– Jeg trenger en halvtime aleine om morran for å roe huet litt. Da får jeg en bedre dag med meg sjøl.
SÅPA BILVASK I TØNSBERG
- En vaskehall for biler og et prosjekt innen sosialt entreprenørskap.
- Stedet gir arbeidstrening der mennesker med ulik bakgrunn kan bidra etter evne.
- Frelsesarmeen i Tønsberg står bak.
- Henning Wick er driftsleder og inntil nylig eneste faste ansatte. Nå har de utvidet med en til.
- Bilvaskeriet har vært i drift siden okotber 2018.
- Folk i byen står på venteliste med sine støvete biler.
- Såpa har også en filial i Oslo.
Torill Helene Heidal Landaasen
Henning Wick er sjef for Såpa bilvask, et himmelblått bygg mellom jernbanestøv og asfalt i Tønsberg. En time før tida er han på plass. Rydder, klargjør utstyr, setter på kaffe, svart og sterk.
Det er fristende å sammenligne vaskehallen med et kloster, et brorskap av folk i ettervern, soning og frivillighet, med tider og rutiner, arbeid, og ikke minst – renselse og ny start, for både biler og mennesker.
Skitt og slit går inn, stolthet og håp kommer ut. Fornøyde kunder setter igjen blomster og twist, skriver avisinnlegg og kommer igjen og igjen.
Torill Helene Heidal Landaasen
– Det å ha noe å gå til, noen som trenger meg, er en veldig deilig følelse.
Det var ikke alltid sånn, sier Wick.
NERVØS FØRSTEREIS. – Jeg har stjælt kanskje to hundre biler.
Nå kjører han dem inn og ut av vaskehallen. Bestemødre og rikfolk gir ham nøkler og tillit uten å nøle.
Torill Helene Heidal Landaasen
– Er det fristende å ta en ekstra runde på gårdsplassen?
– Nei. Frelsesarmeen ga meg en sjanse, og den skal jeg ikke rote til. Den første gangen jeg kjørte aleine etter jeg fikk igjen lappen hadde jeg helt noia! Jeg følte jeg gjorde noe gærent.
Jeg hadde kjørt uten lappen i femten år og vært på x antall politijakter, så jeg var nervøs.
Men én bil fikk han prøve; Corvetten til en pensjonert fengselsbetjent, med fire hundre buldrende hester. Fem år tidligere ville han vært borte på et blunk og hatt gratis leketøy noen dager. I stedet kunne nå både Wick og bileier smile fornøyd etter kjøreturen.
Torill Helene Heidal Landaasen
ALT OMVENDT. Henning Wick er en av seks brødre. Yngstemann er halvbror, og har aldri hatt rusproblemer. Det hadde alle de andre, kanskje en arv etter faren, som var alkoholiker, fysisk og psykisk brutal. Han rømte til slutt fra Norge, og forble borte, til Wick mange år senere fikk en telefon om at han var død.
– Hva gjorde det med deg?
– Det gjorde meg ingen ting. Nå kan mor endelig sove trygt.
For resten av familien er sammensveiset.
– Vi hang sammen som erteris da vi var rusa, med brekk og alt. Jeg kutta broren min med kniv, han banka meg med jernstang, og så var vi verdens beste kamerater igjen. Rusen gjør noe med huet ditt, den gjør det.
Etter siste rusbehandling, isolerte Wick seg i et helt år.Torill Helene Heidal Landaasen
Nå er en av brødrene død av overdose, de fire andre rusfrie.
– Hver gang jeg var i behandling eller satt inne og ble klar i toppen, ville jeg ut og leve et normalt liv. Men jeg ville begge deler. Leve normalt – og ruse meg.
Det gikk bra i noen måneder. Så ble det bare litt. Bare litt festing i helgene, bare litt amfetamin på fredag – men litt er aldri nok. På den siste avrusningen, for fem år siden, tok Wick et nytt valg.
– Jeg har alltid hatt en bakdør. Nå bestemte jeg meg for å gjøre alt omvendt. Hva gjorde jeg sist? Da gjør jeg det omvendt nå.
Torill Helene Heidal Landaasen
Han isolerte seg i ett år. Sletta alle sosiale medier, 900 «venner», telefonnummeret, kontaktlista.
– Jeg må være knallhard. Jeg må være like egoistisk nå som da jeg rusa meg.
De eneste som gjensto var mor, brødre og en reservemamma.
62 SØNNER.
– Er det her det var bestilt kake?
Lillian Håkestad Tveiten kommer som en solstråle i morgentåken, med brownies under armen, og knikser pent og koronavennlig.
Hun er pensjonert fengselsbetjent, og altså reservemamma for Henning. Og Ronni. Og Kenneth, og et helt kobbel av gutter fra kriminalomsorgen.
Pensjonert fengselsbetjent og reservemamma Lillian Håkestad Tveiten (bildet øverst til høyre) pleide å møte Henning Wick i fengselet. I dag er hun en strålende fornøyd kunde på Såpa bilvask der Wick jobber.Torill Helene Heidal Landaasen
– Lillian er mamma nummer to. Hvor mange sønner har du? 62, spør Wick, etter antallet celleplasser i Sem fengsel.
