Forsiden>Artikler>Søk langs veien

Søk langs veien

– Sannheter avdekkes gradvis for en søkende pilegrim.

Lyden av middelalder i Nidaros 

Mens du leser artikkelen, lytt gjerne til Rex Olavus med koret Schola Sanctae Sunnivae. De er tilknyttet Nidarosdomen og pilegrims­arbeidet. 

På Nidarosdomens vestfront henger hun – Sannhet.

Pilegrimsveiene i Skandinavia har sitt hovedmål i byen Trondheim midt i Norge, der graven til helgenen Olav den hellige ligger under katedralen Nidarosdomen. Sannhet er plassert ved siden av Miskunn, litt oppe til høyre for hoveddøren.

Hun er en skulptur i stein, modellert av Odd Hilt og hugd av Ola Moum. Men det er kanskje ikke hele sannheten.

– Sannhet er ikke en mastodont som er gitt. Den kan være både stor, mektig eller var, men uansett noe jeg vokser inn i eller blir åpen for å se, sier pilegrimsprest Einar Vegge.

Letter på sløret

Mange ruter tilgjengelig
Oprinnelig hadde pilegrimer et mål som Nidarosdomen, Peterskirken i Roma eller Jakobskatedralen i Santiago de Compostela (i enden av den kjente ruten ­Camino).

I våre dager finnes andre veier og muligheter til å dele opp turen i kortere vandringer.

Se det interaktive kartet på kulturogpilgrimsruter.dk. Se også pilegrimsleden.no for mer informasjon.

Olav den Hellige

Den norske vikingkongen Olav II Haraldsson ble født i år 995 og døpt i 1014. Han kom tilbake til Norge med en visjon om å samle sitt kongerike til ett kristent land med en ny kristen lovgiving.

Kongen ble drept i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Sagaen om Olav den Hellige, skrevet av Snorre Sturlasson, forteller at det skjedde mirakler både på slagstedet og senere rundt kongens grav i Trondheim.

Hellig Olavs skrin i Nidarosdomen har vært det viktigste pilegrimsmålet i Norden siden helgenkåringen i 1031.

I 1153 ble Nidaros erkebispedømme etablert, og arbeidet med å bygge den majestetiske katedralen i Trondheim, Nidarosdomen, begynte straks.

kilde: pilegrimsleden.no

Vegge har selv vandret lange og korte turer gjennom mange år som engasjert pilegrim, og er ansatt for å ta imot pilegrimer som kommer fram til målet.

Der, i Nidarosdomen, møter han dem som har vandret seg gjennom prosesser underveis, der sannheter gradvis avdekkes.

– Søk etter sannhet er å lette på sløret. Pilegrimer vandrer i et landskap de selv ikke eier, og har en åpenhet for at det stadig finnes noe mer å oppdage. De som eier sannheten på forhånd, kan bare sitte hjemme.

Mottakelig for inntrykk

Det er november, dagslyset er kun på snarvisitt og vi er helt utenom sesongen for pilegrimsvandring i denne delen av Europa.

Været skifter mellom solgløtt, tett snødrev og piskende hagel. Jeg takker Gud for votter, lue og medvandreren – et levende leksikon, kjentmann og sjelesørger i én og samme person.

– Noe av det fine med å være pilegrim, er å være utsatt for naturkrefter i all slags vær.

Vegge leder meg gjennom aller siste etappe av den lange Olavsleden fra Bottenhavet i Sverige til Atlanterhavet og Nidarosdomen.

Leden går i åpent land ved Trondheimsfjorden, gjennom et skogholt, langs industriområder og så inn i stadig tettere boligområder og trafikkerte innfartsårer til den tredje største byen i Norge.

– Hvordan formes pilegrimsferden av gnagsår, vonde hofter og kalde tær i regn- og ruskevær?
–  Særlig ved lange turer spiller fysiske vondter inn, man kan bli såpass sliten at man ikke tenker så dype tanker. Men kanskje blir du mer følelsesmessig mottakelig for inntrykk, tror Vegge.

Jeg blir svart under øynene og innser at det er vannfast maskara som gjelder for pilegrimer i nedbør. Eller simpelthen ingen, for er det ikke nettopp det pilegrimsvandringen hjelper oss til, å la sminken ligge? Staffasjen, fasaden og alt vi til enhver tid smykker oss med; stilig utdannelse, riktig bil, flinke barn, pene hjem med nybakte boller og en samfunnsnyttig fritid.

