- Jeg var ung på 70-tallet, da Jesus-bevegelsen var på det store. Da husker jeg vi måtte stå på gater og torg med traktater og snakke med folk så de skulle omvende seg. Og det syntes jeg alltid var forferdelig vanskelig. Å liksom tvinge evangeliet på folk.
Vi møter Hilde Sanden-Bjønness i Metodistkirken i Horten, der hun har vært prest i 27 år. I løpet av den tiden er det mye som har forandret seg. Ikke minst inne i henne selv.
- Jeg har alltid hatt en følelse av at Gud er mer enn det jeg har lært. Og for 25 år siden ble jeg med på ukeslange retreater med Magnus Malm, husker jeg. Jeg opplevde at det å være stille i dagevis gjorde at jeg fikk en helt annen kontakt med Gud enn det jeg hadde hatt før. Selv om jeg hadde hatt mange sterke åndelige opplevelser i ungdomstiden også. Og etterhvert ble jeg ført inn i det kontemplative. Jeg begynte å ha retreater for prestestudenter i metodistkirken. Det så jeg som et must hvis jeg skulle bli lærer i spiritualitet for dem. “Da er de nødt til å gå avsides i stillheten og møte Gud og seg selv i døra”, sa jeg. "Ellers blir det bare teori, alt sammen." Heldigvis fikk jeg lov til det, og jeg fikk ha kursene åpne for andre, også. Det har jeg fått gjøre i over tjue år, på Lia gård, sier hun.
Bakenfor ordene
Det er ikke alltid vi orker å be, og ikke alltid vi vet hva vi skal be om. Her har Hilde Sanden-Bjønness kommet det norske folk til unnsetning. I 2013 skrev hun sin første bok, "Bønnebok for det indre og ytre livet”, med bønner fra oldkirken, og supplerte også med bønner hun har skrevet selv. Men hva når ordene ikke strekker til? I 2016 oppsummerte Sanden-Bjønness det hun underviser på kursene sine, i boken “Bakenfor ord og tanke- om kontemplasjon og sentrerende bønn”. Den ble skrevet som et forsøk på å gi en innføring i det hun selv har lært om å leve et kontemplativt liv. For Sanden-Bjønness ble den kontemplative praksisen en stor lettelse da hun opplevde at hun var i ferd med å gå tom for ord i eget bønneliv.
- Hva menes egentlig med det kontemplative?
- Det handler om å sette av noen stunder av dagen til Gud, ved at Han får be i meg uten at jeg bestemmer hvordan. Jeg er bare tilstede, og så får Han gjøre som Han vil. Da trenger jeg ikke å lage egne bønner inni meg, men bare hvile. Det kan fly mange tanker gjennom hodet når vi prøver å bli stille. Men det er bare bakgrunnsstøy, og gjør ingenting. Jeg slipper Gud fri inni meg. Det er jo forunderlig, sier hun og smiler.
- Noen tenker kanskje at jeg blir veldig glad og salig av å holde på med dette, og sånn er det ikke. Det kan være ganske dødt i følelser og opplevelser. Men når jeg ikke selv har kontrollen over hva jeg skal be om, skjer det noe over tid. Enten jeg vil det eller ei, er det noe som utvider seg. Grensene utvider seg. Selv om jeg trodde jeg var ganske vid fra før. Jeg klarer ikke lenger si at «han der er utenfor, og hun der er innenfor». Jeg tror vi alle er Guds barn. Også de som ikke tror. Men vi får selv takke ja til det eller si nei til det. Gud tvinger seg ikke på før vi er klare for det.
Fordypning
Her inne i biblioteket, den lille bygningen ved siden av kirken, er det satt fram småbord og myke lenestoler, hvor hvem som helst kan komme inn når kirken og bakgården er åpen hver onsdag. Vi sitter omgitt av bokhyller fulle av bøker om kristen tro, det er grunn til å tro at hun har lest de fleste av dem. De siste årene har Hilde Sanden-Bjønness begynt å fordype seg i den jødiske mystikken, for bedre å trenge inn i bibeltekstene, og forstå den dypere meningen bak de vante setningene. «Hva lå i ordene de gamle hebreere skrev ned når de formet fortellingene i Det gamle testamentet, og hva var det Jesus la i ordene han brukte, han som levde i denne tradisjonen?» spør hun seg. Det gjør henne nysgjerrig, og det er mye hun finner som har en ganske annerledes dybde og mening enn vi tenker om det på norsk på 2000-tallet. Det uroer henne når folk sier at man må tro på Bibelen «akkurat sånn som det står». Kanskje er arbeidet med bibeltekstene en del av årsaken til at hennes forståelse av kristen tro også har endret seg radikalt.
- Det er ikke noe tvang i kjærligheten, begynner hun.
- Jeg tenker at Gud har tid med oss, og jeg tror at til slutt er vi alle samlet igjen hos Gud. Og jeg tenker at dét er Guds misjon, ikke min. Jeg er overbevist om at Gud bor i alle mennesker, som et indre DNA vi er skapt med. Vi er utgått fra Gud fra begynnelsen. Og jo mer jeg er bevisst akkurat det, får jeg være det mennesket som reflekterer noe av Gud uten at jeg går rundt og tenker på det eller tar meg sammen. Det er ikke noe poeng for meg å prøve å overbevise eller «frelse» folk. Det virker heller mot sin hensikt. Jeg tror det aller minst truende her i verden, er Gud.
