Selv om hun både har evnen til å tenke lange tanker, for så å formulere dem i setninger som snirkler seg fram mens de på bemerkelsesverdig vis bevarer sin logikk, framstår ikke Silje Kvamme Bjørndal spesielt alvorlig. Hun ler lett og med et hyggelig volum.
SILJE KVAMME BJØRNDAL (39)
Ny generalsekretær i Areopagos, tidenes yngste, og første kvinnelige toppleder i organisasjonenKommer rett fra tilsvarende stilling i Kristen idrettskontakt (KRIK)
Tidligere politisk rådgiver i KrF
Har doktorgrad i teologi fra MF
Kommer fra Bergen, bor i Oslo
Gift, mor til to barn
Men her – i Cappella Johannea på Majorstuen – er akustikken i rommet så raus at selv bergenseren Kvamme Bjørndal blir lavmælt, som for å ivareta den ærbødige stemningen kapellet gir.
– Noe av det fine med sånne bygg er at de plasserer oss i en lengre historie, sier hun.
LITT MER FRED. Og apropos historie, i grunnen er det helt på sin plass å møte Areopagos sin nye generalsekretær her i Majorstuen kirkes sidekapell. I 1926, da Cappella Johannea var helt nytt, ble organisasjonen formelt stiftet med navnet Den nordiske kristne buddhistmisjon. I dag blir det jevnlig brukt til Areopagos sine meditative kveldsmesser.
Kunsten her forteller en historie som bærer oss, sier Kvamme Bjørndal. I dette kapellet holder Areopagos jevnlig meditative kveldsmesser.Elisabeth Nord-Varhaug
Men slike stille aktiviteter gjør kanskje ikke en organisasjon verdenskjent, og etter å ha takket ja til lederstillingen, har Kvamme Bjørndal møtt flere: «Are-hva for noe?»
– Da får jeg bare en kjempespennende inngang til å snakke om dialog, sier hun, og er inne på hva som trigger henne ved sin nye arbeidsplass.
– I den polariserte debatten som vokser frem nå, blir det i økende grad skapt fiendebilder. Men når vi møtes i samme rom, så skjer det noe, sier Silje og forteller engasjert om arbeidet til det kirkelige dialogsenteret i Bergen, som drives i samarbeid med Areopagos. Der samles unge mennesker fra ulike religiøse sammenhenger til kurs i fortellerkunst.
– Ungdommene får trening i å fortelle sin fortelling uavbrutt, uten debatt og diskusjon. Dette er noe av det beste med dialogen, å lytte og forsøke å forstå hverandre. Når jeg bruker min forestillingsevne til å sette meg inn i din tro, erfaring og overbevisning, får jeg styrket min innsikt i ditt verdensbilde. Det er behov for slike møteplasser, de skaper rett og slett litt mer fred i verden, tror Kvamme Bjørndal.
SØKEN ETTER SANNHET. Doktorgradsavhandlingen hennes i teologi fra Menighetsfakultetet (MF) handler om kirkens rolle i et sekulært (verdslig/ikke-kirkelig) samfunn. Den er relevant for Areopagos sitt arbeid på mange plan, ikke minst religionsdialog. Her har hun tenkt og skrevet med utgangspunkt i filosofen Charles Taylor sine tekster om sekularitet, og mener mennesker også i et sekulært samfunn har behov som kirken kan dekke med sin fortelling, sitt fellesskap og sin liturgi.
– Kombinasjonen av faglighet, studier, søken etter sannhet og trospraksis er noe av det jeg prøvde å holde sammen i avhandlingen, forklarer hun, og håper å fortsette i det sporet i Areopagos framover.
– Så langt har jeg lært Areopagos å kjenne som en organisasjon med vekt på nettopp kompetanse og faglig fundert praksis, og med respekt for folks søken etter sannhet.
FELLESSKAP GJENNOM HISTORIEN. Høsthimmelens grå ettermiddagslys gjør at vi såvidt kan ane motivene malt på veggene i Capella Johannea. For pinsevennen Kvamme Bjørndal er det ikke noe paradoks å føle seg hjemme i det litt høykirkelige kapellet.
– Kunsten her forteller en historie som bærer oss, veggene i kirkerommet lager også vegger rundt livet vårt og hele rommet minner oss om Guds nærvær, sier hun og ser på freskomaleriene av kunstneren Per Vigeland fra da kapellet ennå var helt nytt.
– Når jeg kommer inn i et rom som dette og vet at flere generasjoner har gått foran, knelt ved dette alteret, bedt til Gud her og sunget de samme salmene, får jeg en opplevelse av å stå i en sammenheng.
Fellesskapet knyttet til kirken gjelder ikke bare bakover i historien, men også her og nå. I serien Min praksis på EtterKristus.no, forteller Kvamme Bjørndal om sitt forhold til gudstjenesten.
– Den er en fortettet kroppsliggjøring av overbevisningene våre, forklarer hun. For henne er denne trospraksisen så nært knyttet til troen hennes at de ikke kan skilles.
– Og det absolutte høydepunktet i gudstjenesten er nattverden. Ikke bare å gå til nattverd, men å se køen fram til nattverdbordet og at vi rekker fram hendene som fellesskap, som Guds familie og som Kristi kropp. Det er lite som gjør kristen tro så konkret og tydelig for meg.
