Teksten ble først trykket i avisen Vårt Land 18. august 2026
Mamma har skrevet dagbok store deler av livet. Hun har holdt seg til femårsdagbøker. Det er en sjanger med tydelig ramme. Hver side er delt inn i fem. Skribenten fyller inn ukedag, dato, år, vær og temperatur – så er det fem linjer til å notere fritt. Sånn lagrer dager og uker seg mellom permene. Over år samles minner, fortellinger og stikkord i et format som er overkommelig.
Mamma har opp igjennom likt å krydre praten med drypp fra dagbøkene. «Visste du at vi i forfjor var vi på badetur til Vrådal?» kunne hun si ved frokostbordet. Eller minne oss om hvem som hadde fødselsdag eller hadde vært på besøk til middag denne dagen i fjor. Det var lite politikk og verdensnyheter i notatene. De handla mest om de nære ting. Mennesker, besøk, hvor mye villbringebær hun hadde fått i frysen.
Hverdagen som lurer
Jeg tror samtidig mamma brukte dagbokskrivinga til noe mer. Jeg tror hun brukte denne typen tilbakeblikk som en slags hjelp og forberedelse.
«Overganger er vanskelig», sa mamma ofte i august. Denne tida av året betydde skolestart. For mamma som var lærer, var det en krevende øvelse å gire om – selv om hun elska elevene. Sommerferien lå bak. Hun og pappa hadde pakka seg ut av hytta. De skulle hjem til overfylt postkasse og plenklipp. Hverdagen lå og lurte.
Da jeg blei femti, begynte jeg selv å skrive dagbok. Jeg merker at jeg liker det. Dagbokskriving ligner ikke andre prosjekt jeg kan ha på denne tida av året, som å skulle begynne å jogge eller få kontroll over alle helgene herfra til jul. Men en fem linjers oppsummering av dagen er overkommelig.
Det har blitt en hverdagsvane som gir meg en anledning til å spørre – hva har fylt dagen? Hva skjer i verden, og inni meg? Jeg skriver nå dagbok på femte året, og kan begynne å høste frukter. Det er litt gøy å kunne lese hva jeg skrev den 17. august i fjor, året før der – og ytterligere to år tilbake. Jeg ser tanker og mønster som går igjen fra år til år.
Kveldsmørket kommer
Jeg har bestemt meg for å skrive om mer enn bare hva jeg spiser til middag. For eksempel skriver jeg om hvordan jeg opplever denne tida av året, og jeg ser ekko av at «overganger er vanskelig».
Jeg ser samtidig at august er lada med forventning, og har en annen ro enn forsommeren. Tida før ferien er gjerne preget av hektisk intensitet og kniven på strupen: Klipper du ikke plenen i mai blir det slåttonn i juni.
August har en annen stemning. Det er noe med kveldsmørket som kommer sigende, og grågås-plogen over huset. For meg er det fascinerende å bli minna om det jeg skrev i dagboka 4. august 2024. «På denne tida av året er det som om naturen har roa seg litt, det er som om det er smulere vann i elva (....). Jeg har lyst til å bli et august-menneske».
Enkle vaner er et svømmetak
Jeg vet ikke helt hva det vil si å være et august-menneske. Kanskje det er et menneske som ikke må rekke alt før ferien eller få kontroll på alt etterpå? Jeg tror det å være et august-menneske handler om en slags ro. Finne de gode svømmetaka, som bidrar til at man holder seg flytende og kommer framover, uten å kave.
Jeg tror enkle vaner kan være slike svømmetak. For meg har dagbokskriving blitt ett av dem.
Kanskje er det dette mammas dagbøker har lært meg:
Noen ganger holder det med fem linjer.
