Les mer om pilegrimsprosjektet "Nasjonale sår"
Artikkelen finner du også i vårt magasin Tørst 2025. Abonner gratis her.
Denne søndagen i mai vandrer omtrent 120 personer som pilegrimer gjennom Oslos gater til synagogen, som ble truffet av 13 skudd fra automatvåpen en septembernatt i 2006.
Pilegrimene er kristne, livssynshumanister, jøder, muslimer, buddhister, sikher, bahá'íer, nyåndelige og folk med andre livssyn. De deltar på en årlig pilegrimsvandring til det Areopagos har kalt Norges «nasjonale sår» – steder rammet av terror.
Det er jo noe tragisk ved at dette må skje bak veisperringer og bevæpnet politi, mener Didrik Søderlind, som er rådgiver hos Human-Etisk Forbund, en av årets medarrangører.
– Det er fysiske bevis på jøders utsatte posisjon i Norge. Angrepet på synagogen er ikke bare et nasjonalt sår, men en nasjonal skam. Det er en skam som vi må gjøre noe med etter beste evne.
Didrik Søderlind, rådgiver i Human-Etisk ForbundFOTO: Sina Vestøl
– Terror kan gro frem i jordsmonn av mistillit, polarisering og fragmentering. Splittende krefter truer den psykiske og eksistensielle folkehelsen, sier Ann Kristin van Zijp Nilsen. Hun er prest i Areopagos, og både initiativtaker og leder for dette pilegrimsprosjektet, som er et samarbeid mellom Areopagos og landets største tros- og livssynsaktører: Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Den norske kirke og Norges Kristne Råd.
– Vi er inspirert av Kirkenes Verdensråds bevegelse Pilgrimage of Justice and Peace, som siden 2013 har besøkt «sår» på vår felles samfunnskropp, forteller hun.
Ann Kristin van Zijp Nilsen, på Sammen til Utøya i 2024FOTO: Sina Vestøl
Pilegrimsvandringer har lange tradisjoner i de fleste store religioner. Det vanligste er å besøke historiske helligsteder, men de senere årene har pilegrimsvandringer fått en bredere betydning.
– Forskning viser at rituelle handlinger – som en pilegrimsvandring – mobiliserer de kulturelle verdiene i samfunnet, også de sekulære. Selv om pilegrimsvandring i utgangspunktet er en religiøs praksis, kan den også gi mening for en humanist. Den har eksistensielle, kulturelle og estetiske verdier som kan åpne for nye erfaringer, sier van Zijp Nilsen.
Forskning viser at rituelle handlinger – som en pilegrimsvandring – mobiliserer de kulturelle verdiene i samfunnet, også de sekulære.
- Ann Kristin van Zijp Nilsen
I fjor gikk de første pilegrimene til Regjeringskvartalet og Utøya, åsteder for enorme terrorangrep i 2011, og neste år er pilegrimsmålet Al-Noor Islamic Centre, som ble utsatt for terrorangrep i 2019.
Vise frem jødisk kultur
Dette året vandrer pilegrimene til Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.
– Jødedommen begynte jo med en pilegrimsvandring, da Abraham ble sendt vekk fra sin familie for å reise til det hellige land, forteller Michael Kohn, som er rabbiner i den jødiske menigheten i Oslo. For han er målet med vandringen å skape felles opplevelser på tvers av livssyn og trossamfunn, i tillegg til å vise frem jødisk kultur.
– Jeg ønsker at deltakerne skal se synagogen – se at her er det jøder som holder på med jødeting regelmessig. At vi finnes i skolebøkene, men også i Oslo i dag, sier Kohn.
Michael Kohn, rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund, og Didrik Søderlind, rådgiver i Human-Etisk ForbundFOTO: Sina Vestøl
Søderlind gleder seg til å skape bevissthet rundt det levende jødiske liv i Norge.
– Jeg synes det er viktig å vise frem at det jødiske er en del av det norske. En del av byen vår og landet vårt. Det skal være trygt å ha et livssyn i Norge og å tilhøre en minoritet, sier han og legger til at det er viktig å ikke utvikle skylapper og majoritetsblindhet.
Fellesskap, mangfold og mening
Vandringen begynner hos Human-Etisk Forbund, hvor pilegrimene blir ønsket velkommen. Arrangørene snakker alle om fellesskap, mangfold og mening på tvers av tro, generasjoner og ulike syn på geopolitiske spørsmål.
