Salme 72
1. Gud, lær kongen å dømme som du, la kongssønnen få din rettferd!
2. Han skal dømme ditt folk med rettferd, dine hjelpeløse med lov og rett.
3. Fjellene skal gi folket fred og haugene bære rettferdighets frukt.
4. Han skal la de vergeløse i folket få sin rett, han skal berge de fattige. Undertrykkeren skal han knuse.
5. La ham leve fra slekt til slekt, så lenge sol og måne er til.
6.Han skal komme som regn på nyslått eng, lik en regnskur som vanner jorden.
10. Kongene i Saba og Seba skal komme med gaver.
11. Alle konger skal kaste seg ned for ham, alle folkeslag skal tjene ham.
12. Han berger en fattig som roper, en stakkar som ingen hjelper.
13. Han bryr seg om fattige og svake, han berger de fattiges liv.
14. Han løser dem fra tvang og vold, deres liv er dyrebart i hans øyne.
17. La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til. De skal velsigne seg ved ham, alle folk skal prise ham salig.
18. Velsignet er Herren, Israels Gud, han som gjør under, bare han,
19. og velsignet er hans herlige navn til evig tid! Hele jorden skal fylles med hans herlighet. Amen! Ja, amen!
Salme 72 setter ord på menneskets lengsel etter rettferdighet. En lengsel som akkurat nå vekkes av verdenssituasjonen preget av krig og urett, men også av dyrtid og økte forskjeller i vår egen nærhet. Teksten gir også forventningene en retning: rettferdigheten er uløselig knyttet til «han som kommer», fredsfyrsten, og et nytt rike som skal bryte igjennom vår virkelighet: Guds rike. Slik holder den liv i håpet om rettferdighet – mot alle odds.
«Han - kongen - skal komme som regn på nyslått eng, lik en regnskur som vanner jorden», leser vi. Det eldgamle verset fra salmenes bok har et ekko i den katolske liturgien for 1 søndag i advent: «La himmelen åpne seg og skyene regne Den rettferdige ned». Og menigheten svarer: «La jorden åpne seg og bringe fram Frelseren”. Ordene er hentet direkte fra adventstidens store profet, Jesaja (45.8).
Selv har jeg, gjennom deltagelse i kirkens liv, lært Den rettferdige å kjenne, ikke som en som kommer som et styrtregn, som en storm, men heller som en mild morgendogg eller et mykt regn. Et regn som lett går upåaktet hen. Derfor er min egen tro - og mitt håp - avhengig av at jeg igjen og igjen retter oppmerksomhet mot det «myke regnet» og øver meg på å åpne mitt innerste for det, slik at mitt eget jordsmonn kan «åpne seg og bringe fram Frelseren».
Foto: Unsplash
«La jorden åpne seg og bringe fram frelseren». En prest skulle en gang illustrere dette. Først helte han vann over tørr, hardstampet jord, men vannet rant av. Jorda var for hard til å ta imot det. Så tok han den hardstampede jorda og knuste den forsiktig mellom fingrene. Så helte han på vann igjen. Denne gangen tok jorda imot det og sugde det opp. Med dette bildet illustrerte han Guds rikes vesen; bare et sønderbrudt, mykt jordsmonn kan ta imot det. Leonard Cohen sier det på sin måte slik: «There’s a crack in everything, thats where the light comes in». Det handler ikke om innadvendt individualisme, men om arnestedet for et realistisk håp om en rettferdig verden: Tomme hender strukket ut mot Den andre, avler tomme hender strukket ut mot hverandre og mot naturen, vårt livsrom.
«Han skal la de vergeløse i folket få sin rett, han skal berge de fattige. Undertrykkeren skal han knuse». Er det mulig å tro på dette mens fattige og vergeløse daglig krenkes for våre øyne, i Ukraina, i Iran, i Norge, alle steder. Undertrykkere legger fremdeles sine planer og spinner sine lenker. Hvor er Gud?
Henry Nouwen svarer ved å vise til livets vesen. Døden skinner imot oss, sier han, den er alltid stor og støyende. Livet, derimot, «roper og skriker ikke». Det er lite og sårbart og trenger alltid beskyttelse og støtte. Livet er på et grunnleggende vis skjult. Vil vi si ja til det, må vi velge det når det er skjult. For å si ja til han som kommer, må vi vende oppmerksomheten mot det lille livet som hele veien søker å bli født i våre hjerter, i våre kropper, i våre fellesskap, blant andre mennesker, i naturen.
Mange mennesker, i Ukraina, i Kina, i Norge, alle steder, prøver akkurat nå å rette blikket mot det lille livet som er i ferd med å bli født. De erfarer at det gir håp. Noen bryter opp og begir seg på sitt livs pilegrimsreise: «kongene i Saba og Seba skal komme med gaver». De inspirerer oss til selv å bryte opp, følge i deres spor og dele det vi har. Å dele handler om materielle goder - men også om mer. Noen ganger innebærer det å være forsoningens budbærere i en verden preget av økende polarisering.
Helt essensielt for det å være forsoningens budbærere er et ikke fordømmende nærvær. Kirken er ikke sendt til verden for å dømme, for å fordømme, for å vurdere, for å klassifisere, for å merke. Ser vi vår oppgave i å gå rundt og fortelle andre hva som ikke er bra nok med dem og hvordan de bør forandre seg, skaper vi bare større avstand.
I en verden som konstant ber oss om å mene noe om alt og alle er et ikke fordømmende nærvær nesten umulig. Men bare når vi er fri fra behovet for å dømme og fordømme, kan vi bli trygge steder å møtes for mennesker i sårbarhet. Areopagos ønsker å være et slikt frirom.
Fortsatt god adventstid!
