Forsiden>Artikler>Søken etter Guds visdom hos den andre
Misjonsprest Harry Thomsen (i midten med dress og slips) foran klokketårnet på Shin Rei San sammen med buddhistprester fra  stedets nabotempler som var invitert til en dagssamling.
Misjonsprest Harry Thomsen (i midten med dress og slips) foran klokketårnet på Shin Rei San sammen med buddhistprester fra stedets nabotempler som var invitert til en dagssamling.
LANGLESNING: Areopagos i Japan 1954-2000

Søken etter Guds visdom hos den andre

I Japan gjaldt det for Areopagos sine misjonærer å ha et gjestfritt sinn.

ARTIKKELFORFATTER NOTTO REIDAR THELLE

  • Notto Reidar Thelle har vært misjonsprest for Areopagos i Japan, og har sammen med sin kone Mona Irene og deres fem barn bodd i Kyoto og andre japanske byer i til sammen 16 år.
  • Her forteller han om Areopagos sitt engasjement i landet fra 1950-tallet til nedtrapping og utfasing i 1980- og 1990-årene. 
  • Thelle er professor emeritus i teologi ved teologisk fakultet i Oslo. 
  • Thelles foreldre, Rannfrid og Notto Normann Thelle, var pionerer i Areopagos og hadde mange års tjeneste ved Tao Fong Shan i Hongkong. 

Helt siden slutten av 1800-tallet hadde Kina vært i fokus for norsk misjon. Sammen med Madagaskar, selve «solskinnsøya», hadde landet en helt egen klang i misjonskretser. I samarbeid med amerikanske, skandinaviske og tyske misjonsselskaper skapte norske misjonærer en livskraftig luthersk kirke med levende menigheter, sosialarbeid, skoler og teologisk utdannelse. Stillehavskrigen 1941–1945 hadde rasert mye, men gjenoppbyggingen var i full gang da revolusjonen i 1949 stengte grensene og satte en stopper for alt misjonsarbeid i selve Kina. Bare det lille landområdet i den engelske kronkolonien Hongkong var åpent for misjon.

Fra Kina til Japan

Japan blinket seg ut som en ny mulighet. General MacArthur som ledet den amerikanske okkupasjonen av landet, var opptatt av det åndelige tomrommet etter krigen. Keiseren var ikke lenger guddommelig, folket var forvirret og lette etter nye verdier. Japan måtte omskoleres til demokrati og nye verdier. Det var ikke bare en åpen dør for misjon, proklamerte han – hele veggen var borte.

Viktig var det også at den kjente sosialreformatoren Toyohiko Kagawa, som også var predikant og vekkelsesforkynner, oppfordret Norge til å sende misjonærer. Han hadde en enorm appell i Skandinavia – også blant norske konservative kristne, selv om han egentlig var ganske liberal. Det norske misjonsselskap (NMS) og Misjonssambandet (NLM) etablerte seg først, Buddhistmisjonen, nå Areopagos, kom nølende etter i 1954. Det var behov for et arbeid som tok den religiøse dimensjonen på alvor, og for dialog-orienterte misjonærer som kunne bygge broer over til landets religiøse verden – med buddhisme, shinto og en rekke nye religioner.

Søken etter Guds visdom hos den andrePå en internasjonal religionshistoriekongress i Tokyo og Kyoto i 1958 deltok Gerhard Reichelt (t.v.) og Harry Thomsen. Her ved Chuzenji-tempelet i Nikko, nord for Tokyo.

I en situasjon der arbeidet i Kina og Hongkong var i krise, var valget ikke så vanskelig. Man trengte nye utfordringer, og man hadde en historisk arv å videreføre.

Reichelt og Japan

Tanken på et engasjement i Japan var egentlig ikke noe nytt for Karl Ludvig Reichelt og Areopagos. Allerede på hjemreisen fra Kina i 1911 var Reichelt innom Japan og gjorde sine tanker om mulighetene der.

