Forsiden>Artikler>Et hellig, allminnelig liv i Bose
Brødrene og søstrene samles til tidebønn tre ganger om dagen i Monastero di Bose.
Brødrene og søstrene samles til tidebønn tre ganger om dagen i Monastero di Bose.
LANGLESNING

Et hellig, allminnelig liv i Bose

Bli med til det unike klosteret i Italia.

Ved fjellene i Piemonte ligger Monastero di Bose, det eneste klosterfellesskapet i sitt slag: tverrkirkelig, og for både kvinner og menn. Framme i klosterkirken synges tidebønnen flerstemt og vekselvis mellom munker og nonner. De er omtrent 65 til sammen. Hadde du sett dem under koronapandemien, hadde alle hatt munnbind på, slik det er påbudt i kirker og andre offentlige steder i Italia. Ingen gjester hadde sittet i benkeradene.

Et hellig, allminnelig liv i BoseDen moderniserte klosterkirken ble innviet i 2016.FOTOTone Leksbø Walgermo

Men dette besøket skjer før pandemien, og benkeradene er fulle av internasjonale gjester som famler i liturgi- og salmebøker. Alt foregår på italiensk. Når bønnen er over, går de fleste stille ut, slik skiltene oppfordrer til. Bare en gruppe maltesere skravler. 

Et hellig, allminnelig liv i BoseTidebønnene synges flerstemt og vekselvis.FOTOTone Leksbø Walgermo

KLÆRNE ER TEGN PÅ ENHET. Kappene til nonnene og munkene henges opp på knaggrekker i siderommene, resten av dagen går alle i sivil.   

– De hvite klærne våre er et tegn på enheten vi prøver å skape. Den eneste forskjellen er at kvinnene har hetta oppe. Vi prøver å bygge en felles «kropp» for Herren, forteller broder Matthias Wirtz. Han har bodd i Bose-klosteret i 22 år og er sveitsisk protestant. Det finnes flere protestanter her, og en ortodoks søster, men de fleste er italienske katolikker. Liturgi og ritualer er basert på «skattene som alle har felles». 

– Jeg må aldri gå på tvers av det jeg tror på. Alle i fellesskapet fortsetter å tilhøre den kirken vi ble døpt inn i, sier broder Matthias.

Et hellig, allminnelig liv i BoseBroder Matthias Wirtz (t.h.) er sveitsisk protestant og har bodd 22 år i klosteret. Svenske Peter Halldorf kommer jevnlig på besøk.FOTOTone Leksbø Walgermo

FELLES ØKONOMI. Den benediktinske klostertradisjonen har sju tidebønner, Monastero di Bose har bare tre: klokka seks, tolv og halv sju om kvelden. Til gjengjeld er de lengre, noe som gir folk «sjansen til å synke dypere inn i bønnene» og få mer profesjonelle arbeidsøkter. 

– Vi har like mange arbeidstimer som folk som ikke bor i kloster, forteller broder Mathias. Klosteret skal være økonomisk uavhengig. Han jobber i resepsjonen og forlaget som produserer 20-25 bøker hvert år. Noen jobber i snekkerverkstedet, bakeriet, kjøkkenet eller i den store kjøkkenhagen. Den gjør dem nesten selvforsynte med frukt og grønnsaker fra mai til oktober. Andre produserer keramikk, honning, syltetøy, stearinlys eller ikoner for salg.

Et hellig, allminnelig liv i BoseI den store kjøkkenhagen dyrker fellesskapet alt fra bladgrønnsaker til fersken. Det meste er til eget bruk.FOTOAnn Kristin van Zijp Nilsen Et hellig, allminnelig liv i BoseKlosteret produserer honning og mange typer syltetøy for salg, for eksempel pæresyltetøy med kardemomme og blodappelsinmarmelade med barberavin.FOTOTone Leksbø Walgermo Et hellig, allminnelig liv i BoseMens andre lager reproduksjoner av ulike ikoner for salg, maler broder Norberto Secchi de originale.FOTOTone Leksbø Walgermo Et hellig, allminnelig liv i BoseEtt av broder Norbertos mest populære ikoner er «Omfavnelsen», som symboliserer kirkens enhet. Det får han stadig bestillinger på.FOTOTone Leksbø Walgermo

Bare to leger og en lærer arbeider utenfor klosteret. Økonomien er felles, og alle har avgitt fattigdomsløfte. Hvis noen trenger et par nye sko eller en billett, ber de om penger fra felleskassen.

– Egentlig ønsker vi ikke å ha økonomiske reserver, vi prøver å gi bort det vi har i overskudd hvert år til de fattige. Men vi gjør det ikke like radikalt som før, nå innser vi at vi må tenke litt på hvordan vi skal ta var på våre gamle framover. Vi gjorde kirkegården ferdig for et par år siden, forteller broder Matthias.

