For noen uker siden var jeg i Hongkong, sammen med våre partnere på Tao Fong Shan. Vi ble invitert med på treplanting, sammen med en skoleklasse og to landskapsarkitekter som har oppdaget og forelsket seg i dette fjellet hvor Kristus-vinden blåser (som er betydningen av navnet Tao Fong Shan).
Landskapsarkitektene har frivillig engasjert seg for å utvikle og fornye vegetasjonen på Tao Fong Shan, og vi lærte av dem at trærne som ble plantet etter den japanske invasjonen i stor grad var eksotiske trær. Disse trærne vokste raskt, men nå, 60 år senere, er de allerede i ferd med å dø. Nå gjør landskapsarkitektene en viktig innsats for fremtidige generasjoner, når de planter trær som vil trives i jorden de plantes i og bli stående mye lenger enn de eksotiske trærne fra etterkrigstiden.
Håpshandling
Å plante trær er kjent som en håpshandling, fordi det er en handling som uttrykker fremtidstro. Da vi gravde i jorden sammen med skolebarna, for å plante spirene som skulle bli til trær, kjentes det også som en motstandshandling. Uro og usikkerhet kan bidra til handlingslammelse, men det fantes verken apati eller resignasjon i de ivrige 10-åringene jeg snakket med denne dagen. De fortalte om hverdagen sin på skolen, om fotballglede på fritiden – og kjente selvfølgelig til den norske fotballspilleren Haaland. Sammen plantet og vannet vi spirer som vi skal komme tilbake og følge med på, etter hvert som spirene skal vokse til trær.
Det tar tid for trær å vokse. I alle fall trær som skal bli stående gjennom stormer. Slik det tar tid for tillit og relasjoner å vokse. I alle fall relasjoner som skal bli stående gjennom stormer. Dialogpraksiser tar tid. Treplanting kan være en dialogpraksis, det var det i alle fall for oss denne dagen. Vi møttes i oppriktighet og gjensidig respekt, nysgjerrige på hverandres liv og erfaringer, vi brukte tid sammen og vi hadde et felles oppdrag.
Når vi skal gå Sammen til synagogen 11. mai er det både en dialogpraksis og en håpshandling. Vi vil lære hverandre bedre å kjenne, være nysgjerrige på hverandres liv og erfaringer, og vi har et felles oppdrag: Å bygge broer idet vi bygger ned fordommer. Men det er ikke gjort på en dag eller med en vandring. For dialog og tillit tar tid. Som en spire må den få vann, sollys og næring over tid, for å kunne vokse seg til et tre som gir ly gjennom stormer.
Kanskje denne våren gir anledning for å plante nye spirer, gå sammen med oss til synagogen, eller gi sollys til en dialog eller en relasjon som trenger lys?
- Silje Kvamme Bjørndal, generalsekretær i Areopagos
Har du lyst til å motta nyhetsbrevet vårt? Meld deg på her!
