Disse står bak
Areopagos, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Norges Kristne Råd (NKR) og Den norske kirke (DNK) samarbeider om pilegrimsprosjektet «Nasjonale sår».
Prosjektet er initiert av og ledes av Areopagos.
Hvert år i mai
Vi vil arrangere årlige pilegrimsvandringer til/på steder rammet av terrorhandlinger i Norge – i nært samarbeid med de som ble rammet av terroren. Disse nasjonale sårene har ulik karakter, historie og mulighet for å heles.
Første vandring skjer på Utøya søndag 5. mai 2024. Neste vandring blir til den jødiske synagogen i Oslo mai 2025.
På tvers av forskjeller
Slike felles vandringer for mennesker med ulik tro og livssyn kan skape viktige erfaringer av fellesskap på tross av forskjeller. Det er vesentlig for oss å unngå offergjøring av personer og steder rammet av terror, men derimot bidra til prosjektet bidrar til å bygge opp under det felles og mangfoldige «oss».
Mistillit, polarisering og fragmentering er ikke bare trusler mot samfunnssikkerhet, men også den psykiske og eksistensielle folkehelsen. Så vi må stadig utforske nye måter å styrke av fellesskap på tvers av forskjeller.
Dette prosjektet tar i bruk pilegrimstradisjoner for å invitere til solidaritet med medborgere og samfunnsgrupper som er rammet av og særlig utsatt for terror – og gi deltakerne mer kunnskap og perspektiver som kan bidra til positiv forandring.
Noe annet enn en solidaritetsmarsj
Pilegrimsvandringer og -reiser har lange tradisjoner i alle de store verdensreligionene, og det vanligste er å besøke historiske valfartsmål – som Mekka og Nidarosdomen. Men særlig innenfor den globale kristne kirken har pilegrimsvandringer fått en utvidet betydning, og blitt brukt som solidaritetshandling og for bevisstgjøring. Klimapilegrim-initiativet er et norsk eksempel på dette.
Selv om slike reiser og vandringer i utgangspunktet er religiøs trospraksis, kan dette også gi mening for mange i en sekulær kontekst. Å være en pilegrim er en metafor for å være menneske på vandring gjennom livet.
Når prosjektgruppa vil arrangere korte pilegrimsvandringer til steder rammet av terrorhandlinger i Norge, er det fordi en pilegrimsvandring er noe annet og mer enn en ideologisk eller politisk solidaritetsmarkering.
Kan slike pilegrimsvandringer virkelig ha en verdi utover det å være et åndelig «ritual» og en interessant personlig erfaring? Forskningsprosjektet Reassembling Democracy: Ritual as Cultural Resource i regi av Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo har vist at rituelle handlinger mobiliserer de kulturelle verdiene (både religiøse og sekulære) i samfunnet. I noen tilfeller kan de påvirke samfunnet ved å skape arenaer for tverrkulturelle møter, deltakende demokrati og positiv sosial endring.
Metodikk «for rettferdighet og fred»
Vi tror at pilegrimsvandring som form og metodikk har religiøse, kulturelle og estetiske sider som kan åpne nye erfarings- og læringsdimensjoner.
Vi tar utgangspunkt i Kirkenes Verdensråds metodikk for Pilgrimage of Justice and Peace og dens tre «veier»:
Via Positiva: «celebrating the gifts» – dele fellesskap og glede seg over alt det positive som har vært og er på tross av terroren
Via Negativa: «visiting the wounds» – lytte og lære
Via Transformativa: «transforming injustices and violence» – reflektere over hva deltakerne selv kan bidra til endre
Det er vesentlig at pilegrimsvandringen har elementer av en faktisk vandring (som er universelt tilrettelagt i så stor grad som mulig) til pilegrimsmålet. Det er en viktig del av erfaringen av å være pilegrimer, og bidrar til mental forberedelse, konsentrasjon og fordypning. Lengden på vandringen vil variere fra sted til sted, og valg av startpunkt vil handle om relevans og praktiske hensyn.
Ikke felles bønn eller religionsblanding
Deltakerne kan både bli berørt av og lære av stedets historie og menneskene man er sammen med – gjennom samtaler, ritualer man kan delta i eller observere og tilrettelegging for refleksjon.
Både for Areopagos, MKR, NKR og STL er det ønskelig og viktig at bønn og trospraksis får rom. For å unngå religionsblanding (og ikke minst bekymring for at det skal oppstå) kan man praktisere «bønn side ved side» utendørs og andre former for parallell trospraksis. I tillegg kan det være mulig å praktisere felles stille meditasjon og livsynsåpne ritualer utendørs – med utgangspunkt i stedet, for eksempel legge ned blomster eller steiner. Men det skal altså ikke oppfordres til felles bønn noe sted, eller bønn fra andre religiøse i synagoge, moské osv.
Livssynshumanister skal kunne delta på sine premisser.
Erfaringsdeling, levende historieformidling og samtaler bør få fokus – både fra ressurspersoner på stedet og spesielt inviterte deltakere. Musikalske innslag kan understøtte stillhet og rom for ettertanke på stedet. Med tanke på metodikkens tre «veier» (se punktet over), er det vesentlig at ritualer og aktiviteter understøtter alle disse.
Kontakt
Lurer du på noe? Ann Kristin van Zijp Nilsen, dialogprest i Areopagos, koordinerer pilegrimsprosjektet (akn@areopagos.no)