RADIKALT LIV. Det begynte i 1965. Da flyttet Enzo Bianchi, en 22-årig økonomistudent på Universitetet i Torino, til en øde gård i den lille grenda Bose.

Et hellig, allminnelig liv i BoseLandsbyens middelalderkirke med de italienske alpene i bakgrunnen.FOTOTone Leksbø Walgermo

Han var påvirket av den katolske fornyelsen etter Andre vatikankonsil, som fikk mange unge til å lese Bibelen sammen og søke kirkens røtter. Bibelgruppa hans hadde særlig vært opptatt av de første kristnes felles liv, og Bianchi ville leve mer som dem.

Et hellig, allminnelig liv i BoseBroder Enzo Bianchi, kommunitetens grunnlegger.FOTONiccolò Caranti, Wikimedia

Etter tre år slo en ung katolikk fra nærområdet seg sammen med ham. Da en protestant fra Sveits dukket opp, var de usikre på om de kunne ta i mot ham. 

– De bestemte seg for å se på ham som en gave fra Gud, for å leve et åndelig liv sammen på tvers av kirkegrenser, forteller broder Matthias. De tre begynte å basere tidebønnene på bibeltekster, slik at alle kunne delta. Men så ba en kvinne om å få bli med. Kunne hun det, når de ville leve i sølibat?

–  Uten å vite helt hva de gjorde, sa de «hvorfor ikke?» og tok i mot henne. Det var nytt og kontroversielt, men de var «lydige mot omstendighetene». 

ALDRI PLANLAGT. Broder Guido Dotti har levd her i 48 år. Han er dialogansvarlig i klosteret, og understreker at Bose-kommuniteten aldri planla å være tverrkirkelig.

Et hellig, allminnelig liv i BoseBroder Guido Dotto, en av veteranene i klosteret.FOTOTone Leksbø Walgermo

– Det finnes ingen teologisk eller sosiologisk grunn til det. Historien, eller Den hellige ånd, gjorde at det ble slik, forteller han og siterer pave Johannes den 23.: «Det vi har felles er større enn det som skiller oss.» 

– Hvordan ville kommuniteten sett ut, hvis den første som ville slutte seg til broder Enzo Bianchi var en buddhist? 

– Det er et interessant spørsmål. Fra starten har det nok alltid vært klart at fellesskapet var kristent. Vi får gjester her med ulike religioner, og vi er engasjert i dialog med klostre innenfor andre religioner. Selv er vi drevet av et ønske om at andre skal forstå evangeliet. Ikke akseptere det eller la seg overbevise, men forstå vårt ståsted. I dialog må man våge å ta utgangspunkt i seg selv. 
 

Et hellig, allminnelig liv i BoseEn del av bygningene i Monastero di Bose. Nærmest ligger klosterbutikken med resepsjonen som tar i mot gjester.FOTOTone Leksbø Walgermo

Bose-fellesskapet blir kalt et lite kraftsenter for dialog på tvers av kirkesamfunn. Det er godkjent etter katolsk kanonisk lov, men står litt på utsiden av de formelle strukturene i den katolske kirken. Derfor kan de i følge broder Guido spille en friere rolle og invitere dialogpartene de vil – uten å tenke på hva som er forventet. 

– Hvis det går bra, kan Vatikanet si «ja, dette støtter vi», ellers kan de bare si at «vi har ikke noe med dette å gjøre», humrer han. 

HIPPIER. Da unge kom hit i 1968 og sa at de ville være munker og nonner, trodde ikke landsbyfolk på dem. De tenkte at det var et hippie-kollektiv. Etter hvert forstod naboene at det var noe ekte, selv om de ikke forstod hva de unge drev på med. Og de likte at befolkningen økte, selv om innflytterne var ugifte. 

De første brødrene og søstrene brukte jeans, men etter hvert begynte de å bruke kapper i kirken og mer konservative hverdagsklær. Søstrene går i skjørt. 
 

Et hellig, allminnelig liv i BoseSøstre i skjørt prater med besøkende etter lunsj.FOTOAnn Kristin van Zijp Nilsen

Broder Nimal Kurukulasuriya forteller at man ser litt på klærne til de andre når man er ny og tilpasser seg kulturen.  

– Kunne man gått i oppsiktsvekkende farger, om man ville?


– Vi er som et kor, det hadde ikke vært lett om alle er solister, svarer han med glimt i øyet, men han vil gjerne framheve hvor viktig individets særpreg er. 