BØKER Å BLA I. Når Silje Kvamme Bjørndal snakker om fellesskap, er likevel kjernen hennes de hun kaller flokken – Silje, Christer og deres to barn.
– Familien min er første og viktigste prioritet. Så kommer jobb, og siden det tar mye av min tid, er jeg opptatt av at jobben min skal oppleves meningsfylt, sier hun. Kvamme Bjørndal øver seg også på å velge hvile.
– Som for meg kan være joggetur i skogen eller å lytte til musikk. Det er viktig for et bærekraftig liv med slik avkobling.
Og da – når flokken har det godt, arbeidet er gjort for i dag og joggeskoene luftet – da kan du finne Silje Kvamme Bjørndal sittende i godstolen plassert foran bokhylla i hjørnet av stua, mens hun leser dikt av Hans Børli:
Det duver
en takt gjennom alle ting, en rytme
du lytter deg inn i
med hjertet og fingertuppene.
Og har du først funnet denne solrytmen,
da er det ikke lenger mulig/å bli helt ensom.
Fra diktet «Redskap»
Eller kanskje leser hun teologisk litteratur denne dagen – eller muligens en Knausgård-bok. Det viktigste er:
– Jeg må kunne bla i boka, den skal ikke være digital.
ET SOSIALT HJERTE. Kvamme Bjørndal er på sett og vis både tung og lett samtidig, og da handler det ikke om tyngde som måles i kilogram, med mindre man veier bøkene hun har lest. Men tung i kunnskap, innsikt og integritet, og likevel lett i samværet med andre mennesker. Sosialt uanstrengt og lys i humøret.
– Hvor kommer denne kombinasjonen fra?
– Det sosiale hjertet har jeg med meg hjemmefra. Jeg har foreldre som alltid har hatt et åpent hjem, forteller Kvamme Bjørndal. Det som handler om faglig tyngde, eller interesse, kommer av at hun alltid har stilt spørsmål og vært nysgjerrig.
– Jeg slår meg ikke til ro med enkle svar. Hvis jeg hører svar fra ett perspektiv, vil jeg gjerne høre svar fra et annet også.
Kombinasjonen gjenspeiles også i min kirkelige tilhørighet. Det pentekostale, altså pinsetradisjonen, har mye av det karismatiske og praktiske som noen kanskje vil oppfattes som lett, mens studiet på MF og arbeidet med doktor-graden har tilført faglig og teologisk tyngde. Jeg trives godt med begge deler, sier hun. Samtidig arresterer hun betegnelsen «lett» om samvær med andre.
– Møter med mennesker er kanskje det som veier tyngst i livet.
– Har du noen gang vært redd for å studere deg bort fra tillit til Gud?
– Jeg kommer fra en bakgrunn som gjerne har tenkt dette som motsetninger. Pinsebevegelsen har i sin bagasje at man ikke skal studere seg vekk fra den barnslige tilliten eller overgivelsen til Gud. Men det kan være en farlig tilnærming hvis sånne som meg må velge mellom tro og tillit til Gud på den ene siden og studier på den andre.
Min erfaring er at nettopp det å få økt innsikt og kunnskap har gjort at jeg kan bli værende i troen.
Elisabeth Nord-Varhaug
LEDES AV ENGASJEMENT. Kvamme Bjørndal er ennå ikke 40, og går fra én generalsekretærjobb til en annen. Søker hun lederrollene, eller finner de henne?
– Jeg har aldri hatt noen plan om å bli leder, det som har ledet meg til stillinger er engasjementet mitt – når jeg kjenner et driv og har tro på noe.
Men på spørsmål om hva som kan gjøre henne mismodig, er nettopp for store oppgaver og for store sko svaret hennes. Så legger hun til:
– Ofte opplever jeg at det finnes muligheter jeg bare ikke har fått øye på. Dessuten har jeg oppdaget at de fleste mennesker har det sånn innimellom, at store utfordringer kan ta motet fra oss.
I jobben hun nå forlater – leder for Kristen Idrettskontakt (KRIK) – har hun jobbet seg gjennom konflikter omkring samlivsspørsmål. «Vi er veldig fornøyde med måten hun har håndtert uenighetene innad på i organisasjonen. Vi opplever at vi som organisasjon har kunnet forenes på tvers av uenigheter i dette spørsmålet», uttalte landsstyreleder i KRIK, Erlend Haus til avisen Vårt Land.
– Noen ganger kan spennet innad i kirkens mange forskjellige grener og fellesskap være like stort som det er mellom folk med ulikt livssyn, tror Kvamme Bjørndal. Hun mener derfor at den indrekirkelige dialogen også er viktig.
KIRKENS UTSIDE. – Er det noe tiltrekkende ved sekulær holdning til liv og død? Kunne du slått deg til ro med at Gud faktisk er funnet på av mennesker?
– Jeg har jo forsøkt å tenke den tanken helt ut, men ikke noe i det var – var det tiltrekkende du sa? På en måte er det tiltrekkende, fordi det er absolutt. Men jeg synes ikke det er tiltrekkende med absolutter, erkjenner dialogorganisasjonens nye leder.
