Utfordring og inspirasjon. Dette er de to ordene som går igjen når Margrethe Andreasen Vestergaard og Lærke Lysemose Christensen reflekterer over inntrykkene de har fått under et kort opphold på Tao Fong Shan, fjellet der Kristusvinden blåser, i Hongkong.
Margrethe Andreasen Vestergaard er ansatt som kirkekulturarbeider i Gellerup kirke og jobber primært med prosjektet Fredens Hus, hvor dialog mellom muslimer og kristne står i sentrum. Lærke Lysemose Christensen er utplassert i Kambodsja for Danmission og jobber blant annet med naturvern og kirkeutvikling.
De vokste begge opp i kristne familier, og Lærke Lysemose Christensen bodde som barn flere år i Surinam, hvor foreldrene hennes var misjonærer. Begge er på Tao Fong Shan for første gang og blir grepet av stedets historie og spesielle atmosfære.
Margrethe AndreasenFOTO: Malene Fenger-Grøndahl
Margrethe Andreasen Vestergaard sier:
"Man kan føle at det er en historie her med noen veldig sterke verdier. Prekenen vi hørte i kirken i dag var sterk. Jeg likte spesielt uttrykket om at man kan tenke på andre mennesker som medstandere i stedet for motstandere."
Hun viser til en skandinavisk gudstjeneste, organisert av Areopagos, som ble holdt i den lokale kirken, Christ Temple, en søndag i mars. Her deltok prester fra Norge, Sverige og Danmark, og norske Notto R. Thelle, sønn av en av Tao Fong Shans grunnleggere, Notto N. Thelle, forkynte. Han fortalte blant annet at han ble født på Tao Fong Shan i 1940 og bodde der de første fem årene av sitt liv. Siden har han kommet tilbake mange ganger og har også vært misjonær i Japan i 16 år, ved et institutt for japansk kristendom og dialog, grunnlagt av sin far.
For Lærke Lysemose Christensen ga oppholdet på Tao Fong Shan og møtet med Notto Thelle anledning til refleksjon over tid og tålmodighet.
"Jeg tror at vi ofte tenker i for kort tidsramme. Vi forventer resultater og utvikling her og nå, både når det gjelder religiøse og kulturelle endringer."
"Men Karl Ludvig Reichelt var i Kina i mange år før han hadde nok erfaring og innsikt til å kunne bygge stedet her," sier hun – med henvisning til den norske misjonæren Karl Ludvig Reichelt.
Vennskap som nøkkelbegrep
Reichelt reiste til Kina for første gang i 1903 med mål om å konvertere kineserne til kristendommen, men ble underveis overbevist om at han måtte forstå buddhismen for å kunne samtale med buddhistene han møtte.
Han endret strategi og grunnla i 1922 et senter i Nanjing i Kina, som skulle fungere som et klosterlignende sted for buddhistiske munker, men på et kristent grunnlag. Da stedet ble rasert av kommunister i 1927, kom han sammen med sin assistent Notto Thelle til Hongkong, hvor de bestemte seg for å bygge et lignende senter på Tao Fong Shan. Det skulle være et sted hvor buddhistiske vandrende munker kunne møte kristne misjonærer og finne ro til refleksjon og samtale. Reichelt var dypt fascinert av buddhismen og munkenes spiritualitet, og vennskap ble et nøkkelbegrep for ham i hans møte med buddhistene og kinesisk kultur.
Nesten 100 år senere er Tao Fong Shan et sted for kristen spiritualitet og pilegrimsreise, hvor det holdes daglige andakter i kirken som ble bygget i daoistisk tempelstil på Reichelts tid. Det tilbys også kurs i åndelig veiledning og kristen kinesisk kunst, blant annet porselensmaling og kalligrafi, og det holdes møter mellom representanter for ulike religioner. Dessuten er Tao Fong Shan et populært utfluktsmål, og spesielt i helger og ferier kommer det mange mennesker.