Etter sammenbruddet i Nanjing i 1927, da det første broderhjemmet ble rasert av kommunistiske elementer i hæren, var Reichelt i flere år på jakt etter en mer stabil base enn det krigsherjede Kina. Japan var det første stedet han undersøkte. Igjen ble han betatt av den overveldende skjønnheten i klostrene og hadde interessante møter med munker og buddhistiske lærde. En støttekomite ble endog dannet med tanke på et fremtidig samarbeid. Det ble ikke realisert før den kinesiske revolusjonen i 1949 satte en stopper for arbeidet i Kina.

Fra midten av 1950-tallet til slutten av 1980-tallet ble Japan en viktig arena for Areopagos. Tao Fong Shan i Hongkong var fremdeles i fokus – ikke minst med etableringen av et studiesenter på slutten av 1950-tallet og Sverre Holths innsats for å etablere Houses of Friendship på slutten av 1960-tallet. Men det var i Japan arbeidet var mest omfattende og satte dypest spor i disse årene.

Famling og eksperimentering 

Denne skissen av Areopagos’ arbeid i Japan vil nødvendigvis knyttes til enkelte personer, men viktigere er det å få med seg noen sentrale institusjoner – de er stort sett mer varige enn misjonærer som kommer og går. 

Studium og dialog 
Den første fasen i Japan – fra 1954 – var først og fremst knyttet til Kyoto, den gamle hovedstaden som fremdeles var et viktig religiøst sentrum med utallige klostre, templer og buddhistiske lærdomsseter. 

Tre personer – Kung Tien-min, Ragnvald Hemstad og Harry Thomsen – preget arbeidet i den første tiden. Kineseren Kung Tien-min som var utdannet på Tao Fong Shan, brakte med seg en noe aggressiv form for dialog og var opptatt av å vise kristendommens overlegenhet over buddhismen. Han trakk seg ut av arbeidet etter kort tid. Nordmannen Ragnvald Hemstad representerte en mildere form for dialog og ønsket å gå dypere inn i buddhismen gjennom meditasjon og samtaler.

Søken etter Guds visdom hos den andreMisjonær Ragnvald Hemstad sammen med sin meditasjonsmester, abbeden Sohaku Ogata, i Kyoto.

Han skapte oppstuss i norske misjonskretser fordi han mediterte sammen med buddhistmunker og ønsket å lytte seg frem til en dypere forståelse. «Det egentlige møte mellom buddhismen og kristendommen finner sted i det enkelte menneskes sinn», mente han.

Dansken Harry Thomsen valgte en mer utadrettet linje og brukte mye tid på studier av de nye religionene i Japan. Med journalistisk teft og en særegen evne til å bygge relasjoner skrev han da også en av de første faglige presentasjonene av disse nye bevegelsene, Japanese Religions. Han fikk også ansvaret for å starte et studiesenter i Kyoto, etter forbilde av det som var etablert i Hongkong og andre steder i Asia. Det ble etter kort tid overtatt av Japans kristne råd som Center for the Study of Japanese Religions. Studiesenteret var i mange år en viktig samarbeidspartner for Areopagos og utviklet seg til et av de viktigste organene for den interreligiøse dialogen i landet

Et kors som seierssymbol 

I denne første fasen av Areopagos’ nærvær i Japan merker man spenningen mellom misjon og dialog. De tradisjonelle holdningene satt dypt: «Ved møtet mellom to religioner blir det alltid en kamp,» skrev Hemstad på vei til Østen i 1953. «Her blir det et oppgjør mellom Buddha og Kristus.»

Søken etter Guds visdom hos den andreForsiden til de første utgavene av tidsskriftet Japanese Religions hadde et lysende kors over det japanske Fujifjellet.

Thomsen utstyrte forsiden på de første utgavene av tidsskriftet Japanese Religions med et tydelig seiersmotiv i forhold til japanske religioner: et lysende kors over Fujifjellet. Studiet av andre religioner var motivert av ønsket om å kunne formulere budskapet mer effektivt og med større kraft. 

