Teksten er hentet fra vårt magasin Tørst 2015. Abonner gratis her.
Nåde er et stort og rart ord. Av og til får jeg lyst til å bytte det ut med noe som er mer gangbart, som er lettere å forstå.
Kjærlighet, for eksempel. Eller raushet. Men det blir litt feil, for nåden er mer enn det. Nåden er alt det gode som er oss gitt og gis oss av Gud: Livet, kjærligheten, håpet, tilgivelsen, livsmotet, fellesskapet, evigheten.
Brukt til hverdags, kan ordet «nåde» høres ganske truende ut. Sekstimeter’n på barneskolen var en alvorlig affære, og vår tobente startpistol forkynte gjerne: «Nåde den som tjuvstarter!»
Men nåden er da ingen trussel? Det eneste truende med nåden, er kanskje at den er noe vi ikke kan gjøre oss fortjent til? Vi må derimot vite at vi trenger den – og tro at vi er verdt den. For noen av oss er det vanskeligst å tåle at vi trenger den. Hvis vi egentlig synes vi har alt på stell, har full kontroll, helst ikke vil trenge noe eller noen. For andre er det vanskeligst å tro at vi er verdt den. Fordi vi har så lite kjærlighet til oss selv, så lite tro på at vi er verdifulle, så mye selvforakt. Og så skulle Universets Skaper og Livgiver møte oss med denne grenseløse kjærligheten?
Finn Skårderud har skrevet en innledning til Matteus-evangeliet, der jeg-personen ligger på stranda ved Dødehavet og leser dette evangeliet. Så får han et anfall av troslyst, men det går fort over. For han opplever at de kristne er de ydmykes elite. Så liten orker han ikke bli. Jeg tror verken Gud eller Matteus ville ha en jantelov i religiøs versjon: «Du skal ikke tro du er noe, det er Gud som er noe!» Det handler om den ydmykheten som Helle Søtrup skriver om i verdens fineste, korteste dikt: «Knelende blir allting større. Også jeg selv.» Verdt nåden.
Nåden får oss til å kaste frakker og masker og fasader, slutte å sammenligne. Til å åpne opp, by på oss selv, invitere andre inn.
Nåden er gave. Da Ellen på ti år og jeg laget juleradio på P4 for noen år siden, spurte den kule programlederen henne hvem som var best, Jesus eller julenissen. Hun svarte: «Det er nok Jesus, det. Julenissen går jo rundt og spør ‘er det noen snille barn her?’ Jesus gjør ikke det, vet du. Jesus går til alle, han.»
Nåden kommer ikke til oss som en gave fra julenissen, etter spørsmålet ‘er det noen snille barn her?’ Nåden spør etter alle. Nåden er ingen belønning. Den gjør ikke forskjell på folk, og den sammenligner ikke. Nåden er gitt oss før vi har gjort noe som helst. Den er en kjærlighetserklæring som ledsager oss inn i verden.
Gud sammenligner ikke. Vi mennesker gjør det hele tiden. Min kloke grandonkel Stephan sa at «komparativ, det er djevelens bøyningsform». Komparativ er: større, finere, dyrere, viktigere, penere. Jeg tror Stephan har rett. Vi sammenligner og blir sammenlignet hele tiden, og det gjør stort sett ikke noe godt med oss. Det hender selvfølgelig at vi sammenligner oss med noen som gjør at vi blir takknemlige, og får et nytt perspektiv på våre egne problemer. Oftest sammenligner vi oss med noen som har mer – av evner, status, penger eller skjønnhet. Eller kanskje med noen som har falt helt igjennom, som lar oss tenke at «jeg har i hvert fall stelt meg bedre enn dem». Slike sammenligninger nærer både kompleksene og misunnelsen, eller hovmotet.
Da jeg var liten, leste vi fortellingen om sola og vinden som kappet om å få frakken av mannen. Først prøvde vinden seg. Men jo mer og hardere den blåste, jo tettere trakk mannen frakken om seg. Så fikk sola gjøre et forsøk. Den strålte og varmet, og etter kort tid kastet mannen frakken alldeles frivillig. Sånn virker nåden. Den får oss til å kaste frakker og masker og fasader, slutte å sammenligne. Til å åpne opp, by på oss selv, invitere andre inn.
Mine barn har lært meg at det er noe som heter «blikking». Når du blikker, så sender du et blikk som forteller den du blikker, at hun er dum, teit, utenfor, feil. Det kan gjøres så diskret at andre knapt merker det. Men det rammer hardt.
Gud utfordrer oss til nådeblikking i stedet. Å sende blikk som sier til andre at de er fine, flinke, kule, morsomme, vakre – som de er. Blikk som reiser opp og inviterer inn i fellesskapet.
Slik kan vi ta imot nåden og gi den videre. Nåden gjør oss friere, tryggere, rausere. Den lar oss være små og store, svake og sterke på en gang. Nåden er nok. Nåde den som tror.
Teksten er skrevet av Sunniva Gylver i vårt magasin Tørst 2015.