Stillhet eller selfies og snakk
Lærke Lysemose ChristensenFOTO: Malene Fenger-Grøndahl
Lerke Lysemose Christensen ble overrasket over hvor mye bråk og uro det var på Tao Fong Shan – til tross for de mange skiltene som ba om stillhet. En morgen tok hun en tur rundt i området for å finne et sted å sitte i stillhet og reflektere. Men det var vanskelig å finne et rolig sted. Først gikk hun ut til det store korset som står med utsikt over skyskraperne i byen nedenfor fjellet. Men det vrimlet av familier som tok selfies og snakket høyt. Så gikk hun tilbake til labyrinten, som er anlagt i utkanten av området. Det var stille og hun bestemte seg for å ta en tur i labyrinten i meditativ stillhet.
“Men like etter kom det en familie med en gutt på 6-7 år. Han hadde et avansert kamera på en selfiestang og begynte å gå raskt helt til midten av labyrinten og inn igjen. Da forsvant roen og jeg kjente en irritasjon, for jeg trodde det var jeg som brukte stedet på riktig måte og de gjorde det feil,” sier hun. Etterpå fikk hun imidlertid et annet blikk på situasjonen.
"Det slo meg at min måte å gå i labyrinten ikke nødvendigvis var bedre enn guttens. Han var veldig opptatt av det. Foreldrene hans var allerede på vei, men han insisterte på å gå hele labyrinten. Og hvem er jeg til å dømme om du skal gå sakte eller fort? Han har nok fått noe helt annet av det enn meg - på sin måte," sier hun.
"Hvem er jeg til å dømme om du skal gå sakte eller fort? Han har nok fått noe helt annet av det enn meg - på sin måte."
FOTO: Malene Fenger-Grøndahl
På samme måte nevner hun en yngre mann som lå nær det store korset – lent mot en stor stein, som symboliserer steinen som Jesus bar i ensomhet i Getsemane hage mens disiplene sover.
"Han var strukket ut og så ut til å nyte det, men jeg ble irritert over at han hørte på musikk på en liten radio. Det forstyrret roen min. Men igjen - hvem sier det er galt å bruke musikk? Vi kan komme i kontakt med det åndelige på mange måter. Og hvorfor irriterte det meg så? Kanskje det var et tegn på at jeg har en rastløshet inni meg. Det kan være en god øvelse for meg å tolerere uroen omkring meg. På den måten kan møtet med det som forstyrrer oss også være en gave,” sier hun.
Det kan Margrethe Andreasen Vestergaard relatere seg til.
"Når man er i dialog er det alltid noe som kan forvirre og forstyrre. Selv føler jeg at jeg kan bli fornærmet eller usikker på hvor mine grenser går og hvilken kjerne av min tro jeg ikke vil gå på kompromiss med. Jeg tror også at vi i Vesten kan være litt for opptatt av å klassifisere og forstå andres praksis og tro intellektuelt," sier hun.
Ikke så viktig med bokser og kategorier
Margrethe Andreasen Vestergaard nevner at hun samme morgen gikk en tur bort til «De Titusinde Buddhaer Kloster», som ligger like ved Tao Fong Shan, på den andre siden av en kløft.
"Det var så mange symboler og gjenstander og figurer, og jeg prøvde å forstå hva betydde. Hvorfor var det en Brahman-figur i et buddhistisk tempel? Og hva betydde alle disse Buddha-statuene? Representerte de avdøde personer eller forskjellige egenskaper? Jeg var der sammen med en forsker som er ekspert på japansk religion, og han fortalte meg at det kanskje ikke var så viktig å sette ting i bokser og forstå dem med logikk. Folk her virker ikke som de er redde for å blande ting sammen,” sier Margrethe Andreasen Vestergaard.
Hun lurer på om folk som kommer til Tao Fong Shan kategoriserer stedet som enten kristent eller buddhistisk eller kanskje ikke tenker i de kategoriene i det hele tatt.
"Jeg tror at det er et kristent sted som er preget av en lokal kinesisk og til dels buddhistisk kultur, og jeg prøver å avkode symbolene og forstå hvorfor det er skikkelser av daoistiske og buddhistiske munker på taket av kirken. Men det er kanskje ikke så avgjørende. Snarere er det viktigste at her er et sted som inviterer til fordypelse og som kan formidle en spiritualitet og åndelighet," sier hun.