Men ikke minst for Hemstads vedkommende forandret perspektivet seg. Han ble fascinert av buddhismen og søkte kontakt med zenbuddhistiske miljøer. Ved å møte dem som venner kan man lære av dem og dele sin egen tro med dem, mente han. Gjennom dialogen kan man også lære sin egen tro bedre å kjenne. 

For å få i gang en meningsfull dialog, etablerte Hemstad et kollektiv – nærmest et studenthjem – der han bodde sammen med vordende buddhistprester, som samtidig ville studere kristendommen. Det skulle være et sted for bønn og spiritualitet der tro og erfaringer kunne deles og formidles. Både Hemstad og Thomsen gav håpefulle glimt av studenter som fattet interesse for kristendommen, men de fant snart ut at denne arbeidsmåten ikke hadde fremtiden for seg. 

Nye retninger 

Det var kanskje slike erfaringer som gjorde at både Hemstad og Thomsen etter de første årene i Kyoto, hver på sin måte, fremmet planer om heller å etablere et jordbruksprosjekt. Forslagene virket fjerne fra misjonens tradisjonelle dialogarbeid. Men Hemstad ønsket et alternativ til dialogen med munker, prester og profesjonelle buddhister, og var mer opptatt av buddhismen slik den utfoldet seg i mer folkelige former på den japanske landsbygda.

Thomsen knyttet sine planer til drømmen om et Tao Fong Shan i Japan, og hevdet at et landbruksprosjekt ville gjøre det mulig å få kjøpt store eiendommer og et fjell. Det skulle hete Shin Rei San, Den nye Åndens Fjell. Med stor entusiasme argumenterte han for at det var mulig å kombinere en grundtvigiansk-inspirert landbruksskole rettet mot bondebefolkningen med et dialogarbeid i den etablerte Areopagos-tradisjonen. 
Misjonen valgte å støtte Thomsens planer, og valgte bort Hemstad som dermed måtte avslutte sitt engasjement bare etter én periode. 

Jordbruk på Shin Rei San 

Den andre fasen i Areopagos’ nærvær i Japan var først og fremst knyttet til Shin Rei San som ligger vakkert til ute på landet i Shizuoka fylke mellom Tokyo og Nagoya. Thomsens planer hadde skapt enorme forventninger og ble fulgt med spenning da arbeidet begynte i begynnelsen av 1960-tallet.

Søken etter Guds visdom hos den andreDanske kyr ble innført som en del av landbruksarbeidet ved Sin Rei San.

Ikke minst fikk misjonen støtte fra danske landbrukskretser med bakgrunn i Dansk Indre Mission og grundtvigianske miljøer. Dyktige danske spesialister bidro til å bygge opp et jordbruksprosjekt med danske røde kyr og en landbruksskole med plass til 40 elever. Forstanderen Johannes Møller kombinerte ledelsen av gården og skolen med sikker hånd. 

Endringer ble tvunget fram 

Men det viste seg snart at denne typen gårdsdrift ikke egnet seg til jordbunn og klima, prosjektet dekket ikke noe kritisk behov, og søkningen til skolen var minimal. Thomsen forsvant ut av bildet.

Andre skandinaviske misjonærer, blant andre familiene Roesgaard, Lande og min familie, Thelle, førte arbeidet videre, etter hvert i samarbeid med den japanske presten Takahashi. Under Landes ledelse ble det i denne tiden bygget en vakker kirke i japansk stil, innviet i 1969.

Søken etter Guds visdom hos den andreKirken på Shin Rei San ble bygget i japansk stil.

Det ble også gjort sporadiske forsøk på å etablere kontakter med klostre og templer i regionen, men Thomsens plan om et «broderhjem» tilsvarende det som hadde vært på Tao Fong Shan, ble aldri mer enn noen veiskilt og innskrift på stedets brevark. 

Asiasekretæren i Svenska Kyrkans Mission kommenterte i begynnelsen av 1970- tallet at Shin Rei San var den største hvite elefanten han hadde sett i noen misjon. Hva gjør man så når et prosjekt har skapt enorme forventninger, men viser seg å være bygd på uholdbare premisser? Man ser på det som tross alt er av verdi og orienterer seg på ny. Noe kunne videreføres: det lokale kirkearbeidet, gården som ikke bare hadde kyr, men etter hvert også griser. Skolebygningen ble utviklet til et konferansesenter under dyktig japansk ledelse.

