Dominikanermunken Arnfinn Haram greide aldri å skjule det lille gliset som strøk over leppene hans når han sa dette.
Haram hadde en hang til spissformuleringer. Han nøt å gjøre tilhørerne usikre på om de bevitnet dyp tenkning eller bare vulgariteter.
Arnfinn Haram var dominikanermunk. Fra 2009 og fram til sin død i 2012 var han prior for dominikanerklosteret i Oslo.FOTO: Haavar Simon Nilsen
Selvsagt likte han også oppmerksomheten det gav når en fyr i munkedrakt serverer gloser forbundet med guttegarderoben; men enda mer tror jeg dette hang sammen med hans bevissthet om at språket om det himmelske må ha «røtter i feit jord», som han uttrykte det.
Åndelighet kan fort bli selvrefererende og høytsvevende.
En projeksjon av ubearbeidede utopier eller en uforpliktende lek med metafysisk logikk. Men mennesket er både instinktdrevet og rasjonelt.
Våre kropper produserer både avfall og gudslengsel. Språket om Gud bør gjenspeile det.
Hva ligger i Harams spissformulering om bønn og avføring? Jeg tror det har med rytme og helhet å gjøre. Men før vi kommer dit: hva er bønn?
Snirklete måte å be på
Bønn er mye. Fra å lette sitt hjerte for Gud, til rutinemessig deltagelse i forsamlingens Fadervår. Fra barnets spesifikke krav («mamma, hjelp meg med akkurat dette»), til mor eller far selv som blir overveldet av livet, og som i språkets avmakt ikke vet annet enn å søke tilflukt i stillheten. Både intim og prosaisk kan bønnen være.
En av de minst praktiserte, men mest seiglivede varianter er verd å stoppe litt opp ved. Jeg tenker på det å messe seg gjennom David-salmene i Det gamle testamentet. Ord for ord. Uten melodiske tilpasninger av teksten. Med et formelaktig tonespråk fra førkristen tid. Altså klostervesenets tidebønntradisjon.
Les om Areopagos sine tidebønnssamlinger i Oslo.
Denne snirklete og tilsynelatende esoteriske måten å be, på stammer fra kristendommens første tid.
Den unge kirken videreførte den jødiske skikken med å be til faste tider på døgnet, gjerne før soloppgang og ved solnedgang.
Etter hvert som det vokste frem et organisert klostervesen, ble denne tenkningen utdypet, og flere bønnetider kom til.
I Vestkirken har Laudes, Prim, Ters, Sekst, Non, Vesper og Completorium blitt stående. Hver tidebønn fikk sitt særpreg i samspill med utviklingen av kirkeårets kalender, og en rik teologisk tenkning både formet og sprang ut av dette.
Tekstrekkene organiserte samspillet mellom bønn og frelseshistorie. Tidebønnene skulle bygge den enkelte munk og nonnes fromhetsliv, knytte dem til fellesskapet, og, gjennom den liturgiske iscenesettelsen av kirkeåret, knytte fellesskapet opp mot frelseshistorien. Det lille i det store.
En bærebjelke i alt dette var salmenes bok.
En viktig forbindelse mellom jødisk og kristen liturgi
Men hvorfor akkurat den? Og enda viktigere: én ting er at Benedikt av Nursia på begynnelsen av 500-tallet foreskrev dette; har dagens kristne noe å vinne på å videreføre en slik pedagogikk, med et gammeltestamentlig tyngdepunkt i bønnen?
Burde ikke Det nye testamentet være hovedtyngden i en kristen bønnepraksis?
Salmenes bok er en av de viktigste forbindelser mellom jødisk og kristen liturgi. Det i seg selv er ikke et argument, men det er verd å merke seg at verdens mest berømte, beryktede og innflytelsesrike jøde – nemlig Jesus fra Nasaret – brukte disse tekstene som sin bønnebok, i tråd med sin religiøse oppdragelse.
Jesus sier dessuten at salmene handler om ham (Lukas, kapittel 24, vers 44). De første kristne kunne lese:
Kristus er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Kristus gir meg nytt liv.
Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.
Salme 23
En slik måte å tenke på kan gjøre meg ille til mote. Som barn av den historisk-kritiske metode frykter jeg svermerisk sentimentalitet. Om du lider av samme sykdom, har jeg et argument til på lager: Salmenes bok er det nærmeste vi kommer en oppsummering av Det gamle testamentets hovedtemaer. Alt finnes der: utgangen av Egypt, folket, landet, pakten, Loven, offerkulten og så videre.