– I hvert fall. Jeg bryr meg om alle disse skurkeungene mine!
Med 17 dommer, 4-5 år soning og en mengde varetekt, har de blitt godt kjent.
– Hver gang jeg kom i fengsel, før jeg hadde fått celle, spurte jeg etter Lillian. Og hun så meg og sa at nå ser du...
– … pjuskete ut!
– Ja, og så kom hårklippen.
Og samtalen. Klemmen. Latteren og gråten, rommet til å senke skuldrene og være seg selv. Være menneske.
Fengselsbetjent og reservemamma Lillian Håkestad Tveiten møtte fangen Henning Wick slik at han kunne senke skuldrene.Torill Helene Heidal Landaasen
SKRYT MED BISMAK. For det er det det handler om. Være menneske – og se mennesket.
– På noen skjønner du at dette ikke kommer til å gå bra. Men med dere har jeg alltid hatt trua, sier Håkestad Tveiten, som ble kjent med hele familien Wick.
Gjennom kartlegging og samtaler, gjerne sammen med presten, kom hun bak kriminaliteten og rusen, bak fasadene og slørene vi omgir oss med.
– Mora deres er ei fantastisk dame. Hu ser jeg opp til. Og gutta har vært så flinke, som har greid å komme seg ut av kriminaliteten.
– Det er hyggelig at folk sier det, men det er litt bismak at jeg som voksen mann på seks og førr skal få skryt for å klare å oppføre meg, sier Wick tørt.
Men det er en jobb. Ut med unnskyldninger og snarveier, inn med ærlighet og disiplin – og omtanken for andre.
– Min egen sønn var i behandling for rus, sammen med Henning. Da sa Henning, «slapp av, jeg skal passe på ham». Han var som en storebror.
MOT MENNESKEHANDEL. Såpa har vært i drift siden oktober 2018. Planen for eieren Frelsesarmeen var å starte et bilvaskeri i Oslo, og motivasjonen var todelt: For det første gi meningsfulle oppgaver til mennesker som er på vei ut av rusmisbruk.
Rundt 50 mennesker får arbeidstrening hos Såpa bilvask gjennom et år.Torill Helene Heidal Landaasen
Dessuten ønsket de å utfordre andre vaskehaller som baserer sin drift på menneskehandel der arbeidere ble hentet til landet uten rettigheter, forteller Thomas MacKinnon. Han er daglig leder for rusomsorgen til Frelsesarmeen i Tønsberg.
– De sleit med å finne lokaler i Oslo, så vi heiv oss rundt og fikk starta ganske kjapt.
Bane Nor stilte med hallen, Henning Wick var ferdig med behandling og på jakt etter jobb, og så var de i gang.
I et himmelblått bygg mellom jernbanestøv og asfalt har Henning Wick fått en jobb å gå til.Torill Helene Heidal Landaasen
– Hvordan går driften?
– Det er fullt, sier en stolt MacKinnon, som takker Gud for suksessen og forteller om et lite overskudd i fjor, økning fra én til to fast ansatte, omkring 50 personer innom på arbeidstrening i løpet av et år og 35 nyvaska biler i uka.
Lederen for rusomsorgen skryter av Wick og hans kollega i vaskehallen.
– De har null toleranse for rus og tull og tøys. Men når noen har gått på en smell og vært borte en uke eller to, er de veldig rause og gir dem en ny sjanse når de kommer tilbake.
ENDELIG A4. Fresingen av skum og vann fyller vaskehallen. Wick setter på øreklokkene og det blir stille. Da har han tid til å tenke.
– Jeg ville ha begge deler, leve normalt – og ruse meg. Jeg hadde alltid en bakdør, sier Henning Wick.Torill Helene Heidal Landaasen
Skjønt stille – suset av vann, motorer og maskiner ligger i bakgrunnen, og inni hodet synger barnesangene som går hjemme om og om igjen, morgen og kveld. Wick har en sønn på ett og et halvt, og en datter på 22.
– Etter at han kom til verden skjønte jeg at jeg svikta henne i hele oppveksten.
– Jeg var sliten eller i fengsel. Det tynger meg veldig. Men vi har snakka om det, og hun sier at så lenge jeg er rusfri, er det greit.
De har ikke tid til å dvele ved fortida.
Såpa bilvask gir muligheter for en ny start med arbeidstrening for mennesker som vil slutte med rusmisbruk.Torill Helene Heidal Landaasen
– Jeg har fått en ny start, men har du en ny start hver dag blir du mentalt stående. Du må ta det i eie, og gå videre.
For fem år siden drømte jeg om å leve et vanlig A4 familieliv. Nå har jeg fått alt; jobb, familie, leilighet, motorsykkel – guttedrømmen har gått i oppfyllelse. Det er ikke «gøy» som å ruse seg og være i toppform hele tida – men det er heller ikke det som er livet. Alle har dårlige dager.
Nå er datteren voksen, sønnen lærer seg å gå. Wick vet ikke hva som skjer framover, men han vet én ting.
– Jeg skal være der. Det blir et morsomt liv.
I dag gleder Henning Wick seg over A4-livet og vet én ting om framtida: – Jeg skal være der.Torill Helene Heidal Landaasen
