Å tro på Gud er å tro på noe usynlig, å møte Gud er å møte den usynlige. Det må nødvendigvis være slik hvis Gud finnes og er skaperen, for lyset er materielt og alt som er synlig er noe materielt, ting som reflekterer lys. Og både lyset og tingene er noe som er skapt av Gud, så Gud er forut for både lys og lyd, lukt og smak og varme og kulde og overflater og alt vi kan sanse. Så Gud kan ikke sees. Men kan vi tro på noe vi ikke kan se?
HANS HERLOF GRELLAND
Professor emeritus i kvantekjemi ved Universitetet i Agder og master i filosofi.
Noen av hovedinteressene hans er eksistensfilosofi og de filosofiske aspektene i kvantefysikken og relativitetsteorien.
Grelland har skrevet mange bøker sammen med andre og flere alene, blant annet Følelsenes filosofi (2005) og Tausheten og øyeblikket (2007).
Som pensjonist holder han fremdeles kurs og foredrag om filosofi, litteratur og kunst.
Vi forholder oss til noe vi ikke kan se hele tiden. Vi kan snakke om tingene som er utenfor vår synsvidde, baksiden av vasen foran meg eller månens bakside, eller molekyler eller fjerne galakser eller mørk materie. Jo, vi må nødvendigvis forholde oss til noe vi ikke kan se, som er usynlig for oss.
HUDOVERFLATEN OG ØYETS KULE. Men kanskje enda nærmere Guds usynlighet kommer vi i møtet med et annet menneske. For etter kristen tro er mennesket, på en eller annen måte som ikke er nærmere forklart, skapt «i Guds bilde». Så hva er det vi møter når vi befinner oss ansikt til ansikt med et annet menneske? Jeg ser den andre, og det jeg ser, det jeg faktisk ser, når jeg ser et annet menneske er hudoverflaten, huden i sine former og folder, med sine rynker og fregner. Og jeg ser øyets kule med sin fargede iris, svarte pupille og blodårer.
Alt dette er fysisk, det jeg ser er mennesket som fysisk gjenstand i denne fysiske verden. Og dette fysiske mennesket kan studeres i sine fineste detaljer, fra anatomiske strukturer til celler og molekyler, ja i prinsippet til atomenes indre, til elektroner og kvarker. Men ingen ville føle at de kom nærmere personen foran seg, selv om de hadde slike muligheter til rådighet. Det vi møter, det vi søker og er opptatt av i møtet med den andre personen er faktisk ikke det vi ser. Det er noe usynlig, noe vi kaller den andres sjel eller sinn eller bevissthet, altså det jeg refererer til når jeg sier «du!» til den andre.
Den uendelige og tidløse kunne bli ett enkelt menneske i tiden.
ET GÅTEFULLT FENOMEN. Dette stykke møte eller kommunikasjon er egentlig et ganske gåtefullt fenomen, selv om det samtidig det det mest vanlige og hverdagslige av alt, noe vi har erfart helt fra fødselen, ja, for alt jeg vet, før fødselen.
Pedro Mamore, Unsplash
Denne personen som sitter overfor meg, på den andre siden av kafébordet, kroppslig tilstede, med kaffekoppen i hånden, kanskje pratende om et hverdagslig tema, hun er samtidig et usynlig «du» og det er ikke den synlige kroppen, men dette usynlige jeg prater med og som jeg tenker snakker til meg med bruk av stemmen eller drikker kaffe i all sin synlighet. Og slik vi møter et usynlig «du» kroppslig og synlig til stede med kaffekoppen i hånden, møter jeg også meg selv, det usynlige «jeg» gjennom min egen kroppslige tilstedeværelse i verden, sittende ved kafébordet i samtale med den andre.
Og da er det vel og merke ikke slik at jeg for å se den andres usynlige sjel må overse eller se bort fra hennes kroppslige fremtreden, tvert imot er det nettopp ved å se henne, ansiktet, øynene, hendene og ved å høre lyden fra hennes strupehode at jeg møter henne, dette «du», dette usynlige, som verken er øynenes kuler, ansiktets hud eller strupens stemmebånd. I teologien brukes ordet «inkarnasjon» om det at Gud, den ikke kroppslige, blir et menneske, blir kropp. Men hvis dette ordet skal ha noen mening, så er det en inkarnasjon allerede her i møtet mellom mennesker.
Hvis jeg skal spørre ut noen for å kjenne den andre personen i dybden, er det altså ikke kirurgen som opererte henne jeg bør gå til, heller ikke nevrologen som skannet hjernen hennes, her har de lite eller ingenting å si. Søren Kierkegaard, som pekte på det paradoks at Gud, den uendelige og tidløse, kunne bli ett enkelt menneske i tiden, kan gjennom det indirekte minne oss om at paradokset også er der i et menneskes fremtreden. Hvis vi tror, og det tror jeg, at menneskesjelen er uendelig og hinsides språkets gripeevne mens dets kroppslige fremtreden er endelig og beskrivbar.
