Det blir ofte sagt at kristne tror på en personlig Gud, men vi kan også tale om Gud som en kraft innenfor det kristne gudsbildet. Dette er særlig relatert til Den hellige ånd, som i den kristne tradisjonen forstås som livgiver og nyskaper.
Bibelen beskriver Guds herlighet som en lysende kraft som går ut fra Gud og gjennomstrømmer alt det skapte. Kraften er livgivende, men også fortærende og rensende.
Er det ikke denne kraften som er i virksomhet når noe heles?
Legende kjærlighet
Denne kraften var sterkt til stede i Jesus. Da en kvinne rørte ved kappefliken hans og ble frisk, sier Jesus: «jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg». (Fortellingen er gjengitt i Lukas’ evangelium kapittel 8.)
Fortellingen viser hvordan det upersonlige og uutgrunnelige, den helende kraften, virker sammen med det gripbare, personlige og trøstefulle. For Jesus er det ikke nok å formidle den helende kraften. Han ønsker å tilby henne en tillitsfull relasjon til han som er helingens kilde.
Den dypeste helingen er helingen av personligheten. Det handler om en erfaring av Guds legende kjærlighet som fører til at mennesket ser seg selv som verd å elskes og blir i stand til å elske og tilgi sine omgivelser.
Den sakramentale veien
Hvem kan formidle den helende kraften? Om vi tror at den grenseløse Gud er kraftens kilde, må vi si at den er ukontrollerbar. Men samtidig erfarer kristne at Gud er nær med sin helende kraft i menigheten og i enkeltmennesker.
Det er også en kristen erfaring at enkeltmennesker får en særlig evne til å hele. Bibelen ser dette som en nådegave, gitt for at menigheten kan være Jesu kropp i verden.
Nådegaver til å helbrede står i flertall, men mottageren står i entall. Det må bety at den som får helingens gaver får se Guds kraft på ulike måter.
Det kan være å bote fysiske lidelser eller lege et menneske som er mentalt traumatisert. Det innebærer også at vi får regne med den plutselige tilfriskningen, men også den gradvise. Og at gavene inkluderer både uforklarlige og forklarlige botemidler.
Forening med Jesus i hans lidelse
Ikke alle som ber om forbønn blir friske og for noen kan erfaringen av forbønn utvikle seg til et traume: var ikke troen min sterk nok? Det krever varsomhet og ydmykhet av den som utfører helingens tjeneste. Og det er viktig å minne om at et påfallende stort antall av kirkens troshelter, helgenene, bar tunge sykdommer. Også Paulus hadde det han kaller «en torn i kjødet» som han ba om å bli befridd fra. Han fant ikke det svaret han ønsket. Men han fant noe annet – han fikk en ro for at Guds nåde var nok for ham.
Mange kristne har også funnet et annet svar som ga dyp mening: Midt i sykdommen fikk de en erfaring av å være forenet med Kristus i hans lidelser. Lidelsen ble ikke borte, men den mistet sin makt over sinnet.
Denne dype hjertets heling gjør at man kan være syk eller handikappet i sin kropp og enda være et helet menneske.
Artikkelen er basert på et foredrag fra temasamlingen Den helende kraften i St. Petri kirke i Stavanger i 2015.