Et hellig, allminnelig liv i BoseBroder Nimal Kurukulasuriya var lege da han kom til klosteret. Nå er han keramiker.FOTOTone Leksbø Walgermo

– I klosteret leter vi etter skatten som er skjult i alle som kommer til oss, og som de kanskje ikke kjenner til selv. Jeg visste ikke at jeg hadde det i meg å drive med kunsthåndverk og dekorasjon, det var det andre her som så.  

SØKENDE. Broder Nimal er utdannet lege, men stortrives med å jobbe i keramikkverkstedet. Han lager «småting», sier han, og viser fram vakre rakubrente krukker og kar. I tillegg lager han blomsterdekorasjonene til kirken i japansk ikebana- tradisjon. Nå er det elleve år siden han avla klosterløftet.

Et hellig, allminnelig liv i BoseNoen av modellene i keramikkverstedet. Mye brennes i rakuovnen utendørs.FOTOTone Leksbø Walgermo

– Hvorfor havnet du her? 

– Det lurer jeg også på, og jeg håper Gud vil vise meg det, ler han. Han tror det handler om å være et søkende menneske. Han er født som katolikk i Napoli og oppvokst i Roma, men foreldrene er fra Sri-Lanka.

 – Jeg tror at den asiatiske bakgrunnen min gjør at jeg alltid tenker at jeg er på veg, åndelig sett. I østlige tradisjoner tenker man sjelden at man har «landet» et sted, man vil aldri oppnå full oversikt, full forståelse. 

Et hellig, allminnelig liv i BoseAlenetid er en viktig del av klosterlivet.FOTOAnn Kristin van Zijp Nilsen

DET VANSKELIGSTE. Brødrene og søstrene i Bose lever etter en klosterregel inspirert av flere kirkefedre: Pakhomios den eldre, Basilios den Store, av Cæsarea og Benedikt av Nursia. Man har personlige bønnetider i sin egen klostercelle hver dag. Fra klokken fem til seks om morgenen er det lectio divina, bibelmeditasjon. Broder Matthias opplever at tankene er friere om morgenen, når man ikke allerede er oppslukt av arbeid og telefoner. 

– I klostertradisjonen tenker man gjerne at det første ordet en kristen bør høre hver dag, er Guds ord. Vi tror og håper at Gud snakker til oss gjennom Ordet, sier sveitseren. 

Et hellig, allminnelig liv i Bose– Vi trenger også oppleve en personlig relasjon med Gud, sier broder Matthias.FOTOTone Leksbø Walgermo

Om kvelden «lukkes» dagen med personlig bønn i cellen. 

– Da er vi alene med Herren. Vi kan ikke bare være i fellesskap, vi trenger også oppleve en intimitet, en personlig relasjon med Gud – og samtidig kunne legge de menneskene og situasjonene vi har møtt i løpet av dagen fram for Gud.

– Dere avgir løfte om å bli her hele livet. Hva er den største utfordringen ved å leve et klosterliv?

– For meg er det nok de andre. De andre var gjerne grunnen til at du gikk inn i klosteret, men så vil de likevel alltid være de andre. Det er det vanskeligste. Alt blir forsterket her inne, fordi de som er kollegaene dine, er der når du spiser og når du er i kirken. Til og med når du skal ta en kaffekopp. Men man må tilgi hverandre og ha styrke til å forsones. Jeg tror på idéen om forpliktelse til kommuniteten, som handler om tro og trofasthet. Hvis du er trofast, vil Kristus være trofast. 

GJESTFRIHET. Klosteret er kjent for å servere gjestene god, italiensk mat med mye grønnsaker fra kjøkkenhagen. 

«Gjestfriheten er ikke en tilfeldig gjerning, det er en tjeneste du gjør i Kristi navn til verden», sier Boses klosterregel 38.40.

Et hellig, allminnelig liv i BoseHjemmebakt brød med klosterets ferskensyltetøy og kaffe til frokost. Den skal spises i stillhet.FOTOTone Leksbø Walgermo

Om morgenen serveres hjemmebakt brød med syltetøy fra egne frukttrær i gjestenes frokostsal. Måltidet skal egentlig spises i stillhet, men gruppen fra Malta opprettholder stereotypien om en høylytt kultur. 

– Ah, malteserne våre, sier broder Nim. Han ler høyt og sukker litt samtidig. Å ta i mot gjester er en viktig del av klosterlivet, og han er en del av vertskapet.

Gjestegruppene spiser lunsj og middag i hver sin lille sal med to verter fra fellesskapet. De øser opp mat, spiser og snakker med de besøkende. 

Et hellig, allminnelig liv i BoseSøster Francesca Adami er vert for en gruppe norske gjester fra Areopagos. Alt fra brødet til spisebordet og keramikken er laget i klosteret.FOTOTone Leksbø Walgermo

– Gjestene spør oss om alt mulig, og av og til finner jeg på noe tull. Jeg tror at selvironi og humor er en viktig del av livet, de mest åndelige folkene jeg kjenner har best humor. 