Søken etter Guds visdom hos den andreShin Rei San med kirken nærmest, så klokketårn, nedenfor der ligger boliger, skolebygning og gårdsbruket lengst borte.

Så begynte noen års spennende arbeid med unge skolenektere – barn som droppet ut av skolen var blitt et stort problem i Japan. Under ledelse av pastor Takahashi og andre medarbeidere kunne de unge rehabiliteres i et miljø hvor det var dyr å stelle, og et fysisk arbeid å utføre. Her var det mye idealisme og innsatsvilje, og heldigvis fikk man etter hvert også faglig kompetanse og nettverk. Japanske prester fra den lutherske kirken ble involvert, og denne kontakten viste seg å være avgjørende for stedet. 

Nå var det svært viktig å få Shin Rei San inn i en solid kirkelig ramme. Det skjedde ved at arbeidet i 1985 ble integrert i den lutherske kirken.

Søken etter Guds visdom hos den andreSamarbeidet mellom Areopagos og Japans lutherske kirke markeres med en høytidelig seremoni i 1985. Artikkelforfatter Notto Thelle signerer mens representanter for den lutherske kirken bivåner.

Hittil hadde stedet fungert som en uavhengig religiøs organisasjon, en bitteliten luthersk kirke ute på landet. Den lutherske kirken har lange tradisjoner med ulike former for diakoni, og arbeidet på Shin Rei San kunne videreføres med en rekke diakonale institusjoner – for gamle som kunne få en verdig alderdom og for unge med sosiale tilpasningsvansker. Navnet er fremdeles «Denmark Farm», og man har dyr og noe gårdsarbeid, men landbruk i dansk form er helt borte. Stedets folk har uttrykt ønske om fortsatt kontakt med Skandinavia, men Areopagos har ikke prioritert arbeidet i Japan de senere årene.

Tilbake til Kyoto 

Den tredje fasen i Areopagos’ engasjement i Japan begynte med en bevisst tilbakevending til Kyoto. Denne gangen var det ikke om å gjøre å etablere egne institusjoner, med eiendommer og bygninger eller et «fjell» á la Tao Fong Shan. Man valgte heller å knytte seg til prosjekter som videreførte noen av de sentrale idealene i Areopagos-tradisjonen, nemlig en religiøs og kulturell dialog som også hadde en misjonsdimensjon. 

Søken etter Guds visdom hos den andreErfaringer fra religionsdialogen og dens teologiske implikasjonene ble diskutert i EGSID - Ecumenical Group for the Study of Interfaith Dialogue, en økumenisk gruppe initiert av NCC Study Center og Thelle på 1970-tallet.

Den aller nærmeste muligheten var å ta opp igjen forbindelsen med det økumeniske studiesenteret som i sin tid var startet av misjonen og nå hadde etablert seg som en viktig aktør i den interreligiøse dialogen i Japan. Center for the Study of Japanese Religions hadde siden 1960 vært ledet av fremragende japanske teologer som hadde gitt det en stor kontaktflate i Japans religiøse verden. Det ble Areopagos’ viktigste samarbeidspartner i Japan på 1970- og 80-tallet.

Som Associate Director under professor Masatoshi Doi fikk jeg i denne perioden en unik mulighet til å engasjere misjonen i et fascinerende dialogarbeid på mange nivåer: Det var en intellektuell dialog mellom teologer og filosofer og kursvirksomhet for misjonærer og japanske teologer. Videre møttes vi til det man i økumeniske kretser omtaler som «sharing of spirituality» gjennom meditasjon og stillhet, og hadde ulike former for praktisk samarbeid om etiske spørsmål, diskriminering, nasjonalisme og fredsarbeid.