Tao Fong ShanFOTO: Malene Fenger-Grøndahl
I dialogen mellom kristne og muslimer, som Margrethe Andreasen Vestergaard deltar i og tilrettelegger for i Gellerup, opplever hun at det er vanskelig å komme unna samtaler om dogmatikk og å sammenligne religioner.
"Det er en forskjell på det jeg fornemmer her, og det har nok også med konteksten å gjøre. For eksempel tror jeg at unge muslimer, som kanskje er 3. eller 4. generasjon i Danmark, gjør en hard jobb med å kontekstualisere islam. De må rettferdiggjøre seg både overfor majoritetssamfunnet og overfor det muslimske miljøet," sier hun.
Kambodsjansk eller kristen?
Forholdet mellom religion, kultur og nasjonalitet var utvilsomt noe som opptok Reichelt, og arkitekturen til Tao Fong Shan reflekterer at han fant det viktig å vise respekt for den lokale kulturen og gjøre det mulig å praktisere kristendommen uten å legge kinesisk kultur bak seg. Det er inspirerende, synes Lærke Lysemose Christensen. I Kambodsja opplever hun at det blant mange kristne er en forestilling om at kristendom og vestlig kultur hører sammen, og at man derfor må velge bort kambodsjanske tradisjoner dersom man blir kristen.
"I Danmission jobber vi med kontekstuell teologi for å støtte kambodsjanske kristne i å finne en måte å være både kambodsjanske og kristne på samtidig. Kambodsjanske tradisjoner kan tross alt være veldig identitetsskapende og trenger ikke være i konflikt med kristendommen," sier hun.
Hun nevner et eksempel på en ung kvinne som skulle gifte seg og ønsket et tradisjonelt kambodsjansk bryllup. Tanten trodde imidlertid ikke at hun kunne gifte seg på tradisjonell måte som kristen, og kvinnens foreldre oppfordret henne til å reise til hovedstaden Phnom Penh og ha et enkelt bryllup der.
"Men kvinnen insisterte på å ha bryllupet sitt i landsbyen sammen med familien. Hun utviklet et bryllupsritual basert på noen khmer-tradisjoner, som lett kunne kombineres med et bryllup i kirken, og på denne måten fikk hun en bryllupsfest som reflekterte både hennes tro og hennes familie og kulturelle bakgrunn. Festen ble holdt i landsbyen over flere dager, som vanlig, og alle var begeistre. Etter dette har flere unge sagt at de ville feire deres bryllup på samme måte,”, sier Lark Lysemose Christensen.
Muslimsk ungdom på jobb
Margrethe Andreasen Vestergaard legger til at det er viktig at det ikke er frivillige organisasjoner eller majoritetssamfunnet som bestemmer hva kontekstualiseringen av en annen gruppes tro skal bestå av.
“Det er ikke jeg som skal kontekstualisere islam i Danmark, for jeg kan ikke bestemme hva som er sentralt og hva som kan endres. Men jeg synes det er viktig at man har samarbeidspartnere i en slik prosess,” sier hun.
Og her er Reichelts radikale tilnærming inspirerende. For det skal mye til for å forstå andres religiøsitet, mener Lærke Lysemose Christensen.
"Å virkelig forstå hvordan andre opplever verden og hva deres spiritualitet består av krever utrolig mye. Hvis vi skulle være med å utvikle et dansk-islamsk ritual, ville det kreve at vi kjente islam svært godt. Igjen er det noe med tid og tålmodighet. Reichelt brukte tid, han bodde her og han bodde sammen med de han ville snakke med," sier hun.
Margrethe Andreasen Vestergaard legger til:
"Tiden betyr mye. Det tar tid å nå utover det mer formelle nivået der man snakker om religionens overfladiske elementer. Det spennende og viktige skjer når vi møtes som mennesker og tør å bli berørt av hverandres tradisjoner. Men det kan føles skummelt, for hvor ender det? Hva skjer i meg når jeg åpner meg? Det må Reichelt ha opplevd også, og han må ha hatt nysgjerrighet."
