8. februar går den første digitale jesusdojoen av stabelen, og den konsentrerer seg om operatio divina, som vil si å lese bibeltekster sammen, på en måte som tillater dem å få en praktisk betydning i hverdagen. Stian Kilde Aarebrot leder arrangementet, som går over seks uker. Men det blir også mulighet for å møtes fysisk, for de som bor i Sandnes og Oslo. I Sandnes starter jesusdojoen 14. februar, les mer om den her.
Vi tok en prat med prest Johne Stødle, som skal lede en jesusdojo i Hauketo og Prinsdal kirke fra 15. februar til 22. mars.
-Hei, Johne! Hva er egentlig en jesusdojo?
-En jesusdojo vil jeg beskrive som et tidsavgrenset prosjekt, der man forplikter seg på hverandre for en periode, for å utforske tro i praksis.
Stødle er prest i Holmlia Kirke, som har ansvar for dette i samarbeid med nabomenigheten i Hauketo-Prinsdal, der samlingene også vil finne sted.
De legger opp til fem samlinger med temaet Oppmerksomhet, fra 15. februar til 22. mars. Deltakerne blir oppmuntret til å forplikte seg på å bli med på alle samlingene.
-Og hvorfor skal man gjøre det?
-Nei, det er for at tro skal bli noe mer enn noe som sitter i hodet, noe som også preger kropp og vaner. Det som gjør jesusdojo til noe annet enn en temaserie eller bibelgruppe, er fokuset på praksis, og ikke minst at man deler erfaringen av hvordan det var når vi møtes igjen.
Sentrerende bønn. Årets jesusdojo arrangeres i samarbeid med Areopagos. Prest Tore Laugerud vil være en av underviserne, og han skal snakke om sentrerende bønn, som er en praksis som handler om å falle til ro i stillheten. Andre temaer blir digitale vaner, forholdet til naturen og dyrene, og barmhjertighet.
-Og så er tanken at ut fra disse ulike temaene skal vi teste ut hvordan det vi snakker om materialisere seg i hver enkelts hverdag fram til vi møtes igjen, sier Stødle.
-Hvordan blir øvelsene i praksis?
-Samtalen om praksis skjer i samarbeid med deltakerne som er med. Vi har ikke praksisene klare, men vi har noen ideer, for de som kanskje kjenner at det er vanskelig å komme inn på sporet. Der er det gjort noen ting fra før, blant annet i boka Veiarbeid av Stian Kilde Aarebrot. Vi kommer til å ha en langsgående praksis som vi gjør felles, og det er å være stille hver dag.
-Hvordan blir det å være stille i praksis?
-Jeg har vært med på jesusdojo før, og da var vi stille mellom ti og tyve minutter. De som er vant til å praktisere stillhet sier gjerne at tyve minutter er anbefalt som minimum, for å klare å koble seg inn på stillheten (. Men om noen kjenner at ti minutter er det de klarer, tenker jeg at det er fint.
-Hvordan skal folk bli med på dette?
-Vi har i utgangspuktet gått ut med dette som et tilbud til menigheten, og så kan folk melde seg på. Dette konseptet hviler på at folk forplikter seg. Det er lov å komme den første gangen og kjenne på det, men derfra er det viktig at man kan forplikte seg på reisen videre. Det er noe med å vite at det samme folkene som kommer hver gang.
-Klarer du i vår tid å få folk til å forplikte seg på fem ganger?
-Ja, det gjenstår å se, det blir spennende.
Skyr stillheten. Selv har presten et ambivalent forhold til stillhet.
-Jeg tror veldig på viktigheten av det for min egen del, og så blir jeg veldig rastløs og urolig. Jeg merker at jeg skyr stillheten.
-Hvorfor det, tror du?
-Det er fordi stillheten kjennes mest tom, ikke fylt. Det kjennes også litt som den følelsen av at du skal trene, noe som sitter litt hardt inne. Jeg lengter ikke etter stillheten, jeg unngår den, samtidig som jeg er tiltrukket av den.
-Det blir spennende å se hvordan det går med deg også.
-Ja, det blir det.