Den andre muligheten som pekte seg ut, var samarbeid med Kansai Christian Academy, under ledelse av professor Masao Takenaka. Akademiet var inspirert av den tyske kirkeakademibevegelsen som ønsket å skape en dialog på tvers av sosiale grupper i samfunnet. I tillegg arbeidet Akademiet med asiatisk kunst og kulturell kontekstualisering. Da Åsulv Lande vendte tilbake til Japan i 1974, ble det hans oppgave å delta i et studieprosjekt som særlig skulle arbeide med den sosiale dialogen og religionens rolle i samfunnet. Dette prosjektet vendte seg etter hvert mer i retning av den særegne religionsfilosofiske dialogen som også Studiesenteret var opptatt av. 

Søken etter Guds visdom hos den andreStudiesenteret i Kyoto arrangerer misjonærseminar om japanske gravskikker, her på en større buddhistisk gravlund.

Det var på Studiesenteret i Kyoto at Areopagos’ tradisjonelle arbeid fikk utfolde seg over tid – ikke som «vårt» arbeid, men som et meningsfullt økumenisk samarbeid, med en liten stab, forholdsvis små økonomiske midler, beskjedne lokaler og forbausende forgrenet virksomhet med mange frivillige aktører. 

Et gjestfritt sinn

Det hadde skjedd viktige forandringer i forståelsen av studium og dialog siden starten i 1959. Den noe aggressive misjonerende dialogen som skulle fremme et effektivt vitnesbyrd ved å demonstrere kristendommens overlegenhet over andre religioner, var erstattet med en helt annen gjensidighet. Studiet gjør noe med en, møtet med mennesker forandrer dialogen. Det bygges tillit, en sinnets gjestfrihet som åpner for forandring begge veier. 

Søken etter Guds visdom hos den andreÅsulv Lande utenfor tempelet i Mori, i nærheten av Shin Rei San, der han til tider deltok i meditasjon under stedets buddhistprest.

Det betyr ikke at det ikke er en misjonsdimensjon også i studium og dialog, men det blir mer en indirekte prosess. Gjennom en dypere forståelse av japansk religion kan en motivere kristne til å spørre hva Gud har nedlagt av visdom og erfaring hos de andre, hvordan kristen tro kan gi mening for annerledes troende, og hva det betyr å være kirke i den japanske kulturen som er helt annerledes enn den vestlige. Studium og dialog skaper ettertanke og ny innsikt. 

Søken etter Guds visdom hos den andreSeminar for prester og misjonærer ved det store zen-klosteret Eiheiji, arrangert av Studiesenteret i Kyoto.

Undervisning i buddhistiske tradisjoner
Studiesenteret arrangerte derfor en rekke månedlige kurs om buddhistiske og andre religiøse tradisjoner, seminarer for misjonærer og japanske prester på buddhistiske klostre og andre religiøse sentre, og forskningsgrupper som arbeidet med sentrale teologiske og religiøse tema. I tillegg tok senteret initiativ til en rekke konferanser og samarbeidprosjekter om religionens rolle i samfunnet.

Mitt første møte med Studiesenteret var en forberedelseskonferanse for det som senere skulle bli World Conference on Religion and Peace (nå Religions for Peace) i 1970. Den internasjonale samtalen om buddhistisk-kristen dialog som utviklet seg på 1980-tallet hadde også utgangspunkt i symposier arrangert av Studiesenteret på 1960-og 70-tallet. 

Interessen minket

Fra1985 ble misjonens engasjement videreført noen år med den svenske teologen Håkan Eilert, og Areopagos bidro i en del år med økonomisk støtte. I samarbeid med Presteforeningen deltok organisasjonen i et utvekslingsprogram der skandinaviske prester kunne oppholde seg ved senteret. Areopagos sponset også et års stilling for meg som gjesteforsker ved Studiesenteret i 1999-2000. På denne tiden hadde arbeidet på Tao Fong Shan i Hong Kong igjen fått et oppsving, og den nye innsatsen der sammen med et økende engasjement for Kina, betydde at støtten til arbeidet i Japan etter hvert falt bort.
 

TEKST Notto Reidar Thelle
FOTO Areopagos' arkiv
Publisert 06.12.2020
Powered by Cornerstone