Forsiden>Artikler>«Hvem er egentlig denne Thelle?» 
Karl Ludvig Reichelt (til venstre) og hans unge assistent Notto Normann Thelle i Nanjing på 1920-tallet.
Karl Ludvig Reichelt (til venstre) og hans unge assistent Notto Normann Thelle i Nanjing på 1920-tallet.

«Hvem er egentlig denne Thelle?» 

I Areopagos’ første år var Notto Normann Thelle en slags usynlig Buzz Aldrin ved siden av den visjonære Neil Armstrong – eller Karl Ludvig Reichelt.

«Hvem er egentlig denne Thelle?» Spørsmålet kom fra en amerikansk forsker som hadde gått gjennom dagbøker og notater fra arbeidet på Tao Fong Shan i Hong Kong på 1930-tallet. Han kom for å sette seg inn i det særpregete misjonsarbeidet som var basert på Karl Ludvig Reichelts visjon om å skape et åndelig sentrum der buddhistmunker og andre religiøst søkende mennesker kunne møtes i åpen samtale. Reichelts drøm var i ferd med å bli virkelighet. Det kristne instituttet var utformet i klassisk kinesisk klosterarkitektur og møtte munkene med et åndelig liv der de kjente seg hjemme.

Reichelt var kjent i den buddhistiske verden som den kristne dharmamesteren som ønsket å gi rom for det beste i buddhismen og lede søkende mennesker «ad indre veier» til kristen tro. Hans åpenhet hadde skapt rabalder i norsk kirkeliv og i konservative kretser i Kina, men hadde også utløst begeistring både i Kina og i internasjonale misjonskretser. Reichelt var den visjonære pioneren, og det er med full rett at Tao Fong Shan og Buddhistmisjonen, nå Areopagos, er så sterkt knyttet til hans navn – både den gang og nå. 

«I Thelles hender»

Men når forskeren gransket dokumentene, stusset han over at det var ett navn som gikk igjen hele tiden som det faste punkt i virksomheten – Notto Normann Thelle. Reichelt var stadig fraværende, på lange pilegrimsreiser til kinesiske klostre i Kinas ytterkanter, på opphold i Norge for å motivere støttegruppene eller på kortere foredragsreiser. Hele fire av de ti årene fra 1930 til 1940 var han faktisk fraværende fra Tao Fong Shan. Det var andre som holdt arbeidet i gang.

Først var det den danske ingeniøren Axel Hamre som ble «spent for lasset» med ansvaret for oppbyggingen av Tao Fong Shan i Reichelts fravær i 1930-1931 og igjen i 1932. Deretter var Thelle tilbake som den alltid nærværende støttespilleren, med ansvaret for regnskaper, administrasjon, gudstjenester, undervisning og gjestevirksomhet.

«Hvem er egentlig denne Thelle?» En side fra Notto Normann Thelles album med fotografier fra tiden på Tao Fong Shan. I midten til venstre underviser han studenter, på bildet under ser vi Reichelt og hans kone Anna Dorthea.

 

«Jeg gir nu alt i min kjære kollega Thelles sikre hender», skrev Reichelt før en av sine lange klosterreiser. Han var helt avhengig av den andres ansvarlige ledelse.

I motsetning til de andre kollegene var ikke Thelle med på noen av Reichelts lengre reiser. Han beklaget seg ikke, men kjente en enorm lettelse hver gang Reichelt var tilbake: «…så blir det igjen 2 om arbeidet!» 

Et Buzz Aldrin-perspektiv på kristen misjon

Det er ikke så mange som husker Buzz Aldrin. Han deltok sammen med Neil Armstrong og Michael Collins på den første måneferden i 1969. Alle husker Neil Armstrong som det første mennesket på månen, og hans legendariske formulering: «One small step for man, one giant leap for mankind.» 

Men Buzz Aldrin var der også, han fotograferte, samlet mineralprøver og var antagelig like overveldet. Det hele kunne ikke ha skjedd uten ham og heller ikke uten Collins som fulgte romskipet rundt månen og ventet på at de to skulle vende tilbake. 

Reichelt var en misjonens Neil Armstrong som fortjener ære for sitt pionerarbeid. Han var den udiskutable strateg og oppdager. Men Thelle var der også helt fra begynnelsen i Nanjing i 1922. Han arbeidet lojalt med Reichelt til hans død i 1952 og deretter fortsatte han i misjonens tjeneste til han selv døde nærmere førti år senere. Han nevnes av og til sammen med Reichelt, men i den store fortellingen om misjonen er det Reichelt som huskes.

