Forsiden>Artikler>Verdig stillhet
Asle Rossavik (t.v.) leder samlingen med sentrerende bønn i Lambertseter kirke, der Karine Kobberstad (t.h.) har lært seg denne meditasjonsformen.
Asle Rossavik (t.v.) leder samlingen med sentrerende bønn i Lambertseter kirke, der Karine Kobberstad (t.h.) har lært seg denne meditasjonsformen.

Verdig stillhet

– Vi har et fellesskap i stillheten, sier Asle Rossavik når han beskriver en samling med sentrerende bønn i Lambertseter kirke.

Lampene i Lambertseter kirkes kapell er tent og kaster et varmt lysskjær over veggen utenfor. Ti mennesker er samlet til sentrerende bønn en helt ordinær tirsdags kveld. Vi har allerede fått introduksjon og undervisning om denne eldgamle bønneformen, etterfulgt av avspenningsøvelser.

«Vær stille og kjenn at jeg er Gud» sier så prest og leder Asle Rossavik (45). Han tar deretter bort ett og ett ord fra setningen, og sitter til slutt igjen med «Vær».

Dermed er vi ved kjernen av sentrerende bønn, det handler om å være. Være til. Være stille. Være nær. Og fellesskapet er i stillheten. Her skravles det ikke, ingen serverer kaffe, orgelet står urørt og ingen skal synge.

– Gud får være Gud, og jeg får være meg uten at vi trenger å definere det, utdyper Rossavik etter samlingen. – Akkurat det ble viktig for meg da gudsbildet jeg hadde kollapset. Gjennom det ordløse samværet kan jeg nå nærme meg det jeg kaller Gud. 

Rossavik forteller at han hadde tanker og forestillinger om Gud som ble vanskelige. I sentrerende bønn kunne han gi slipp på dem, og bare være i Guds nærhet. 

Sentrerende bønn i Lambertseter kirke

Varer 45 minutter – 20 minutter undervisning, fem minutter avspenning og 20 minutter stillhet.

Et samarbeid mellom menigheten og Areopagos.

Arrangeres rundt fem ganger i halvåret, se kalender for oppdaterte datoer.

Les mer om sentrerende bønn her.

Kontemplative retreater med sentrerende bønn holdes jevnlig på Lia gård.

Kraft i fellesskapet

En syngebolle er en bolle i messing kjent fra buddhistisk meditasjon. Rossavik slår på syngebollen, og slaget er det ordløse signalet som innleder vår sentrerende bønn.

Verdig stillhet

 

Klangen svinner sakte hen og vi er overgitt til stillheten. Tjue minutter skal den vare, alle har fått beskjed om å sørge for at mobiltelefonen ikke forstyrrer. Jeg plasserer jakken over magen i tilfelle den skulle finne på å rumle. Og hvor skal jeg feste blikket? Kanskje altertavlen, eller kubbelyset på gulvet? I likhet med de andre lukker jeg likegodt øynene for å finne roen. 

Deltaker Karine Kobberstad (42) kaller stunden en verdig stillhet. – Det er en kraft i fellesskapet, enda vi ikke snakker sammen. Og selv om min opplevelse kan variere med dagsformen og hva som ellers opptar meg, er det alltid fint å være her, forteller hun. Familien er igjen hjemme, så i likhet med oss andre kommer hun alene for å oppsøke roen i kapellet denne kvelden. – Jeg føler et nærvær, sier hun. 

Alle velger et hellig ord

Fordi sentrerende bønn er uten ord, ligger den ifølge Rossavik på et annet plan enn andre former for bønn, der samværet og samtalen defineres gjennom ord. Likevel – ett ord skal vi bruke i denne bønneformen: det hellige ordet. Vi velger ordet selv, sier det kun inni oss og vi skal bruke det som et middel for å forlate tanker som vil ta oss med på mentale turer bort fra nuet. Til og med hvis Jesus, Guds engler og himmelens herlighet viser seg i et bilde som er aldri så fristende å holde på, skal vi gi slipp.

– Da introduserer du mykt det hellige ordet for å vende tilbake til stillheten, sier Rossavik. Et hellig ord kan være Jesus, Gud, far, fred, gi slipp, hvile, stille, ro, Abba eller lys.