"Å virkelig forstå hvordan andre opplever verden og hva deres spiritualitet består av krever utrolig mye."
- Lærke Lysemose Christensen
Røkelse og Ramadan
Margrethe Andreasen Vestergaard har oppholdt seg i India i lengre perioder, og møtet med asiatisk kultur både i India og på Tao Fong Shan har fått henne til å reflektere over hvor sekularisert samfunn Danmark er.
"I Asia er religion fullstendig integrert i hverdagen. Det er festivaler og høytider, folk besøker forfedres graver, og folk ber og brenner røkelse og ofrer. Religion er synlig overalt, det er templer og gudestatuer i gatebildet. I den lutherske sekulariserte tradisjonen er det nesten bare på søndag formiddag at troen for alvor blir synlig, og det kan føles vanskelig for oss å snakke om tro eller praktisere tro når vi ikke er i kirkens rom. Det kan også gjøre dialogen med troende fra en annen kultur vanskelig», sier hun.
Oppholdet deres på Tao Fong Shan fant sted under den muslimske fastemåneden Ramadan, og selv om det ikke var spesielt merkbart i Hongkong, fikk det dem begge til å reflektere over hva en slik kollektiv praksis kan bety.
Før avreisen til Kambodsja var Lærke Lysemose Christensen med i en kristen-muslimsk dialoggruppe for kvinner i Århus, der nettopp den muslimske fastepraksisen fascinerte henne.
"Det var sterkt å føle hvor dyp åndelig prosess det var for dem og hva fellesskapet betydde. De beskrev den indre personlige prosessen og styrken som fellesskapet ga dem. De var nesten sørgmodige da fastetiden nærmet seg slutten, fordi de opplevde fastetiden som en periode hvor de kunne oppnå stor åndelig konsentrasjon og dybde. Der følte jeg at jeg kanskje savnet noe lignende i kristendommen," sier hun.
Margrethe Andreasen Vestergaard har også opplevd at hun nesten har hatt lyst til å faste når hun har opplevd hvordan ramadan skaper fellesskap blant muslimer. Alt i alt mener hun at kroppslige praksiser, som har et kollektivt element, er viktige.
“I Gellerup kirke har flere og flere begynt å lage korsets tegn. Jeg tror det er viktig å ha den typen rituelle handlinger som har et taktilt element,” sier hun.
"I Asia er religion fullstendig integrert i hverdagen. [...] I den lutherske sekulariserte tradisjonen er det nesten bare på søndag formiddag at troen for alvor blir synlig."
- Margrethe Andreasen Vestergaard
Labyrint og lotusblomst
De er enige om at de har fått noe verdifullt fra oppholdet på Tao Fong Shan.
Lærke Lysemose Christensen er spesielt opptatt av hvordan det kroppslige og sanselige tar mye plass på Tao Fong Shan.
"Jeg har kjent på hvor godt det er å ha noe kroppslig og sanselig i sin praksis. Det kan være en labyrint eller noen bevegelser som støtter opp om bønnen. Det kan også være symboler som åpner seg mot det åndelige på en annen måte enn ord - for eksempel symbolet med lotusblomsten og korset, som man ser mange steder her på Tao Fong Shan," sier hun. Og legger til at bønn i bevegelse, som via Areopagos har blitt en etablert praksis mange steder i folkekirken i Danmark, er et godt eksempel på hvordan en kroppslig praksis kan støtte åndelighet.
Meditasjonslabyrinten på Tao Fong ShanFOTO: Malene Fenger-Grøndahl
"Jeg har kjent på hvor godt det er å ha noe kroppslig og sanselig i sin praksis. Det kan være en labyrint eller noen bevegelser som støtter opp om bønnen."
- Lærke Lysemose Christensen
“Jeg tror vi ville ha godt av mer treghet og mer bevegelse i kirken,” sier hun.
Margrethe Andreasen Vestergaard legger til: "Det er mange vakre bilder og symboler i andre tradisjoner - ikke minst her, hvor kristendommen er formet av buddhismen. Måten lotusblomsten er integrert i kristendommen er sterk," sier hun.