Vandringen mot sannhet er å skrelle bort dette og bare være. Være der, være menneske og Guds barn. Eller jordens barn, hvis det lyder mer naturlig.

– Det er ikke så mange forsvarsmekanismer igjen, som pilegrim stiller jeg meg forsvarsløs overfor andre, og kan dermed ta imot omsorg. Spesielt når du går alene, blir det gode blikket du møter hos andre så viktig.

Feirer gavene

Vegge kaller det som kommer langs leden for gaver.

– Pilgrimsvandring er å feire gavene fra Gud, ikke minst ­menneskeheten og ansiktene vi ser hos hverandre, sier han og siterer med det Kirkenes Verdensråd. Og der, langs leden, kommer en liten gave i form av lukten av nybrent kaffe. Mon om det ikke ligger et kaffebrenneri her, spør jeg, og feirer denne velluktsgaven med en ekstra lang innpust.

Men ikke alt kan feires, verken langs vandringen eller i hverdagen.

– Jeg må også tørre å besøke sårene.

Vegge fortsetter:
– Sår i naturen, mellom fattig og rik, i fellesskapet og inni meg. Når jeg går langt, ikke minst når jeg går alene, så unngår jeg ikke smertepunktene i livet.

Terapeutisk vandring

Mens jeg gjentakende setter den ene foten foran den andre mens vi sakte tråkler oss bortover leden, lytter jeg til Vegge:  

– Alle kjenner et sprik mellom det vi håpet og det som ble.

Jeg grunner på spriket i eget liv, og aner nærmest en kribling av fryd ved tanken på mulighetene ved pilegrimsaktiviteten. Har terapiverden oppdaget vandringen? Pilegrimspresten forteller at både terapi og rusbehandling foregår langs leden.

– Og vi tar imot grupper av innsatte fra fengsler. Ved å vandre langt møter de seg selv, så vakre ting skjer med mennesker på slike turer. Dessuten gir det noe å bli tatt imot i Nidarosdomen som er så høyt verdsatt i vår kultur.

Det beste vi har

Det er jammen ikke underlig at Nidarosdomen er verdsatt. Den er helt spesiell i skandinavisk sammenheng. Majestetisk og utskilt fra omgivelsene. Selve katedralen kan fylle bøker alene, og Vegge har timevis av detaljerte fortellinger om utformingen, den stadig pågående restaureringen, og kongen domen ble bygd over.

– Er Nidarosdomen metafor for himmelen?
– Ja, som hellig sted er det en forsmak på paradiset, svarer Einar Vegge, og beskriver hvordan graven til Olav den hellige symboliserer Jesu grav der oppstandelse og fornyelse skjer. Steinhoggerne har laget noe som ligner på en paradisisk hage over graven.

Nettopp slike konkrete symboler er viktig for pilegrimen Einar Vegge.

– Jeg går ikke bare innover i sinnet, men er også orientert mot det som er rundt i naturen og kulturminnene. De materielle sporene gjør at jeg slipper å bære all betydning gjennom min følelse og tanke.

– Hva tilfører kontrasten mellom den svette og sølete vandringen på jord og stein, og så møtet med katedralen ved målet?
– Vi gir pilegrimen det beste vi har! For de som vandrer langt, vil verdigheten som Nidarosdomen representerer også kaste lys over vandringen de har gjort.

I sommerhalvåret blir vandrere tatt imot med daglige pilegrimsgudstjenester.

– Domen er et sted å søke hvile og oppreisning, og jeg tenker at det er Gud som møter meg med nåde, tilgivelse og velsignelse. I pilegrimsvisdommen ligger en tanke om forvandling, nettopp fordi det har et forløp og et mål som er definert som et hellig sted. Modningen kan du ikke tvinge fram, men være åpen for, og håpe på.

Pilegrimen definerer sin egen vandring

Heldige Tørst-reporter får vandre inn til Trondheim to dager på rad, prøve innspurten fra to retninger langs to ulike leder sammen med to ulike guider. Begge turene er kronet med novembers lunefulle vær.

– Dette kom i går, sier en forbipasserende og peker på en lang revne i stien. Vannmassene har dempet seg nå, men sporene viser at her har bekken vist muskler.

