En tidlig marsmorgen i 1948 la et handelsskip fra kai i Drammen. Skipet var på vei til Kina, reisen skulle ta to og en halv måned. Om bord på skipet var den norske misjonæren Notto Thelle og to unge kvinner, som skulle til Kina for å virke som misjonærer blant kinesiske buddhistnonner. En av de unge kvinnene var 27 år gamle Annie Lemming fra København, som hadde båret på misjonskallet siden hun var seksten år. Hun kom rett fra ni måneders studieopphold i London, hvor hun hadde lært seg kinesisk og engelsk. Annie var fast bestemt på å ofre tanker om familieliv for å spre evangeliet i Kina.
Tolv år senere hadde Annie Lemming forlatt misjonsorganisasjonen, var alvorlig syk med leverbetennelse, og levde under harde kår og forfølgelse i Kina sammen med sin mann, den tidligere buddhistmunken Tao-Wen Chang og deres tre barn.
Kall og kjærlighet
Datter: Danske Susanne Chang er i ferd med å skrive bok om sine foreldres dramatiske kjærlighetshistorie. (Foto: Kristine Hovda)
- Jeg kaller det en kinesisk "Tatt av vinden"-fortelling, sier Susanne Chang.
Hun er innom Areopagos' kontor i Norge for å se i bildearkivet og lete etter flere spor etter foreldrenes utrolige liv i Kina. Susanne Chang har begynt arbeidet med å skrive bok.
Det var under et pietistisk møte i København at Annie, Susannes mor, fikk kallsopplevelsen som sekstenåring, da en emissær fra Kina var på besøk. Hva skal en tenke om det som skjedde da Annie kom til Tao Fong Shan og forelsket seg sporenstreks i sin kinesiske lærer? Sviktet hun da kallet, eller var det dette som var meningen hele tiden?
Pionerer: Annie Lemming, norske Elisabeth Pettersen og svenske Birgitta Thormann på plass i Hongkong i 1949. (Foto: Arkiv)
-Mors norske kollega, misjonæren Elisabeth Pettersen, som reiste ut samtidig med henne, sa en gang til meg at moren min valgte kjærligheten. Og med tiden skulle jo alle få se at det holdt, sier Susanne Chang.
Omvendt buddhist
Tao-Wen Chang hadde sin egen dramatiske fortid å se tilbake på. Han vokste opp i en fattig bondefamilie, var mye syk, og ble sendt i kloster for å studere, fordi han var for svak til å arbeide som bonde. Men kommunistene gjorde det vanskelig å leve i kloster, og selv om Tao-Wen Chang var en ivrig student, ble han etterhvert nedtrykt av tanken på hvor uoppnåelig det syntes å oppnå Nirvana. På samme tid tilbrakte Karl Ludvig Reichelt mye tid blant munkene, og kom etterhvert til Hangzhou, der Tao-Wen holdt til. Møtet med Reichelt og det enkle kristne budskapet om kjærlighet ble sterkt. Tao-Wen Chang forlot klosteret og lot seg døpe på Tao Fong Shan.
- Far skrev senere en bok om sin omvendelse, med tittelen "Forvandling- En kinesisk buddhistmester bliver kristen". Han opplevde det slik, sier Susanne Chang.
Senere ble han utdannet diakon, ble sendt ut som misjonær blant buddhistmunker, før han vendte tilbake til Tao Fong Shan som språklærer i 1945. Tre år senere kom Annie med båt fra Drammen, og livet skulle aldri bli det samme.
Møtte motstand
Nygift: Et lykkelig par i 1950. Foto: Arkiv
Da det ble kjent på Tao Fong Shan at det var oppstått følelser mellom den nye diakonissen og kinesisklæreren, ble det bestemt at de skulle tilbringe tid borte fra hverandre. Hun dro til en annen by for å arbeide på et sykehus, mens han ble værende på Dao Fong Shan.
- Det var ikke noen som hadde tro på såkalte blandingsekteskap på den tiden. Det var ikke populært at de to fant hverandre. Begge to levde jo et munke- og nonneliv. Han var 36 år gammel. Mange ventet at det kom til å gå over. Og moren min var jo sendt til Kina for å arbeide blant buddhistiske nonner, forteller Susanne Chang.
I et helt år var de to fra hverandre, men ingen av dem klarte å legge følelsene bak seg. I 1950 giftet Annie og Tao-Wen Chang seg, og siden skulle de få to sønner og en datter.
- Det var harde tider i Kina. De andre misjonærene reiste hjem, det var ikke mulig å drive misjon på dette tidspunktet. Mor og far ble værende. Faren min fikk ikke jobb noe sted. Hun klarte å få litt arbeid som engelsklærer for kinesiske barn. Men Tao Fong Shan var stengt ned, det var farlig å være kristen i Kina. Det var en svært vanskelig tid for dem, og vi barna led også, sier Susanne Chang.
Hentet hjem til København
Selv var hun bare tre år da hun ble hentet hjem til Danmark, og bærer på den måten mindre preg av den tøffe tiden enn storebrødrene, forteller hun. Og måten familien returnerte til Danmark, rommer også en utrolig historie. Professor Søren Egerod ved Københavns Universitet var nemlig i Kina like etter krigen, og ble undervist av Tao-Wen, en undervisning som gjorde inntrykk.
- Faren min var buddhistmester og en meget lærd mann. Da det skulle opprettes et eget institutt for kinesiske studier i København, oppsøkte min mormor instituttet for å få undervisning i kinesisk. Da lurte professor Egerod på hvorfor en kvinne i syttiårene skulle være interessert i noe sånt. De fant raskt ut at de kjente den samme kineseren, og ble enige om å samarbeide om å få familien hjem, forteller Susanne Chang.
Faren søkte først om å få utreise til et midlertidig gjesteprofessorat ved Universitetet i København, men fikk avslag.
- Da skrev han et brev direkte til Mao Tse Dong, og forklarer at hans svigermor er meget syk. Slikt gjør inntrykk på kinesere, forteller Susanne Chang og ler.
I 1962 dro den lille familien ut av Kina og bosatte seg i København, for så å aldri vende tilbake. Men Tao-Wen Chang tok med seg mye av arven fra hjemlandet da han kom til Danmark.
Arven fra Kina
- Far var veldig takknemlig for velkomsten han fikk i Danmark. Han ble lektor i kinesisk språk og kultur ved Universitetet. Men han var preget av kinesisk filosofi resten av sitt liv.
- Hvordan da?
Kjærlighet: Tao-Wen og Annie Chang holdt sammen helt til det siste. Her fra deres hjem i København i 2005. (Foto: Privat)
- Han var veldig lite materialistisk, levde enkelt og satte pris på et stille liv. Og som den retningen i buddhismen han fulgte, fortsatte han å studere og lese helt til han døde. Han og mor levde et stille og tilbaketrukket liv ved Hareskoven utenfor København. Det tror jeg også de trengte, etter alt det dramatiske de hadde vært gjennom, sier hun.
Selv har hun tatt opp arven etter foreldrene gjennom kunsten. Susanne Chang arbeider som billedkunstner, og har særlig fordypet seg i treskjæring. Kunsten hennes er brukt til å smykke ut kirker, og hun har også hatt utstilling på flere av Areopagos' stevner, og ikke minst på Tao Fong Shan.
- Faren min døde den dagen jeg kom hjem fra Tao Fong Shan. På den måten føler jeg at sirkelen er sluttet, sier Susanne Chang.
- Jeg bærer den dansk-kinesiske arven med meg gjennom kunsten. Det er mitt bidrag til å leve med motsetninger og spenninger, slik foreldrene mine gjorde, sier hun.
