Yoga-gudstjenester, kristus-sentrert yoga og ulike andre yoga-aktiviteter i kristen regi har for lengst fått fotfeste rundt om i landet. Samtidig er det også mange kritiske røster til fenomenet: «Yogaens inntog i kirken vitner om en type åndelig fattigdom», sto det på lederplass i Dagen, 15.02.22. Det finnes «mer enn nok spiritualitet å finne i vår nytestamentlige kristendom. Hvorfor ikke heller hengi seg til det Bibelen gang på gang oppfordrer oss til, bønnen og lovsangen?» Og hvorfor i det hele tatt hente en praksis som har sitt opphav i hinduismen?
Skepsisen til denne trospraksis-importeringen minner om reaksjonene da rocken gjorde sitt inntog i kirka på 70- og 80-tallet. Rocken stammet fra heksedoktorens tromme, ble det sagt. Den hadde sine musikalske røtter i et hedensk Afrika – eksportert med slaveskipene og dernest raffinert av en gitarist som i følge myten hadde solgt sjela si til Djevelen, og et kobbel med ruspåvirkede artister. Et slikt sluttprodukt måtte det være all grunn til å være på vakt mot. Eller?
Kristenrockens far, Larry Norman, tok bladet bra munnen i 1972, da han imøtegikk kritikerne med det som ble kristenrockens nasjonalsang: "Why should the devil have all the good music?" Dette spørsmålet skal visstnok ha sine røtter tilbake til William Booth og Frelsesarmeen, som i sin tid hentet inn pub-klassikere og fylleviser, som de så ga ett nytt kristent tekst-innhold.
Også når det kommer til trospraksiser har religionene til alle tider lånt av hverandre og gitt det nytt innhold. De kristne valgte å ta med seg jødenes tidebønner. Disse ble igjen adoptert av muslimene noen hundre år senere. Og muslimenes bøyning av kropp med hode i bakken? Den posituren hentet de fra den koptiske kirke. Betyr det da at muslimene har blitt snik-kristnet i 1500 år? Selvfølgelig ikke! På samme måte trenger heller ikke yoga i kirkelig sammenheng å bety at kirka snik-hindufiseres. Jeg sier ikke at kirka ukritisk skal importere hva som helst. Det må siles og skjelnes om hva som passer og hva som krasjer med kirkas budskap. Men å stenge porten for alt som lukter fremmed er ikke løsningen.
Også når det kommer til yoga i kristen sammenheng handler det om å gi et gammelt rammeverk nytt innhold. Fra Vennesla driver Marvel Yoga sin Kristus-sentrerte yoga. De skriver selv at de «ønsker å skape øyeblikk der du kan beundre Guds skaperverk, undre deg over Guds virkelighet og bli bergtatt av Hans kjærlighet. Vi bruker tradisjonell yoga og kristen meditasjonspraksis til å skape et møtepunkt mellom deg og Gud, både i kropp, sjel og ånd.»
Areopagos søker sannhet, skjønnet og spiritualitet, gjennom dialog, trospraksis og fordypning. Derfor støtter vi slike initiativ helhjertet. Hvis en slik kirke-yoga kan hjelpe mennesker til en bredere og dypere forståelse av Guds kjærlighet til dem selv og til skaperverket, kan jeg ikke annet enn å si med Wiliam Booth og Larry Norman: Why should the devil have all the good workouts?