Hun forteller at mange kommer til kirken for å samtale om det å komme nærmere Gud. Hun ser det som sin oppgave å være en medvandrer og veiviser videre.
-Jeg tror på den uforbeholdne kjærligheten, og at Kristus er den som i vår kultur har vist aller tydeligst hva den består i. Samtidig skriver Paulus: “Arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt.” For det er et veldig både-og hos Gud. Vet du hva som står etter det? “For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.»
- Hva vil det si å bli frelst, da?
Hun tar en liten pause.
- Da jeg var ung, lærte jeg at det er å tro på Jesus sånn som det står. Du skal tro at han døde på det korset, og du skal tro at det var for din skyld, og tro akkurat sånn om det som skjedde i år 30. Da er liksom alt i orden, da er du frelst. Vi har gjort det ordet frelse så altfor smått. Jeg synes det er et ord som er vanskelig å bruke i dag. Jeg vet at mange som står utenfor kristne sammenhenger har dårlige erfaringer med det. Og de som er innenfor, skjønner det heller ikke i sin fulle bredde. Frelse handler om å bli bevisst at Gud bor i hele mennesket, i oss og rundt oss. At han vil meg vel. Når jeg setter meg ned og blir stille, er det ikke for at jeg skal dra Gud til meg. Det er heller jeg som ikke er tilstede. Det er noe av poenget med den kontemplative veien, ikke for at Gud jobber med oss akkurat de minuttene vi er stille, men for å minne oss på at Gud holder på hele tiden. Jeg trenger å finne det hvilepunktet for min egen bevisstgjøring.
- Noen ganger kan det også gjøre vondt å bli stille?
- Ja, og noen ganger, hvis du er i dyp nød, kan du gjøre sånn med armene, sier hun, og former en bylt i fanget som hun rent fysisk gir over til Gud, og sier:
- “Nå gir jeg alt dette her til deg, Gud. Du vet hva jeg trenger”. Så kan du bli stille, og stole på at Gud jobber med det som er til det beste for deg. Og fortsette med det, dag etter dag, og ikke kreve at du skal få et svar akkurat der og da.
Prest: Hilde Sanden-Bjønness har vært prest i Horten Metodistkirke i 27 år. Hun har også fått undervise prestestudentene i kontemplativ bønn og spiritualitet.Hun tenker.
- Mange sier at de er redde for å dra på retreat og gå inn i stillheten, for da kommer det opp så mange vanskelige tanker og følelser. Men det er bedre å slippe det løs på Kristus, som er den guddommelige terapeuten som gjerne vil sette oss fri. Det kan være fint med psykologer og terapeuter som hjelper oss å se mønstre, av og til trenger vi det også, men jeg tror det bare er Gud som kan lege de dype sårene våre, Han som har skapt oss og vet hvordan vi er satt sammen.
- Noen ganger kan det jo være vondt å se sine egne mønstre, hvis man ikke klarer å endre dem?
- Ja, og da er man bundet til dem. Jeg tror det er en hemmelighet i regelmessigheten, at man vender seg til Gud og bare er der. Det finnes mye forskning som viser at det å skape nye regelmessige mønstre i hjernen kan føre til nye koblinger. Vi kan bryte gamle tankemønstre ved at vi regelmessig overgir tankene våre til Gud. Det er ikke du som skal løse det, ihvertfall ikke akkurat da. Og da er det noe som skjer, som jeg ikke kan forklare. Nesten umerkelig flytter ting på seg. Vi skjønner de tingene vi står i på en annen måte. Vi er i stand til å gi slipp, eller satse mer, hvis vi kjenner at dét er riktig. For meg er det nesten blitt et gudsbevis. At jeg vet at det skjer ting langs veien som jeg ikke kunne fått til selv. Ting som overrasker meg veldig. Virkeligheten blir sannere, på en måte.
Hun tar en liten slurk av kaffekoppen som står på det lille bordet mellom oss, gjør en grimase.
-Kaffen ble kald mens vi snakket, sier hun og smiler, vil du ha ny?
En høyst personlig Gud
Hun går bort til kjøkkenkroken for å helle ut den gamle, og fyller på med varme dråper. Hilde Sanden-Bjønness har en tro som handler om en Gud som er tilstede midt i livene våre. En høyst personlig Gud, som snakker hvert eneste menneskes språk, og klarer å kommunisere.
- Måten Han møter deg på kan være annerledes enn hvordan han møter meg. Vi kan slappe av i det. Kroppen er en mye bedre mottaker enn hodet, som er det siste som oppfatter ting. Over tid vil du få bedre intuisjon. Du vil kjenne i kroppen hva som er rett å gjøre. I begynnelsen vil det være litt skummelt å følge den, men over tid vil du se at du blir mer treffsikker.