Dagens medpilegrim heter Tor Inge Eikrem, sosialantropolog og prosjektleder for pilegrimsbyen Trondheim. Han er ikke spesielt kirkevant, ei heller troende. Hva gjør han så i pilegrimsmottaket, ved selve klimakset på en egentlig svært religiøs aktivitet?

– I det moderne pilegrimsfenomenet i Skandinavia står man fri til å definere sin egen vandring, så det er ingen som eier pilegrimsbegrepet. Selv om det tradisjonelt har vært forbundet med noe religiøst, kan man legge sin egen mening inn i det, mener Eikrem.

Denne tanken reflekteres i hele oppbyggingen av den moderne pilegrimssatsingen i Norge. Det er et bredt samarbeid med direktoratet for naturforvaltning, flere departementer i regjeringen og den norske kirke.

Radikalt å gå

Sosialantropologen Tor Inge Eikrem har selv vokst opp blant norske fjell og fjorder i Molde, og er spesielt glad i å være ute i naturen. Slik kom også interessen for pilegrimsvandring.

– Det å gå har en verdi i seg selv.

Eikrem legger til at vandring er nesten det mest radikale man kan gjøre i dag.

– I den verden vi lever i, der alt beveger seg raskt, kan pilegrimsvandring være en måte å oppnå stillhet og en slags langsomhet – en meditativ tilsand.

Eikrem kaller det en mulighet til å klarne tanker.

–  Hverdagslivet går fort og jeg får masse informasjon servert fra apper på telefonen hele tida. Når man logger av og senker tempoet, blir man kanskje påkobla sanseapparatet i stedet, og litt mer til stede i egen kropp.

Gledens bakke

Etter å ha vandret gjennom terrenget, tar leden oss langs bilveier mot byen. Vi nærmer oss et mettet sanseinntrykk; toppen av Steinberget med utsikt over Trondheim by med Nidarosdomen pent plassert ved Nidelven.

En tett skyet formiddag gjør at vi forventer tåkehav over byen, men i stedet har regnet lettet og gitt utsyn så langt et øye kan håpe å se.

– Det er en spesiell opplevelse å komme hit når målet åpenbarer seg, sier Eikrem. Stedet kalles og Feginsbrekka, som betyr «gledens bakke». Her fikk pilegrimene sørfra se byen for første gang, og de pleide å falle på kne og takke Gud.

Eikrem stiller med pilegrimskopper utskåret i tre, og kaffe på Stanley-termosen for å feire utsikten. Kalde pilegrimsfingre kan knapt ønske seg mer. Hadde jeg vært en vandrer helt fra Jylland nå, kunne denne åpenbaringen, så himmelsk og mektig forløsende, fått meg til å danse meg gjennom det siste strekket.

I litt mer nøktern stil vandrer vi videre mellom gammel trehusbebyggelse i bratte bakker.
– Nå skal vi ned … skal vi se, sier Eikrem og stopper litt opp for å orientere seg på leden. Han finner fram pilegrimsleden.no (lenke) på smarttelefonen, og funksjonen for å spore opp seg selv om man går litt av lei.

– Jeg tror vi kan gå ned her, sier han, legger bort telefonen og leder oss ned en trapp. Den fører tilbake til skiltene som viser veien de siste kilometerne med byvandring helt til målet og 0 kilometer-steinen som markerer at pilegrimen har null kilometer igjen å gå.

– Folk får en mestringsfølelse av å komme fram, forteller han.

Forvandring

Mestringsfølelsen etter dagens korte etappe fra Lian er begrenset. Men Nidarosdomen er like mektig og der bestemmer jeg meg; en dag vil jeg vandre i dagevis fram hit. Kjenne på stegene, været, myggen, livet, ensomheten og fellesskapet.

Eikrem har stadig samtaler med folk som har gjort denne reisen, utvendig og innvendig. Variasjonene like mange som det er pilegrimer. Noen kjenner seg forvandlet og fornyet, noen er nærmest skuffet over å kjenne seg helt lik som før vandringen tok til.

– Kan reisen like mye være en forsoning med hvem jeg er?

– Ja, det var godt sagt, jeg tror mange pilegrimer opplever det.

Les hele Tørst 2022.

 

Areopagos-grunnlegger Karl Ludvig Reichelt var på pilegrimsvandring til buddhistenes hellige fjell Chitsuhshan og skrev reisebrev derfra i 1939.

TEKST Margunn Krohn Sævre
Publisert 16.03.2022
Powered by Cornerstone