Buzz Aldrins skjebne er et treffende symbol på det som ofte skjer i misjonssammenheng. Det er pionerene som blir husket.

De var menn – stort sett – med sterke kall, intellektuell kapasitet og vilje til å ofre seg helt for oppgaven. De dominerte rapportene og skrev bøkene, de fascinerte folk med sin appell og ble feiret og respektert. Som regel var berømmelsen vel fortjent. Men av og til er det viktig å huske dem som gjorde berømmelsen mulig, misjonens nummer to og tre og fire; kollegene som fulgte i pionerenes spor, medarbeiderne som påtok seg de daglige pliktene og lot nummer én spille hovedrollen, kvinner og menn som – villig eller motvillig – aksepterte å holde seg i kulissene. 

Det fortelles om Buzz Aldrin at han hele livet hadde problemer med å akseptere sin rolle som nummer to. Det gjelder også mange skjebner i kristent misjonsarbeid.

Thelle hadde helt sikker også sine tanker og følelser om sin rolle, men hovedinntrykket er at han med stor entusiasme og hengivenhet aksepterte sin posisjon som nummer to.

Han ville gjerne bli sett og anerkjent, og kunne av og til føle seg uverdig og liten – men ingenting tyder på at han hadde noe ønske om å redusere Reichelts posisjon eller selv spille hovedrollen. 

En sønns blikk

Som Notto N. Thelles yngste sønn og navnebror er jeg meg bevisst at bindinger og følelser kan fordreie perspektivet. En sønn kan være så kritisk at viktige sider ikke kommer med, eller så beundrende at bildet retusjeres. For å låne uttrykk fra min fars historie om Buddhistmisjonens 20 første år, har jeg på en måte vært med fra «begynnelsen til nu», for min fars fortellinger har fulgt meg helt fra barndommen. Jeg tar sjansen og forsøker å skape tilstrekkelig distanse.

«Hvem er egentlig denne Thelle?» Notto Normann og Rannfrid Thelle med to av sønnene; Øystein (til venstre) og artikkelforfatter Notto Reidar.

«Begynnelsen» i dette tilfelle er pionertiden i Nanjing i årene 1922-27. Reichelt var en godt voksen mann allerede og nærmet seg femti. Han hadde arbeidet i Kina siden 1903, som pionermisjonær i Hunan og som professor ved den lutherske presteskolen, og hadde gjennom mange år studert buddhismen og skapt et nettverk av kontakter med den buddhistiske klosterverden. Hans unge assistent fylte 21 år den dagen de ankom Kina. Han hadde bare middelskole og et kort handelskurs og hadde arbeidet som kontorist i et skipsmeglerfirma.

Det var en slik mann Reichelt trengte – en assistent som kunne føre regnskaper, rette manuskriptene, ordne med korrespondansen og stå til tjeneste med praktiske ting, en lojal og from kristen som ikke krevde noe for seg selv.

Det fikk han, men han fikk så mye mer i tillegg – en viljesterk og usedvanlig våken medarbeider som etter kort tid ble så dyktig i kinesisk at han kunne ta del i ansvaret for gudstjenester, undervisning og representasjon.

Da Reichelt etter to og et halvt år dro til Norge for å forhandle om brudd med Det norske misjonsselskap, hadde Thelle alt ansvaret for arbeidet gjennom et usedvanlig turbulent år. 

Sammen med dyktige kinesiske medarbeidere skapte de to det første «kristne klosteret for buddhistiske munker» i Nanjing, et åpent og gjestfritt institutt der enhver som søkte Veien – Tao – ble sett på som venn og bror.

Reichelt ble forkjetret for sin åpenhet, ikke minst i de miljøene Thelle hadde sine åndelige røtter. Thelle led under kritikken, men var aldri i tvil om sin lojalitet og ble hele livet en av Reichelts fremste forsvarere.

Arbeidet i Nanjing brøt sammen i 1927 da byen ble herjet av kommunistiske elementer i hæren som drepte utlendinger mens mobben plyndret og herjet. Hjulpet av naboer kunne Reichelt og Thelle søke ly i en hytte lokalbefolkningen unngikk fordi de trodde den var besatt av onde ånder. Derfra kunne de se hvordan «broderhjemmet» ble ribbet for kristne symboler og annektert til kommunistisk hovedkvarter. De ble til slutt reddet da utenlandske kanonbåter truet med å bombardere byen hvis ikke alle utlendinger fikk fritt leide ut av byen. 

