Lørdag 15. mars var vi samlet i Fredrikstad for "Dus med døden: en temadag om livets største begivenhet", i samarbeid med Fredrikstad Frikirke og Glemmen kirke.
Dus med døden var en dag for ærlig og ufiltrert samtale om vår egen eksistens og den uungåelige slutt. Gjennom foredrag, samtaler og refleksjoner ble ulike perspektiver belyst: Hvordan forholder vi oss til døden? Hva skylder vi de døde? Og hva skjer egentlig når vi dør?
Hvordan forholder jøder, kristne og muslimer seg til døden?
Dagen startet med en panelsamtale om hvordan jøder, kristne og muslimer forholder seg til døden og de døde. Her reflekterte panelet blant annet rundt hva som skjer når vi dør og hvordan vi tar vare på de døde.
- Vi jøder er innmari skeptiske til svar, mens vi er åpne til alle spørsmål, forteller Ervin Kohn, tidligere forstander i Det mosaiske trossamfunn.
Ervin Kohn, tidligere forstander i Det mosaiske trossamfunn, Ann Kristin van Zijp Nilsen prest i Areopagos, og Velisa Salihovic, kvinneleder i den bosniske moskeen i Sarpsborg, og dialogarbeider ved Dialogforum Østfold. Per Eriksen, pastor i Fredrikstad frikirke, ledet samtalen.FOTO: Sina Vestøl
Hva skjer egentlig når vi dør? Til det svarte Ann Kristin van Zijp Nilsen, prest i Areopagos, at det også innen kristendommen finnes et stort spekter av oppfatninger om hva som møter oss.
- Men det som er felles i vår tro, er at det ikke slutter her.
Paneldeltakerne ble også spurt om de selv er redde for å dø.
- Vi dør jo ikke – våre sjeler flyttes fra denne verden til en annen. Så jeg er ikke redd for døden, jeg er mer redd for hvordan jeg lever livet på denne jorden, svarer Velisa Salihovic, som er kvinneleder i den bosniske moskeen i Sarpsborg.
Kohn forteller at svaret hans på dette ville vært svært annerledes for bare noen år siden, før han selv opplevde å være nær døden, og at han nå kjenner mer på frykten for de etterlatte;
- Men det er jo fint det som venter meg.
Ann Kristin forteller at døden som konsept i seg selv ikke skremmer henne;
- Jeg tror jeg blir tatt imot av en gud med kjærlighet og rettferdighet. Det er jo noe trygghet i det og.
Finnes det liv før døden?
Å snakke om døden, handler vel så mye om å snakke om livet før den inntreffer. Agata Bielik-Robson holdt foredrag rundt forholdet mellom liv og død, med utgangspunkt i filosofene Heidegger og Rosenzweig.
Agata Bielik-Robson jobber som professor ved Institutt for filosofi og sosiologi ved vitenskapsakademiet i Warszawa og som professor i jødiske studier ved Nottingham Universitet.FOTO: Sina Vestøl
Heidegger betraktet døden som livets grunnvilkår, mens Rosenzweig ikke så døden som livets mester. I stedet mente han at liv og død er uløselig knyttet sammen, som brødre.
Love brings to life whatever is dead around us.
- Franz Rosenzweig
Bielik-Robson peker på hvordan vi kan forstå livet som noe endelig, uten å la døden definere det. Der kjærligheten kan være nøkkelen til å omfavne livet som både endelig og uendelig meningsfullt.
Husk at du skal dø
Memento mori, husk at du skal dø, var temaet for vandringen i Glemmen kirke og på kirkegården.
- Kirkegården er laget for de døde, men det syder av liv her. Både over jorden – som fuglene vi hører og det store treet vi står under – og under jorden, forteller Ann Kristin van Zijp Nilsen.
Ann Kristin van Zijp Nilsen, prest i AreopagosFOTO: Sina Vestøl
Ved gravsteinene får alle utdelt et blomsterfrø.
- Ut av den ørlille kapselen, vil det på underfullt, eventyrlig vis nede i mørket krølle seg ut en liten bleik spire, som blir til en praktfull og sterk blomst, som strekker seg mot sola og som vil finnes på en helt annen måte enn nå, forteller Ann Kristin mens frøene plantes i gresset.
FOTO: Sina Vestøl
På vei tilbake til kirkerommet kommer en oppfordring til å reflektere: hva slags spor ønsker du å sette, mens du går her på denne jorden?