– Hvorfor kalles ordet «hellig»? 
– Ikke fordi det er hellig i seg selv, men fordi det utrykker den intensjonen vi har gjennom bønnen, om at Gud er nær og handler med oss bakenfor ord og tanker, forklarer Rossavik. 

Også alene

Sentrerende bønn praktiseres også i ensomhet, faktisk anbefaler kjennerne to 20 minutters doser daglig. Når leder og prest Asle Rossavik startet en gruppe i tillegg, er det fordi fellesskapet gir en ekstra dimensjon til sentrerende bønn. Dessuten er samlingene en måte for Rossavik å dele gleden over denne stille bønneformen med andre. 

Verdig stillhet

En av disse er nevnte Kobberstad som både har lært å be sentrerende bønn hjemme og i Lambertseter kirkes gruppe. Nå føler hun at hun trenger disse stundene i hverdagen sin.  – Jeg setter av tid til å være sammen med Gud, uten å komme med forventninger, jeg lar ting være som de er. 

Å ikke ha forventninger er også en oppfordring fra  frontfigur for sentrerende bønn i moderne tid, Thomas Keating. For med forventninger strever du etter noe, og er ikke til stede i nuet og det dype nærværet med Gud.

Keating sammenligner det å gi slipp på alt med å ta ut proppen av badekaret. Vannet bare renner ut av seg selv.  – Jeg er ikke lenger så opptatt av om jeg opplever at jeg fikk til å meditere eller ikke i dag, og er avslappet i kroppen, forklarer Kobberstad.

Indre ro

Hun forteller at sentrerende bønn gir henne bonuser som meditasjon generelt gir: – Jeg finner lettere indre ro, er mer tålmodig og tilstede i hverdagen. Nå kan jeg lettere gjenkjenne tanke- og handlingsmønstre som var ubevisste før, sier hun.

– Noen tror at sentrerende bønn bare er for personer som er stille av natur. Det stemmer ikke. Alle kan prøve, mener Rossavik. Kobberstad legger til at en nysgjerrighet er motivasjon god nok, og ingen trenger frykte de tjue stille minuttene. – I begynnelsen kan det oppleves lenge. Man blir utålmodig og får en tanke om å bare reise seg. Men etter hvert blir 20 minutter kortere, lover hun.

Bønn preger menigheten

Rossavik synes menigheten får et eget preg av at kapellet jevnlig huser sentrerende bønn, og forteller at forsamlingen er takknemlig for den jevne bønnepulsen. 

– Kan alle prester åpne for slike samlinger i sin menighet?  
– Først må presten begynne selv med sentrerende bønn og ha det under huden. Uten det kan de ikke ha ansvar for et åpent tilbud i menigheten. Jeg vil anbefale en retreat med sentrerende bønn for å komme i gang. Dessuten finnes mye informasjon på nett.

Verdig stillhet

 

– Hva når en deltaker får sterke følelsesuttrykk gjennom bønnestunden? 
– Jeg pleier å si på forhånd at når vi åpner for det ubevisste kan vi åpne for traumer i oss. Da bør man søke hjelp hos profesjonelle. Ved mindre ting kan de også ta kontakt med meg for veiledning, sier Rossavik og forteller om begrepet «guddommelig terapi» som Thomas Keating introduserte. – Fordi vi i sentrerende bønn kan møte det ubevisste, får vi også en mulighet til å bli helbredet. 

Amen

Verdig stillhet

 

Så har vi har levd 20 minutter av vårt liv i stillhet, ti forskjellige mennesker på hver vår pinnestol plassert i halvsirkel langs panelveggene i Lambertseter kirkes kapell. Pusten har gått jevnt og sakte. Gud ble invitert til å være nær. En mage har rumlet her, og en gjesp blitt gjespet der. Noen måtte skifte stilling. Tanker er tenkt, for så å bli lagt til side. 

Gong-ong-ong-on- oo. Messingen i syngebollen klinger for andre gang og Rossavik avslutter med ett ord: Amen. Vi kan gå hjem.

TEKST Margunn Krohn Sævre
FOTO Margunn Krohn Sævre
Publisert 04.03.2020
Relevante saker
Prosjekt med beskrivelse
06.07.2017
Powered by Cornerstone