Det var ikke minst erfaringene fra disse første fire-fem årene som formet Thelles grunnholdning til kristen misjon og motiverte til et livslangt engasjement i Reichelt-tradisjonen.

Videre skolering

Etter årene i Nanjing vendte Thelle hjem til videre utdannelse, først artium og deretter teologisk studium på Menighetsfakultetet på halvparten av normal tid. Samtidig ble han brukt ganske intenst i hjemmearbeidet i misjonen, med reising og foredrag.

Han hadde teologisk teft og lærte seg det vesentlige, men fikk aldri noen grundig vitenskapelig skolering. Reichelt trengte ikke en medarbeider med den type kompetanse – den hadde han selv – men han hadde intenst behov for sin lojale kollega som kunne gå inn i rollen som sekretær, prest, foreleser og samtalepartner for munker.

I denne tiden skrev Thelle også to viktige bøker om misjonens arbeid: Fra begynnelsen til nu er en rapport om de første tjue årene i Nanjing og Hong Kong, mens En buddhistmunks vei til Kristus gir interessante glimt av en rekke buddhistmunkers troshistorie frem mot moden kristen tro.

Misjonens ledelse ønsket at både Thelle og de andre misjonærene som etter hvert kom til Tao Fong Shan, skulle få en grundigere skolering i teologiske og buddhistiske studier. Men det ble aldri tid til den slags «luksus» før Stillehavskrigen 1941-45 lammet virksomheten på Tao Fong Shan og det meste dreide som om kampen for tilværelsen. Da handlet det stort sett om mat, penger og overlevelse, noterte Thelle i sin private dagbok. Men samtidig brukte han og de andre kollegene muligheten til å lese for å holde motet oppe – all slags skjønnlitteratur og oppbyggelse de hadde tilgjengelig.

Og endelig fikk Thelle gjort alvor av tidligere drømmer. Han gjennomgikk buddhistiske sutraer med sin nærmeste kinesiske medarbeider, pastor C.C. Wang. Og ikke minst fikk han mulighet til et seriøst arbeid med nestorianermisjonen i Tang-tidens Kina. Med begrensede ressurser og med kritisk innlevelse oversatte han tekster og hymner fra nestorianernes virksomhet mer enn tusen år tidligere, og skrev manus til boken Kristendommen i Kina. Det er et bemerkelsesverdig stykke arbeid som viser hans kritiske sans og språklige evne. 

Kallsbevissthet

Det sier noe om Thelles kallsbevissthet at han i 1948 – to år etter hjemkomsten fra krigens redsler – sa ja til misjonens kall om å reise ut for å lede gjenoppbyggingen av arbeidet på Tao Fong Shan. Han skulle være borte i fem år mens hans kone og fire barn ble igjen i Norge. Sett i ettertid fortoner det seg som en hjerteskjærende lojalitet mot misjonen, men det stemmer med hans beskrivelse fra Nanjing-tiden: «Vi krevde ingen ting.» Han ble heldigvis syk og kom hjem før to år var gått.

«Hvem er egentlig denne Thelle?» Familien Thelle kom til Norge etter 2. verdenskrig i lånte klær fra Røde Kors. Foto: Privat

Det var også kallsbevisstheten som gjorde at han sa ja til å bli generalsekretær i Buddhistmisjonen da direktør Jacob B. Natvig sluttet i 1951. Hans styrke var at han kjente arbeidet i Kina fra innsiden og visste at radikale omstillinger måtte til. Kina var stengt, de siste misjonærene var i ferd med å forlate Kina, og arbeidet inne i Kina ble lammet. Han hadde selv tatt imot Den lutherske presteskolen da den banket på døren i 1949 og fylte lokalene på Tao Fong Shan. Arbeidet blant buddhistiske nonner i Hong Kong var i gang, men nye utfordringer ventet.

I hans første tiår som generalsekretær på 1950-tallet skjedde store forandringer. Flyktningestrømmen fra Kina var overveldende, og Buddhistmisjonen svarte med å engasjere seg diakonalt, blant annet med takskole og menighetsarbeid. 

