Teksten er en preken holdt av Jo Hegle Sjøflot, prest i Areopagos, under Verdensdagen for psykisk helse i Domkirken 10. oktober.
Det finnes en indre smerte som er så intens at det føles som om den er alt som finnes.
Du kjenner i kroppen; det svir i brystet. Men den fysiske smerten er så godt som ingenting sammenlignet med dens opphav: det mørke hullet, eller den fortærende ilden som herjer inni deg.
Og kanskje er du en av dem som vet hva jeg snakker om, og kanskje har du også tenkt:
Nå går det ikke lenger.
Eller:
Denne gangen kommer jeg ikke ut av det.
Dette er et uutholdelig sted å være.
Og jeg tenker på en gang for ikke så lenge siden, da min 11 år gamle sønn hadde hatt mareritt. Jeg satt ved sengekanten, og vi snakket om hva som var farlig og ikke farlig. Og hva som føltes skummelt, men egentlig var helt trygt.
Jeg la en hånd på brystet hans, og prøvde med helt rolig stemme å si at, ja, verden der ute kan være skummel, og den kan være farlig.
Men akkurat nå er du trygg. Her hos meg.
Og jeg husker hvordan han snudde seg, så på meg og sa:
Pappa, jeg liker når voksne sier sånne ting.
Barn klarer ikke å regulere følelsene sine alene. De trenger noen som kan lytte, fortolke og romme deres indre verden. Uten en voksen til å være der med tankene, kan de komme ut av kontroll.
Som barn var jeg forundret over hvordan knirkingen i huset opplevdes truende da jeg var alene, men hvordan den gikk tilbake til vanlig knirking i det øyeblikket noen andre kom hjem.
Nå finnes det frykt som er mer presserende enn knirkespekulasjoner, men dette forteller oss noe grunnleggende: Det er ikke udyret under senga som er problemet, men udyret i mitt indre.
Vi må bli som barn igjen for å komme inn i Guds rike, hører vi fra evangeliene. Jeg har noen ganger lest dette med en bismak. For nådebudskapet om barnet blir gjort om til et moralsk krav, har jeg følt. Tenk hvis jeg ikke får til å bli som et barn.
Men jeg leser dette litt annerledes nå.
For vi er alle barn.
Og jeg har sjelden følt det sterkere enn de gangene den indre smerten har blitt så stor at jeg ikke lenger forstår hva som skjer og hva jeg skal gjøre. Den voksne mister sin handlekraft og rasjonalitet, og jeg klarer ikke dette selv.
Så har det skjedd at et annet menneske har kommet inn, lagt en hånd på brystet mitt og snakket med beroligende stemme.
Problemene mine går ikke opp i røyk, og verden der ute er fortsatt det verden er.
Men når jeg ikke er fullstendig alene hjemme i meg selv, trenger jeg ikke flykte fra truende tanker som stiger opp fra mitt indre mørke. Og blir rommet trygt nok, kan jeg fornemme hvordan udyret i mitt indre egentlig ikke er et udyr, men et barn som har gått i dekning, og som venter på at det skal bli trygt nok til at det tør å komme frem.
Evangeliet er ikke at vi må tro bestemte ting om Gud eller leve opp til bestemte krav. Jesus snakker om Guds rike som allerede er her, midt i blant oss.
Og hva er det?
Det er kjærlighet, glede og fred, som tas imot i sårbarhet, nærhet og tilknytning.
Det står om Jesus og barna at
Han tok dem inntil seg, la hendene på dem og velsignet dem.
For når det svir i brystet, og du føler deg helt alene, trenger du at noen tar deg inntil seg og kommer med gode, trygge ord.
Pappa, jeg liker når voksne sier sånne ting.
Heller ikke vi voksne skal regulere våre følelser alene. For vi er alle barn.
Og Guds rike er til for oss.
[1] Arne Garborg, Haugtussa
