnlag, gir troen klær den ikke kler. Troen skal fortolke kulturen, berike den, kritisere den, men ikke stå i et gjensidig bekreftelsesfohold til den. Den tro som kan gi håp, mening og fellesskap, kan også bli autoritær og splittende.
Jord og ydmykhet
Derfor må troen få lov til å være tro. Nøkkelen til å klare det, er å begynne i det fellesmenneskelige. Språk om Gud finnes over hele jorden, men ikke noe av det er identisk med Gud selv. Ingen vet hvilket språk som treffer best. Det jeg som kristen kan vite, er at jeg er en del av en menneskehet som lengter etter Gud (Rom 8:19). Det jeg ikke vet, er hvilken guddom som eventuelt er sannheten (1 Tim 6:16). Det jeg tror, er at det er Kristus som viser hvem Gud er (Joh 1:18). For at ikke denne troen skal bli fordreid av det jeg ikke vet noe om, bør jeg begynne i det som er sikkert, nemlig i menneskehetens manglende visshet når det gjelder Gud.
Alle vi som tror trenger hjelp til å bevare bakkekontakten, og til å huske at vi ikke er spesielle. Det er en etymologisk sammenheng mellom ydmykhet og jord – humilitas og humus. Ydmykhet er å bøye seg mot jorden du kommer fra. Å ha dype røtter i det skjebne- og artsfellesskapet som definerer oss, fortrenger ikke særpreg; å være rotfestet i menneskets grunnvilkår er snarere en hjelp til å bringe særpreget hjem. Den bare du er blomstrer best i det jordsmonn vi deler. En tro som holder seg til sannheten om egen utgangsposisjon, er en tro som bevarer sin egenart. Ikke ved å spille åpenbaringen ut på sidelinjen, men ved å gjøre innsteget til den autentisk.
Den ukjente Gud
Da Paulus appellerte til alteret for Den ukjente gud, stoppet han ikke der. Det skal heller ikke Areopagos gjøre. Men Den ukjente Gud – Ho Ágnostos Theós – er guden ingen av oss kommer utenom, og som derfor binder oss sammen. Ikke en gud vi tilber; men selv om min bønn rettes mot Kristus, og din kanskje mot andre navn, bør flammen på den ukjente guds alter alltid holdes levende. Erkjent som ufravikelig aspekt ved menneskets åndelige situasjon, gjør vi klokt i å gi rom for denne guden i vår tro. Til styrke for epistemologisk mentalhygiene og et bærekraftig religiøst selvbilde.
Slik kan Hebdomosritualet fungere som et slags ildsted. Ikke den fullkomne sannhetens lys, men noe å feste blikket på sammen. Nok flamme til å holde varmen. Nok lys til at vi ser hverandre.