Sentralt i Jesu forkynnelse er forholdet mellom brudd og kontinuitet med jødisk tro. Hva i Loven, Profetene og Skriftene snakker fyllestgjørende om Gud? Hva er bilder på det som skulle komme, og hva er ikke lenger sann teologi? Vi trenger Det gamle testamentet som bakteppe og klangbunn for å forstå Jesus.
Det nye testamentet uten det gamle, blir som Ringenes Herre uten Silmarillion, som Al Capone uten Chicago, eller som å synge Palestrinas messer i et trangt, teppebelagt rom.
Salmenes menneskelighet
Salmenes bok dekker et bredt teologisk spekter. Luther kalte dem for Den lille bibel (selv om det er Bibelens lengste bok).
Vel så viktig i vår sammenheng er at de rommer et rikt spenn menneskelige erfaringer. Fra glede og takksigelser, til sorg, sinne og dødsangst. En usentimental og mangefasettert realisme som, ut fra de forventninger vi kunne hatt til en hellig tekst, er overraskende menneskelig.
Salmene rommer et rikt spenn menneskelige erfaringer. Fra glede og takksigelser, til sorg, sinne og dødsangst.FOTO: Priscilla du Preez, Unsplash
Salmene spiller på de fleste tangentene på følelsespianoet.
Men det er vel så iøynefallende hvordan måten de uttrykkes på kan være nesten urovekkende lite from. C. S. Lewis har kalt salmene arrogante og selvrettferdige.
Og her er vi ved Salmenes – og Det gamle testamentes – problematiske side. Arrogansen som kan ligge latent når du har Jahve, den beste guden, på ditt lag, er nemlig ikke det verste, sammenlignet med den blodtørstige hevngjerrighet som også målbæres. Som for eksempel i Salme 137:
Salig er den som griper dine barn
og knuser dem mot berget!
Dette er ikke den komfortable tanken om en gud som er snill mot alle, men en krigergud du vil ha på din side i kampen om liv og død. Det sier mye at Friedrich Nietzsche – som for øvrig ikke hadde så mye til overs for kristendommen – likte dette gudsbildet.
Det kan være anstøtelig for den moderne fintfølelsen, men disse tekstene ble til før krigsrett og universelle menneskerettigheter var i alles bevissthet
Råskapen som uttrykkes er heller ikke bare feil, etter min mening. Den uttrykker noe dypt menneskelig.
Vi kan alle merke hvordan tanken på hevn kan flamme opp i våre hjerter, og det er ikke feil å håpe at Gud beskytter deg mot ondskap. Salmene minner oss om at dette ikke bare er etisk teori til bruk i systematisk teologi eller politisk ordskifte.
Ondskap er en helt konkret størrelse for svært mange mennesker. En destruktivitet vi selv kan bli et redskap for om vi ikke passer på.
På denne måten, når vi ber med Salmene om at Gud skal knuse de onde, ber vi om Guds hjelp mot både ondskapen rundt oss og i oss.
En bønn for oss selv og for hele menneskeheten.
Det bugner av nerve og nærhet
Bibelen er ikke raus med førstepersonsperspektivet – jeg-formen. Det meste fortelles gjennom en distansert, allvitende tredjeperson: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Et effektivt og praktisk verktøy for å få sagt det du trenger å si.
Som i boken Matteus kapittel 27 vers 33: «Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – gav de ham vin…». Dette skaper en avstand mellom fortelleren og fortellingen. Vi kommer ikke veldig nær følelsene som eventuelt ligger der.
I Salmenes bok, derimot, bugner det av den nerve og nærhet som førstepersonsperspektivet muliggjør: «Jeg roper til Gud, jeg skriker!» står det i Salme 77. Dette er lyrikkens uttrykksform. Personlig og direkte.
Det kan, naturlig nok, være vanskelig å identifisere nøyaktig hvor en vakker, emosjonell prosa slutter, og hvor lyrikken begynner. De norske litteraturviterne Janss og Refsum skriver at den lyriske utsigelsen er kjennetegnet ved at jeget kan si:
Jeg er her nå.
Når jeget i Salme 55 utbryter: «Hjertet vrir seg i meg, jeg er grepet av dødsangst», er vi der vi også, tett på. Dette er den nærhet mellom det talende og det omtalte som kjennetegner lyrikk, og det er lyrikk salmene er. Poesi full av rytme, rim, metaforer, musikalitet og visualitet. Rotfestet i fenomenene som omgir oss, men uten prosaens deskriptive distanse og objektivitetspretensjoner.