- Hva er det kristne budskapet, tenker du?
- Grunnlaget tror jeg er at det er Gud som har skapt verden. Det er Gud som har villet oss. Det viktigste for Gud, tror jeg, er å ha en nær relasjon med sitt skaperverk. Vi skal skjønne at vi ikke er adskilt fra Gud. Syndefallsmyten finnes i flere religioner. Men Gud forlot oss ikke, og jeg tror det var et poeng med alt sammen. Jeg tror ikke det var en plan B at Jesus kom. Hvis vi skulle forstå hva kjærlighet er, og at det er en kjærlighetsrelasjon det handler om, måtte vi på en måte falle litt ut av den, for å forstå at vi trengte nåde. Noen som elsket oss uten at vi fortjente det. En Gud som var der selv om vi hadde sviktet.
Hun fortsetter:
- I kristendommen har vi Jesus som vår største skatt. Vi fikk Gud i en menneskekropp. Da Gud tok bolig i et menneske var det et tydelig språk som handlet om mye mer enn det som skjedde på korset. Han viste oss hva et liv er når vi lever med Gud i oss, både i glede, sorg og lidelser. Han viste oss at Gud ikke gjør forskjell på folk. Han irettesatte de som ekskluderte folk fordi de ikke passet inn i deres egen forståelse av hva som hva var rett ifølge Skriftene. Og han viste i praksis at han åpnet favnen for dem som stod «utenfor». Jesus unngikk heller ikke livets prøvelser. Han var villig til å dø for å bevise at Guds kjærlighet tåler selv et justismord. Han går ned til det aller mest skambelagte, til det mennesker opplever hver dag, overalt. Kjærligheten dør ikke av det heller. Den står opp igjen, til et sterkere liv, som er evig.
- Vi lengter sånn etter å bli lykkelige også, jeg tror det er fordi at ett sted har vi en gang vært det. Og jeg tror det er noe vi skal lære mens vi er her. Vi skal lære at vi er elsket av Gud, og at vi kan elske hverandre, og vi skal lære lidelse, for vi modnes på det. Jeg kan ikke skrive en bok om hvorfor det er sånn, men jeg kan ane noen linjer. Og så tror jeg vi skal vende tilbake til det vi kom fra, noe som er evig og godt. Men det viktigste i kristendommen, tror jeg, er å vise, ikke minst gjennom Jesus, at Gud kan bo i et menneske. At Gud tar bolig i oss og jobber med oss innenfra. Jeg tror ikke det er noe som bare skjer når vi dør. Det er en kjærlighetsrelasjon vi selv ikke kan knekke.
Salve: Hun bruker den lille salvekrukken under forbønn i kirken.Den store legen
Hilde Sanden Bjønness’ gudsbilde går ikke i hop med en dømmende Gud som skal straffe de slemme på dommens dag. Vi snakker litt om kirkefaderen Origenes, som mente at Gud ville føre til at alle ting blir gjenopprettet til slutt.
- Jeg har litt sansen for tanken om skjærsilden. Vi har alle både godt og ondt i oss. Det er nok litt av hvert som må renses i oss på regnskapets dag. Høy og halm skal brenne, står det, og det er bare gullet som skal stå igjen. Jeg tror Gud vet hvordan Han skal gjøre det. Jeg tror at det som skal dømmes i et eventuelt siste inferno, er det onde og de onde kreftene. Og så skal nåden og kjærligheten dekke det andre og gjenreise det som er bare godt.
Hun pauser.
- Jeg tror det er mange som har forlatt kirken i vestlige land, som en helt naturlig reaksjon på den forkynnelsen man har hørt opp gjennom historien, hvordan prester har stått og prekt helvete og fordømmelse i århundrer. Hvordan skal mennesket orke en sånn gud? Det viser seg at det tar mange generasjoner etterpå, før folk tør å gå inn i kirken igjen. Det er ganske alvorlig.
-Ja, for slik du snakker om den, kan jo kristendommen være vanvittig helbredende?
- Det kan den. Og det kontemplative er også vanvittig helbredende, hvis du kan gi deg over til Gud uten å være redd, stole på at Han bor i deg og vil deg vel, at Han vil lege ditt liv.
Hun drikker opp kaffen.
- De ortodokse kristne har en nådeteologi som er ganske lik metodistenes. Det handler om at Jesus er den store legen som er kommet for å helbrede oss for synden, som egentlig er vår sykdom. Vi har så mye sår, og jeg tenker at vi også bærer på tidligere generasjoners sår. Jeg trenger den guddommelige terapeuten i meg for å tilfrisknes på dypet. Og når man sitter i stillheten og det føles som alt blir verre, gjelder det å ikke hoppe ut av det. “Dette tar jo livet av meg, Gud”, kan man føle. Men da kan man takke for at Gud også er i dette, akkurat nå, at vi ikke er alene der. Gi det tid, og overlat også noe av ansvaret til Ham. Da skjer det noe underveis, og du blir sterkere etterpå. Det er ihvertfall min erfaring.
Vil du vite mer om sentrerende bønn, eller bli med i en av våre Areopagos-grupper?
Les mer her:
-