GUD SNAKKET OG SPISTE. «La oss skape mennesket i vårt bilde …» sier Gud i følge Bibelens skapelsesberetning. Kanskje kan det dagligdagse møtet med et hvilket som helst menneske bli et bilde på og en hjelp til å forstå hvordan vi kan tro på den usynlige Gud, hvilken form denne troen kan ha, altså: Jeg tror på Gud, men hvordan gjør jeg det?
Jeg tenker at møtet med et annet menneske gjør det mer mulig for meg å forstå hvordan Gud kunne inkarneres, altså stå frem i fysisk og kroppslig form som ett enkelt menneske på et bestemt tidspunkt og ett bestemt sted i historien. Han vandret langs landeveien, han snakket og spiste. Han drakk vin med sine venner, og kunne forskjell på dårlig og god vin. Han gråt, han svettet i angst, han ropte. Og han gikk på vannet, helbredet syke og mettet tusenvis av mennesker med en liten porsjon mat. Og han talte. Og slik kroppen er endelig, er talen endelig, begrenset av språket det skal tales i og tiden det tar å si noe. Og slik var, etter kristendommen, den usynlige Gud tilstede ved et synlig menneske. Inkarnasjon.
INKARNERT I SKRIFT. Og enda slutter det ikke der. For Jesus kunne i sitt korte liv bare sees og høres av noen få personer som var samtidige med ham selv. Og vi andre, som lever til andre tider, kan bare tenke med misunnelse på disipler og andre som fikk møte Jesus i levende live. Men de som så og hørte ham skapte en ny inkarnasjon, der dette levende mennesket på nytt inkarneres i skrift - hvis vi antar, og det gjør i hvert fall jeg, at de som var vitner til det Jesus gjorde og sa, gjenfortalte dette etter beste evne, og til slutt fikk det skrevet ned og gjenskapt i skrift.
Her er det som om det ligger lag på lag. Vi er vant til at et menneske, det vil si dets usynlige «du», kan uttrykke seg i et synlig medium som skrift. Men skriften er ikke tanken, skriften er synlig og fysisk, tanken er noe annet, noe sjelelig og usynlig, men må synliggjøres, gjøres fysisk, «inkarneres», for å kommuniseres. Og det mirakuløse er at dette faktisk er mulig. Ja, skriften kan kommunisere, og vi kan uttrykke mening, følelser, vilje, kjærlighet og godhet i skriftens fysiske form. Vi kan uttrykke den vi er – som usynlig sjel – i synlig skrift.
Guds kjærlighet formidles i lagene av inkarnasjonen.
Også Guds inkarnasjon skjer lag på lag. Først er Jesus der fysisk og kroppslig, i fremtreden, handlinger og tale. Så taler han på arameisk og kanskje noen ganger på gresk, vi kan ikke vite sikkert, men alt er oversatt til gresk, et annet og annerledes språk enn arameisk. Og denne indirekte overleveringen er vi henvist til. De fleste av oss kan ikke en gang gresk, men må lese en tekst som er oversatt for annen gang til vårt forståelsen er nedskrevet og kan leses og forstås, eller ikke forstås. Eller misforstås. Enda et lag av fysisk inkarnasjon. Så er det likevel slik at et annet menneske faktisk kan uttrykke og formidle kjærlighet til oss i sin fysiske fremtreden, i sine handlinger, fremtreden, tale og skrift. Det er inkarna-sjonens mirakel i den vanlige menneskelige tilværelse. «Du», det andre mennesket, skinner gjennom lagene av morsmål, til norsk eller et annet språk vi behersker.
SOM ET LYS. Det stopper ikke der. Den skriftlige overleveringen som kristendommen bygger på handler ikke bare om øyenvitners beskrivelser av hva de har sett og hørt, men også av tidlige kristnes forståelse av Jesu fremtreden på jorden, og deres formulering av sin forståelse både flettet inn i evangelie- beretningen og i egne brev. Også denne fysisk representasjon, slik at jeg kan oppleve, nakent og direkte, å bli elsket.
Slik er det at også Guds kjærlighet formidles i lagene av inkarnasjon. Fra Jesu handlinger, undrene, omsorgen, lidelsen, døden, gjenoppstandelsen, ordene i taler og situasjoner, ordene på korset, og de fortrolige ordene til mannlige og kvinnelige disipler i dagene etter oppstandelsen, slår en bro over tid og sted, kultur og representasjon, gjennom lagene av hendelser og tekster og til den enkelte av oss: Gud, den usynlige Gud elsker, og elsker meg, igjen nakent og direkte. Meg, den enkelte. Som et lys i denne dunkle, gåtefulle verden av tegn og representasjoner.
Publisert først i Tørst 1/2019