Det er poesiens frihet som gjør det mulig å si: «Våkn opp, harpe og lyre! / Jeg vil vekke morgenrøden.» (Salme 108 vers 3), og det er en dikters gudslengsel som sukker i ordene:
Som hjorten lengter
etter bekker med vann
lengter min sjel etter deg
Å oversette salmene
Ikke sjelden er poesi nærmest uoversettelig. Se bare på denne klassikeren:
Yesterday
All my troubles seemed so far away
Now it looks as though they’re here to stay
Oh, I believe in yesterday
Her er ingen komplekse referanser du må ha bodd i Liverpool for å kjenne til. Ingen unike trekk ved det engelske språket som bare funker der. Men på norsk er det ikke lett å få enderimene i Yesterday til å passe innenfor riktig antall stavelser, uten å fjerne seg for mye fra innholdet. En rytmisk fri og innholdsmessig korrekt gjengivelse, kan se slik ut:
I går
virket det som problemene mine var langt borte
men nå ser det ut til at de har kommet for å bli
Å, jeg tror på i går
Der originalversjonen uttrykker noe universelt, er oversettelsen banal, selv om ordenes betydning er den samme. Dette er fordi poesien, gjennom sin klang og rytme taler til det andre i oss, slik også musikk har en evne til å snike seg forbi emosjonelle forsvarsverk og rasjonelle analyseverktøy.
Nesten som når vi snakker sammen; langt mer bestemmes av kroppsspråk og stemmeleie enn av saksinnhold. Jeg hører hvilke ord du bruker, men legger enda mer merke til hvordan du ser strengt på meg mens du snakker. Slik kommer poesien mot oss, lik en melodi eller et anliggende som treffer oss før vi rekker å tenke oss om.
Ettersom poesi oppstår i samspillet mellom språknivå og innholdsnivå, kan mange dikt være fanger av sine originalspråk.
Når det gjelder salmenes bok, er vi i den heldige situasjon at det ikke er slik. Dette henger sammen med deres viktigste poetiske verktøy, parallellismen. Den går enkelt sagt ut på å si det samme to eller flere ganger. Som i Salme 37 vers 6: «Han lar din rettferdighet stige opp som lyset / din rett som høylys dag.»
Her er ligger poesien i billedbruken, som gjennom variert gjentagelse belyser det samme fenomenet på flere måter. Et virkemiddel som også Jesus hadde en tilbøyelighet til å bruke:
Be, så skal dere få.
Let, så skal dere finne.
Bank på, så skal det lukkes opp for dere.
Matt 7,7
Bør vi synge salmenes bok?
Ingen vet hvem som har skrevet de ulike salmene, og når det ble gjort. De eldste går trolig langt tilbake til tidlig israelsk kongetid, og ble brukt i kong Salomos tempel (fra år 1000 før vår tidsregning).
De fleste salmene er skrevet med tanke på å bli sunget.FOTO: Margunn Krohn Sævre
Boken har gjennomgått større og mindre endringer og redigeringer helt frem til det nest siste førkristne århundret. Tehillim er dens hebraiske navn. Det betyr «lovsanger», og de fleste (eller alle) er skrevet med tanke på å bli sunget. Som vi ser i overskriften til salme 4 allerede: «Til korlederen. Med strengespill.»
Betyr det at vi bør synge dem i dag? Ikke nødvendigvis.
Én ting er dessuten å synge på vanlig måte, noe annet er det vi gjør i tidebønnene når vi messer. Er ikke det en forvanskning som står i fare for å skape en litt anstrengt, anakronistisk høytidelighet? Gammel tradisjonsmusikk har kanskje alltid den faren hengende ved seg.
Å ta noe ut fra den sammenhengen det ble til i, med alle de synlige og usynlige elementer som opprinnelig rammet inn uttrykket og gav det både akustikk og lyssetting, kan fort bli et tapsprosjekt. Som å kjøpe et håndlaget teppe i gamlebyen i Jerusalem; når du kommer hjem til Bislett ser det kanskje ikke like fint ut. På den andre siden er visse uttrykk mindre bundet til en bestemt steds- og tidskoloritt.
Der Rembrandt lukter barokk lang vei, representerer et nesten 40 000 år gammelt hulemaleri en langt mer renskåren estetikk. Slik også med tidebønnene.
