Skrevet av Notto R. Thelle
«I did it my way», sang Frank Sinatra: «I've lived a life that's full / I traveled each and every highway / And more, much more / I did it, I did it my way.» Den særegne japanske vandrepoeten Taneda Santôka formulerte det slik i et av sine dagboknotater: «Du synger dine egne sanger, du vandrer dine veier, og jeg synger mine sanger og vandrer bare mine veier.»
John LeMond (1948-2023)
John LeMonde hadde ikke utforsket «each and every highway» og lagt verden for sine føtter som den verdenskjente popartisten Sinatra. Han fulgte de veiene som åpnet seg for ham og fylte dem med mening for seg selv og for dem han møtte underveis. Han var ingen ensom og traumatisert dikter som Santôka, som brøt alle reglene og sang sine helt egne sanger. Tvert imot, han utfoldet seg i fellesskapet og sang folks tradisjonelle sanger, men hans virksomhet ble preget av hans egen mentale musikalitet. Hans tidligere kollega på Tao Fong Shan, Jeff Shu, forteller at han i en kritisk livsfase fikk nytt livsmot da han møtte Johns oppfordring om å være tro mot seg selv: “Follow your passion, & you will thrive.” John sto for en grunnholdning der hans eget ønske om frihet inspirerte andre til å finne sin vei.
Johns åndelige søken var ikke en selvopptatt drøm om å realisere seg selv, men om å bli det mennesket han var skapt til å være og samtidig la troen formes i troskap mot de erfaringene livet ga ham. Det gjorde ham til en ganske atypisk misjonær. Han var rotfestet i klassisk kristen teologi, men levde teologien på en måte som brøt med mange tradisjonelle forventninger. Hans mentale gjestfrihet åpnet et større rom i kristentroen som gjorde det mulig for mange å finne sin plass der uten å føle seg inneklemt. Han valgte endog å skape sin egen klesstil, inspirert av asiatiske tradisjoner, og brøt på den måten med alle forventninger til hvordan en misjonær burde se ut.
John ble født i Florida 31. juli 1948, adoptert av Grace og Frank LeMonde, og vokste opp i Lakeland, Florida. Etter videregående, tre år i marinen og studier ved University of South Florida, studerte han teologi ved Luther Theological Seminary i St. Paul, Minnesota, og senere ved Princeton Theological Seminary. Umiddelbart etter ordinasjonen i The American Lutheran Church (nå The Evangelical Lutheran Church in America) i 1981 dro han sammen med sin kone Barbara til Kina– først Taiwan og deretter Hongkong – der han fikk sitt arbeid helt til han gikk av for pensjon i 2014. Han døde etter en tids kreftsykdom den 19. februar 2023, omgitt av sine nærmeste.
Etter noen år som prest i ulike kinesiske menigheter ble John i 1991 kontaktet av Brent Pelphry som på Tao Fong Shan hadde skapt magasinet Areopagus, et viktig organ for religionsstudium og dialog. Han trengte en som kunne overta som redaktør. Slik ble John en viktig samarbeidspartner for misjonens arbeid med dialog og spiritualitet. Magasinet måtte dessverre gå inn på grunn av økonomiske problemer, men John ble på mange måter den fremste representanten for misjonens dialogiske arbeid i en ny og krevende tid. Hans virksomhet på Tao Fong Shan gikk sammen med undervisning på Lutheran Theological Seminary, og hans kombinasjon av undervisning på LTS, liturgisk og pastoralt arbeid knyttet til kirken på Tao Fong Shan, og utadrettet kontakt med andre religioner i Hongkong står for mange som et lysende forbilde på en Kristus-sentret og Kristus-åpen spiritualitet.
I et intervju kommenterer John at han helt fra barndommen hadde hatt sterke naturopplevelser. Han hadde opplevelser av et gudsnærvær i det skapte, han hadde bygd seg alter ute i skogen og hadde sine tanker om evigheten. Som misjonær var det ikke hans oppgave å omvende andre til kristendommen, mente han. Det fikk være Guds sak. John mente ikke at det er galt omvende folk, men hans kall var å være åpen. Han ville heller samtale, studere andres religion og lytte etter Guds stemme. Gud taler gjennom andre hellige skrifter, gjennom folks erfaringer.
Viktige impulser fikk han fra den indiske kirkelederen M.M. Thomas som underviste på Princeton der John gjorde videre studier. «Risking Christ for Christ’s sake» var et av slagordene til Thomas. Religionsdialogen er en risiko, mente han, man må ta sjansen på at samtalen forandrer oss, og det kan oppleves som truende. Helt avgjørende for ham var erfaringer fra møter med mennesker fra andre religioner som med stor gjestfrihet hadde gitt ham plass i sine hellige rom. Derfor var det også om å gjøre for ham å åpne et gjestfritt rom for alle som besøkte kirken på Tao Fong Shan. Konkret betydde det at nattverdsmåltidet skulle være åpent for alle som ønsket å delta – uavhengig av religiøs tilhørighet – på samme måte som Jesus ikke spurte etter moralsk og religiøs tilhørighet når han inviterte til måltid.
Med sin væremåte og sine veivalg levendegjorde John arven fra Reichelt: forventningen om at alle som søker sannheten – Logos eller Dao – er brødre og søstre; at man med frimodighet deler sin tro med dem man møter; og at man samtidig er villig til å la sin egen tro inspireres og formes av dem man møter.
Det er mange av oss som har hatt glede og inspirasjon av vennskapet med John. Han sto for selve nerven i Areopagos-tradisjonen. Vi savner ham dypt.
