Da Daniel Yeung, direktør for Institute of Sino-Christian Studies (ISCS) i Hong Kong, underviste ved Københavns Universitet i januar, var utgangspunktet Karl Ludvig Reichelt og hans spesielle rolle i møtet mellom kristendom og kinesisk religion. Yeung gjennomgikk Reichelts liv og arbeid: fra hans tidlige år i Kina til etableringen av Tao Fong Shan til den teologiske metoden som gjorde Reichelt til en både kontroversiell og fremsynt skikkelse.
Men det var i den påfølgende samtalen, der jeg intervjuet Yeung, at perspektivet for alvor ble bragt frem i nåtiden. Her ble Reichelt ikke bare en historisk skikkelse, men en nøkkel til å forstå hvordan kristendommen i dag kan forholde seg til andre religiøse tradisjoner – og hva Vesten kan lære av kinesisk religion.
Reichelt som metode, ikke modell
I sin undervisning hadde Yeung vist hvordan Reichelt bevisst beveget seg utenfor den klassiske forståelsen av misjon. I intervjuet formulerte han det mer konsentrert: Reichelts viktigste bidrag var ikke konkrete resultater, men en arbeidsmåte.
På spørsmål om hva vi kan lære av Reichelt i dag, svarte Yeung at den avgjørende faktoren var viljen til å forlate komfortsonen. Reichelt gikk inn i et fremmed språklig, kulturelt og religiøst univers – og gjorde det uten å holde fast ved sin egen tradisjon som noe uforanderlig. Han lærte nye måter å tenke, leve og tro på, og lot disse erfaringene påvirke sin forståelse av kristendommen.
For Yeung er det nettopp denne bevegelsen som gjør Reichelt relevant: at møtet med andre religioner ikke bare skal føre til bedre argumenter, men til dypere refleksjon over egen tro. Reichelt brukte ikke dialogen til å bekrefte det han allerede visste, men til å stille nye spørsmål om sin egen tradisjon.
Lære av kinesisk religion – ikke om den
I intervjuet ble Yeung også spurt direkte om hva vestlig kristendom i dag kan lære av kinesisk religion. Her understreket han at konfucianisme, buddhisme og daoisme ikke bare er «religioner» i snever forstand, men levende tradisjoner som har formet språk, etikk og livsforståelse gjennom årtusener.
Dette betyr at kinesisk religion ikke først og fremst handler om individuelle trosvalg, men om langsom dannelse, praksis og relasjoner. For Yeung er det nettopp her læringen ligger: i en forståelse av religion som noe som bæres gjennom generasjoner og leves i hverdagen, snarere enn noe man raskt bestemmer seg for.
Han påpekte at vestlig kristendom ofte tenker på tro i svært individuelle og konseptuelle termer. Møtet med kinesisk religion kan fungere som et speil som minner oss om viktigheten av sammenheng, balanse og kontinuitet – uten at kristendommen mister sin unikhet.
Dialog som en åndelig disiplin
Både i undervisningen og i intervjuet ble det tydelig at Reichelt – og i dag ISCS – forsto dialog som en disiplin snarere enn en strategi. Dialog er ikke et middel til å viske ut forskjeller, men en måte å leve med dem på.
Yeung understreket at Reichelt aldri ga opp sin kristne identitet. Men han insisterte på at kristendommen måtte kunne uttrykkes i kinesiske former og konsepter, og at man måtte ta kinesisk religiøs tankegang på alvor som noe annet enn bakgrunnsstøy. Det samme prinsippet kjennetegner ISCS’ arbeid i dag: Kristen teologisk tankegang på kinesisk, i samtale med kinesisk kultur og religiøs erfaring.
En samtidsutfordring
Intervjuet med Yeung etter undervisningen pekte dermed fremover. Reichelt fremstod ikke som et ideal som kan kopieres, men som en utfordring som fortsatt er åpen: Har vestlig kristendom mot til å la seg forandre av møtet med andre religiøse tradisjoner?
Ifølge Yeung er ikke svaret gitt på forhånd. Men Reichelts liv viser at det nettopp er i bevegelsen ut av det kjente – og tilbake igjen – at nye teologiske innsikter kan komme frem. Og her kan kinesisk religion fortsatt spille en viktig rolle: ikke som et alternativ til kristendommen, men som en samtalepartner som gjør den mer bevisst på seg selv.
Det var poenget Yeung la bak seg etter undervisningen i København – og det som intervjuet utfoldet: at ekte dialog krever tid, mot og en vilje til å bli utfordret. Akkurat slik Reichelt gjorde.