Teknikken med å messe etter en formel brukes i de fleste folkemusikktradisjoner verden over, og har et tonespråk som er så basalt at de samme strukturer gjenfinnes i stort sett alle musikalske epoker, men aldri like stringent. Tidebønnene, med deres nesten epokeuavhengige bærekraft, er hulemalerienes musikalske slektning.
Gjennom å synge tar vi også i bruk mer av kroppen. Mer av oss selv. Å synge er personlig og sårbart, og kan gi en helt annen deltagelse i ordene. Om poesien taler til det andre i oss, gjør definitivt musikken det også.
Når Augustin, en av oldkirkens store teologer, hevder at den som synger, ber dobbelt, tar han muligens munnen litt for full. Men vi skjønner hvor han vil hen. De fleste av oss har erfart hvordan sang virkelig kan løfte en tekst. Å synge salmenes bok kan åpne opp et større rom, hvor emosjoner, meditasjon og mystikk får plass.
Hvorfor bønnetider?
En av tekstene som leses ved vigsel i Den norske kirke, er denne:
Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev.
For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Forkynneren 4,9-10
Vi vet alle at dette ikke nødvendigvis stemmer. Vi hjelper hverandre opp, og vi trykker hverandre ned. Et ekteskap, som skulle bli din støtte i livet, kan ende opp med å bli det motsatte.
Hvis kravene vi legger på oss selv om å prestere en gitt type åndelighet får ta overhånd, kan også forholdet til Gud låses av en slik dynamikk. Bønnen, som var det som skulle gi deg hvile, kan bli det som sliter deg ut. Som Peter Halldorf uttrykker det: den kan bli en slagmark i stedet for en hvileplass.
Tidebønnenes regelmessighet kan være en effektiv motgift mot dette. Det er ikke jeg som bærer rytmen. Rytmen bærer meg.
Tidebønnens rytme bærer den som ber.FOTO: Ibrahim Rifath, Unsplash
En åndelig infrastruktur
I spetakkelet som oppstår der prestasjonsjag, ønskedrømmer, gudsbilde, selvbilde og selvinnsikt møtes for å sloss, kan tidebønnene komme inn som en sober åndelig infrastruktur. Et poetisk-teologisk ekstrakt av Det gamle testamentet, som frir meg fra mine klisjéer og slipper frisk luft inn i mitt – eller menighetens – åndelige ekkokammer.
Dette er tekstene Jesus tydde til i Getsemane og på Golgata, og som fortsatt messes, mumles og ropes over hele verden. Som Wergeland åpner diktet Stella:
Ha, hvor spænder sig min Sjel
op til Himmelen fra Hel!
Slik er Salmenes poetiske sinnelag. Fra himmelen til dødsriket – og nyansene, lengslene og drømmene midt i mellom. En kamerat av meg ber sine tidebønner på do. Ikke at jeg vil kalle Salmene for do-lyrikk (min kamerat ber der han får fred), men de har definitivt den ujålete, jordbundne realismen som Haram etterspør i sin spissformulering.
De samsvarer med at mennesket er en kropp som produserer både kjærlighet, hat, lovsang, avfall og gudslengsel.
Det er ikke sikkert at du er ute etter et nitidig regulert bønneliv.
Men om du lengter etter mer regelmessighet og et større språklig rom når du ber, kan tidebønnene være den strukturen du trenger for å få det til.
Vi snakker her om tekster både Jesus og Nietzsche kan like. Det kan være vel verd å sjekke ut.
Og husk: Tidebønnene handler om Jesus. Men de handler også om deg.
Les mer om tidebønn i Areopagos.
LITTERATUR
C. S. Lewis, Reflections on the Psalms. Mariner Books. Houghton Mifflin Harcourt. Boston, New York 1958. 2012 edition
Ekumeniska kommuniteten i Bjärka-Säby, Tidebønner gjennom året. Lunde Forlag AS, Oslo 2018
Christian Janss og Christian Refsum. Lyrikkens liv. Innføring i diktlesning. Universitetsforlaget, Oslo 2010
Haruki Murakami, Menn uten kvinner. Noveller. Pax forlag, Oslo 2016
Friedrich Nietzsche, Antikrist (1894). Hans Reitzels Forlag. 3. utgave. Danmark 1998
Henrik Wergeland, Jordens elskende hjerter. Dikt i utvalg ved Geir Uthaug s. 29. Schibsted Forlagene, Oslo 2007