I kirkerommet starter en ny vandring. Mens orgelmusikk spiller beveger deltakerne seg rundt i kirkerommet hvor det er mulighet for å tenne lys, få velsignelse og tegnet det hellige korsets tegn med vann, sitte ved alterringen, og hente en hvit stein ved prosesjonskorset de kan ta med seg hjem.
Hva skylder vi de døde?
Hvorfor er det så viktig og rituelt hvordan vi håndterer våre kjære når de dør? Stian Kilde Aarebrot, prest og ansvarlig for trospraksis i Areopagos, ledet samtalen med begravelsesagent Jarle Skjennum og Velisa Salihovic som jobber med rituell likvasking i muslimsk tradisjon.
Når våre nærmeste dør er det mye praktisk som må ordnes, der begravelsen er en viktig og sentral del av hvordan vi tar vare på og minnes den avdøde.
- Det sier mye om et samfunn hvordan vi håndterer de døde, forteller Skjennum, og sier videre at det også kan handle om verdighet og å ta vare på vår egen menneskelighet;
- Det handler egentlig om livet.
Hør Jarle Skjennum i vår podkast Og om «Hva skylder vi døde?» her.
Stian Kilde Aarebrot, prest og ansvarlig for trospraksis i Areopagos, Jarle Skjennum, assisterende daglig leder for Jølstad begravelsesbyrå, og Velisa Salihovic, rituell likvasker og kvinneleder i den bosniske moskeen i SarpsborgFOTO: Sina Vestøl
I muslimsk tradisjon er likvask, ghusl al-mayyit, et viktig rituale for den avdøde som utføres med stor respekt og omsorg.
- Selv om sjelen flyttes ut av kroppen ved døden, er sjelen skapt av Gud og har levd i kroppen – så det er en del av det hellige, forteller Salihovic.
Ved en muslimsk tradisjonell likvask vaskes først kroppen flere ganger - ofte av familiemedlemmer av samme kjønn. Kroppen blir så parfymert og svøpt i hvitt klede (kafan), som symboliserer renhet og likhet. Ritualet er både en handling i kjærlighet og respekt for den avdøde, samtidig som det gir rom for en sorgbearbeidelse for de etterlatte.
Den lille død
I Glemmen kirke var det kompletorium, som er den liturgiske tidebønnen som bes før en skal sove. Søvnen er en midlertidig tilstand av hvile som gjerne blir kalt den lille død. En av bønnene her er derfor bønnen Jesus ba på veien inn i døden: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!». I klostertradisjonen har kompletorium vært en tid for refleksjon og fred – en måte å gi selv til Gud før natten – slik vi en dag skal tre inn i det ukjente.
FOTO: Sina Vestøl
Tro, håp og slakt
Dagen ble avrundet med en stemningsfull livepod med Kulturmisjonen om Nick Cave og døden. Cave mistet sin 15 år gamle sønn til en dødsulykke. I kjølvannet av tragedien spiller han inn albumet Ghostteen, som han selv har omtalt som et forsøk på å kontakte de døde. Cave forteller i boka Faith, Hope and Carnage, som var utgangspunktet for samtalen, om hvordan ulykken ble en katalysator for en bevegelse i en retning mot en ny åndelighet.
Arvid Skancke-Knutsen, Arne Christian Konradsen og Jo Hegle SjøflotFOTO: Sina Vestøl
I panelet satt Nick Cave-kjenner Arvid Skancke-Knutsen, sammen med Kulturmisjonens egne Arne Christian Konradsen og Jo Hegle Sjøflot. Gjennom livepoden loset de oss gjennom Caves musikalske univers og åndelige reise i tro, håp og slakt.
Livepoden kommer ut som en egen Kulturmisjonen-episode.
Den endelige stillhet
Døden er full av usikkerhet, men også en påminnelse om livets verdi. I stedet for å pakke den inn i lettfordøyelige metaforer, kan vi la den utfordre våre forestillinger om livets mening og verdi. Denne dagen møttes vi uten å dra hjem med noen endelige svar, men for å åpne opp for en undring og forhåpentligvis bli mer dus med døden. I møte med døden kan man tydeligere se hva det vil si å være menneske – sårbare, forbundne og søkende etter mening. Samtidig setter det søkelyset på verdien av livet vi lever her og nå. Memento mori – husk at du skal dø. Men også: husk at du lever.