Utfordret av nytenkning i Kirkenes Verdensråd og Asia Christian Council startet Buddhistmisjonen et studiesentrum for kinesisk religion og kultur på Tao Fong Shan. Man begynte porselensmaling der for å gi buddhistmunker et arbeid å leve av. Og det var i disse årene man endelig bestemte seg for å overføre mye av innsatsen til Japan. I slutten av Thelles lederperiode ble det også tatt flere initiativ under Sverre Holths lederskap med fornyelse av «broderskapet» på Tao Fong Shan og med nye dialoginitiativ gjennom de såkalte Houses of Friendship i Kowloon og på Taiwan.

Inspirator og forteller

En generalsekretærs arbeid kan virke prosaisk og hverdagslig. Han gjorde jobben sin med administrasjon, reiser og foredrag, komiteer og planlegging, utredninger og redaksjon av misjonens blad – det fikk forresten et nytt navn som understreket dialogperspektivet: «Østen og vi». 

Er det så mye å fortelle om? Kanskje ikke, hvis det ikke hadde vært for at Thelle brakte med seg en åndsdimensjon, et utrettelig engasjement for misjonen, en dyp fromhet og en indre varme som satte spor.

Det var ikke uviktig at han i tillegg var en usedvanlig dyktig formidler. Reichelt hadde gitt ham den store fortellingen, visjonen om et spesialarbeid for Østens buddhister, og var selv en dyktig forteller. Men det var Thelle som brettet det ut med mange detaljer og fortalte videre. Han beskrev Østen med det myldrende folkelivet slik at lytterne befant seg midt i mylderet.

Hans omtaler av religionene var positive på en måte som det sømmet seg for denne misjonen, ingen svartmaling, ingen grove forenklinger om lys og mørke. Men samtidig med en egen evne til å beskrive nøden og den åndelige lengselen.

Det var også en del av misjonens retoriske appell. Og det endte alltid med misjonens rolle. Etter å ha beskrevet folkelivet, kinesisk religion, buddhistmunker på vandring, flyktningemassene i Hong Kong, eller de mange nye religionene i Japan, kom den sedvanlige overgangen: «Og midt oppi dette står misjonen.» Det var enkle retoriske grep –med eller uten lysbilder. Men de funket. Han hadde forsamlingen i sin hule hånd.

Prest og sjelesørger

Thelle var ikke bare misjonær, generalsekretær, administrator og innsamlingsleder. Han var prest og sjelesørger. Han var en dyktig predikant. Men han var like mye liturg. Han elsket å stå for alteret, og folk merket det. Av og til syntes jeg det var som et lys om ham.

Hans åndelige liv var rotfestet i barndommens og oppvekstens sørlandspietisme. Leser man hans brev og dagbøker, rommer de mye fromhet og hengivelse som er fremmed for vår tid. Noe av det ble renset bort gjennom livets kriser og anfektelser. Men man merker dybden.

Det dype åndelige fellesskapet med Reichelt betydde mye. I modnere alder ble ikke minst Oxford-bevegelsen viktig, den slo igjennom også i Hong Kong på 1930-tallet. Senere fikk han mye inspirasjon i Ordo Crucis, et forpliktende fellesskap av prester og kirkeledere som ville fornye kirken blant annet ved å gjenreise skriftemålet i kirken.

Med hans bakgrunn i Østen var det heller ikke tilfeldig at han ble opptatt av kristen meditasjon og ikke sjelden ledet retreater eller holdt foredrag om meditasjon. En av hans kjæreste oppgaver var å holde bibeltimer i mindre grupper. Helt til han døde nærmere 89 år gammel var han nesten daglig ute for å besøke gamle og syke, som han formulerte det. Den morgenen han døde, skulle han ha ledet messen i lørdagssamlingen for Ordo Crucis i Oslo.

Det var ikke så merkelig at folk så på ham som en åndelig leder. De så den urokkelige og trygge, med lys og fred, fromhet og indre harmoni. Alt hadde liksom lagt seg på plass. Vi som kjente ham, visste jo godt at han slett ikke var noen helgen. Tvert imot kunne han irritere oss grenseløst – slik er det gjerne mellom fedre og sønner.

Viktigere enn dette er den uroen som vi av og til kunne fornemme under den trygge troen. I gamle dager het det anfektelse. Troen var ingen selvfølge. 