– Vi kan velge å møte både dagens pilegrimsmål og hverandre med lyttende åpenhet, sier Ann Kristin van Zijp Nilsen. Hun mener at vi stadig må utforske nye måter å styrke fellesskapet på tvers av forskjeller, og vise storsamfunnet hvordan religion kan være en ressurs for positivt samfunnsengasjement.
FOTO: Pavel Storozhuk
To unge sikher ber bønnen Ardas – en fast bønn om fred og velvære for alle mennesker, før to unge bahá'íer ber for enhet – om at vi alle er blomster i samme hage, og stjerner på samme himmel.
Minnene langs fortauet
FOTO: Sina Vestøl
Langs vandringsruten venter noen av de flere hundre snublesteinene i byen – minnesmerker over jøder som ble deportert til utryddelsesleirer under andre verdenskrig. Her blir historiene bak de inngraverte navnene lest opp, før steinene blir pusset i stillhet.
– Jeg hadde ikke trodd at disse korte historiene og enkle handlingene skulle berøre meg så sterkt, sier en av pilegrimene.
Harald Hegstad, leder for kirkerådet i Den norske kirke, leser opp navnene og historiene til de inngraverte navnene på snublesteineneFOTO: Pavel Storozhuk
Jødisk og norsk kulturarv
Inne på Jødisk Museum får pilegrimene høre at museet tidligere var en synagoge med et levende jødisk liv, før den ble stengt av de nazistiske myndighetene under krigen. I dag brukes det til å skape bevissthet rundt den norske jødiske historien – og samtiden.
Rabbiner Kohn håper vandringen kan bidra til å øke forståelsen for jøder i Norge i dag.
– Og så har jeg tro på de kontaktene som knyttes. At man kan møtes på tvers uten å diskutere eller krangle om noe.
Selv opplever Kohn at dialog på tvers av tro lærer ham mer om seg selv og jødedommen.
Tilstedeværelse i stillheten
Alle deltakerne samles på Vår Frelsers gravlund ved Henrik Wergelands grav. Wergeland var viktig i kampen mot den rasistiske paragrafen i Norges nye grunnlov i 1814, som nektet jøder adgang til Norge. Her legger mange pilegrimer ned steiner de tok med seg fra startstedet på vandringen.
– Det er mulig å tenke at du legger noe fra deg her, og tar med deg noe annet videre: kanskje et ønske om å åpne seg for nye tanker om fellesskap, sier presten van Zijp Nilsen.
Buddhistmunken Unapane Pemananda Thero leder pilegrimene inn i en kort vandring i taushet.
Vandring i stillhet på Vår Frelsers gravlundFOTO: Pavel Storozhuk
– La oss gå sakte. Det oppmuntrer oss til å være tålmodige med oss selv og hverandre, det gir næring til vår medfølelse og forståelse, sier han.
Et innblikk i synagogen
FOTO: Pavel Storozhuk
«Mitt hus skal kalles et hus for bønn for alle folkeslag», står det skrevet på hebraisk over døren på synagogen. Utenfor står bevæpnede vakter for å ivareta sikkerheten. Noen av pilegrimene stanser før de går inn og løfter blikket mot veggen der de 13 skuddene traff. To unge jødiske formidlere forteller om å være jøde i Norge og fordommene de møter på i hverdagen.
– Mange blir overrasket over hvor “vanlige” vi ser ut. Vi er jo alle mye likere hverandre enn mange tror, sier de.
Næring til enhet og håp
FOTO: Pavel Storozhuk
Pilegrimsdagen avsluttes med et bugnende kosher-måltid. En av pilegrimene ved bordet er Harald Hegstad, kirkerådsleder i Den norske kirke. For ham ble turen «en botsgang med tanke på hvordan både kirken og det norske folket sviktet jødene da det gjaldt mest, og en utfordring til å stå enda sterkere opp mot den antisemittisme som brer seg i vår tid».
– Å gå sammen krever ikke enighet, eller diskusjon. Samtidig skaper det samhold, og gir næring til enhet, sier Sara Faugstadmo Berg, pastor i Oslo Sentrum Baptistkirke, om sine inntrykk etter pilegrimsvandringen.
Sara Faugstadmo Berg, pastor i Oslo Sentrum BaptistkirkeFOTO: Sina Vestøl
Ann Kristin van Zijp Nilsen minner om at pave Frans ved inngangen til det katolske jubelåret 2025 sa at «vi er kalt til å være håpets pilegrimer».
– Uansett hva man tror på, eller ikke tror på, er det mulig å være håpets pilegrimer, og levende tegn på at kjærligheten fremdeles finnes i verden, sier hun.
FOTO: Sina Vestøl