Da han døde, fant jeg i hans nytestamente noen notater som var skrevet etter en gudstjeneste: 

«Det har vært så mye uro i den siste tiden.
Så mange ting som har villet oppta ens sinn og tanker og på en måte stenger for Gud. 
Jeg lever i Guds ord og i bønn.
Jeg lever i Guds nåde og vet at Gud er nær.
Jeg vet jeg har syndenes forlatelse.
Og likevel ...»

Og likevel... Det har vært vanskelig å ta det til seg. Tvilende tanker. Tvil på Gud, på Jesus. Gjelder frelsens under ham? Har han gjort noe som duger, som står for Gud? I alt kommer han til kort. Vi hadde hørt liknende ord fra ham selv mange ganger. Ofte overhørte vi dem, men ordene kom fra levd liv.

Han hadde alltid trodd på Guds nåde, men det var så mye som ville ta frimodigheten fra ham og gjøre ham motløs. Han lengtet etter ny tillit. Slik skriver han videre:

«Det ble så stille for meg i kirken idag.
Det var som jeg plutselig igjen fikk se hvor lite alt i verden betyr.
Om Gud er her med meg, hos meg, så er det intet annet som i virkeligheten betyr noe...
Jeg kjente det som mitt arbeid, gjeld og skyld, liv og tjeneste alt var avskrevet, overgitt.
Det var der ikke mer. Bar og naken, men frigjort og renset sto jeg for Guds åsyn – 
«Gud er mitt hjertes klippe og min del evindelig.» 
NÅDE. Den store stillhets stund var inne!»

Slike ord gir dimensjoner til troen. Dette var ikke en ungdoms usikre famling. Det var ikke mannen midt i livets uro. Det var det modne menneskes strid, den gamle mannens livslange erfaring. Han var 85 år gammel da han skrev notatet.

Med hans uro, med anfektelse og motløshet som sinnets og troens nærmeste nabo, lyser ordene som en troverdig bekjennelse. Det er slik virkeligheten er for mange. Det gir livet dybde. 

Det stod kvinner bak

Buzz Aldrin-perspektivet på kristen misjon gir rom for flere som står i skyggen av pionerene og sjelden nevnes, de som er nummer to og tre og fire. Kvinnelige misjonærer og misjonærhustruer er gjerne blant dem. De som kjente Notto N. Thelle, visste hvor viktig hans hustru Rannfrid var i hans liv og virke.

Hun var ungdomskjæresten som ventet i ti år før de kunne gifte seg fordi han var i Nanjing og deretter skulle utdanne seg. Hun fulgte ham i tykt og tynt i de gode 1930-årene og de grusomme krigsårene på Tao Fong Shan på 1940-tallet.

«Hvem er egentlig denne Thelle?» Rannfrid Thelle blir tatt imot av Karl Ludvig Reichelt på Tao Fong Shan i 1933.

Hun aksepterte å være alene igjen med fire gutter i Kristiansand mens han dro tilbake til Hong Kong i 1948, og fra 1951 ble hun med ham til Oslo som generalsekretærens hustru. Hun var en intelligent, velutdannet, kunstnerisk begavet og høyreist kvinne som først i moden alder vendte tilbake til arbeidet som lærer. Hun gav avkall på mye for sin mann og for misjonen. 

Da Rannfrid Thelle ble intervjuet på sin 90-årsdag, ble hun spurt om kvinnenes rolle i misjonen. Hun var ikke i tvil om at det meste hadde skjedd på mennenes premisser.

«Men det er kanskje blitt bedre i våre dager?» spurte journalisten håpefullt. «Det ser ikke sånn ut», svarte hun ganske kontant. Men uten bitterhet. Hun og mange andre hadde stått last og brast med sine menn. 

Radarparet Reichelt og Thelle 

Notto Normann Thelles bidrag som misjonsleder og inspirator var båret av mange års erfaringer fra Kina og Hong Kong, og hans rolle er vanskelig å forstå uten å ta med det dype vennskapet med og lojaliteten mot Karl Ludvig Reichelt som misjonens visjonære grunnlegger. 

Det var Reichelt som skapte den store fortellingen om Buddhistmisjonen. Men Thelle var på mange måter medskaper av historien og ble den viktigste tradisjonsbæreren i de mange årene etter at Reichelt døde. Fortellingen om Reichelt og Buddhistmisjonen handler også om ham selv. 
 

TEKST Notto Reidar Thelle
FOTO Privat
Publisert 19.08.2020
Powered by Cornerstone