MYK KVINNEMAGE. Bak de kalkede klosterbygningene med leirpanner på taket og de vide markene, reiser de italienske alpene seg i horisonten. Mellom blomstrende busker og høye sypresser står skulpturer. En av dem er en stor og rund marmorskive ikke langt fra kirken.

Et hellig, allminnelig liv i BoseGea, Moder jord, av Bruno Marinazzi (1980).FOTOAnn Kristin van Zijp Nilsen

Kunstneren Bruno Marinazzi har varsomt formet en navle midt på og antydningen av en myk kvinnemage under. Tittelen er «Gea», Moder Jord. Noen gjester som passerer hvisker til hverandre: «tenk, en så sanselig skulptur i et kloster». 

INSPIRERENDE EKSEMPEL. Til Bose kommer gjester fra mange kirkesamfunn, noen til konferanser eller retreater, andre på gruppebesøk. En av gruppene som er her denne dagen er noen norske lutheranere. De er sammen med den svenske forfatteren og pinsepastoren Peter Halldorf. Han har reist hit for inspirasjon i mange år, og den tverrkirkelige kommuniteten Nya Slottet i Bjärka-Säby, som han leder, bruker en tilpasset, svensk versjon av Boses tidebønnebok. Den er nylig oversatt til norsk i samarbeid med Areopagos og skal snart gis ut.  

Et hellig, allminnelig liv i BosePeter Halldorf kommer stadig tilbake til Bose.FOTOTone Leksbø Walgermo

– Hva er det som gjør at du kommer tilbake hit gang etter gang ?

– Dette er et av de friskeste, sunneste uttrykk for felles kristenliv jeg har støtt på, sier Halldorf. Han har vært interessert i klosterliv i mange år og synes Bose er et veldig inspirerende eksempel på hvordan et monastisk liv kan se ut i dag. 
– Det er ikke et pseudo-klosterliv, det er genuint. Det er både dypt tradisjonelt og djervt nyskapende på en gang. Man kan trenge mange besøk for å oppdage hvor gjennomtenkt denne kombinasjonen er. 

VAKKERT OG RENT. En av de norske gjestene er Angela Timman-Mjaaland. Hun hadde hørt mye om stedet før hun kom. 

Et hellig, allminnelig liv i Bose– Jeg tar meg i å savne litt kaos, ler Angela Timman-Mjaaland fra Norge.FOTOTone Leksbø Walgermo

– Bose framstår som et vakkert økumenisk sted, men gudstjeneste og tidebønner er lite tilrettelagt for at internasjonale gjester kan delta. All liturgi er på italiensk, i alle fall denne uka som vi er her, sier Timman-Mjaaland, som til vanlig forsker på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo. 

Siden hun har reist mye til Taizé-fellesskapet i Frankrike med ungdomsgrupper, blir det naturlig å sammenligne litt: Liturgien i Bose er på klosterfellesskapets premisser. Taize har hele tiden utviklet sin med og for de unge gjestene.

– Taizé tar gjestfriheten til et annet nivå, de åpner dørene for tusenvis av ungdommer. Jeg tar meg i å savne kaoset og gjørma der litt, ler hun. 

Et hellig, allminnelig liv i BoseNorske Margit Husevåg forstår at fellesskapslivet i klosteret tiltrekker folk.FOTOTone Leksbø Walgermo

KUNNE KANSKJE ENDT OPP HER. Margit Husevåg, som jobber som sykehusprest hjemme i Norge, føler seg veldig hjemme her. Hun forstår en del italiensk, siden hun kan spansk. Og hun synes det er så fint at to kjønn lever side om side her.
– Det ser ut til å skape et friskere, mer spenstig fellesskap. Bose er helt annerledes enn kommunitetene til tradisjonelle ordener som jeg har besøkt før. Hvis livet mitt hadde vært helt annerledes og jeg var italiensk, så kunne jeg kanskje faktisk endt opp her. 

ROMANTIKK. Søster Elisa Zamboni endte opp her for 17 år siden, etter å ha tatt en universitetsgrad i filosofi. Når man er ferdig med novisiatet, prøveperioden, avgir man livslange løfter om å sette fellesskapet først. 

–  Vi er jo ikke venner eller slekt i utgangspunktet, vi må lære å bli søstre og brødre. Det krever at vi virkelig er til stede og dedikerer oss selv til det felles livet.

Med mindre det er alvorlige grunner til det, besøker man bare sin egen familie en gang i året, og en dag i året kan familien komme hit på besøk, forteller hun.

Et hellig, allminnelig liv i BoseSøster Elisa Zamboni jobber i klosterets forlag Qiqajon og med å lære opp nye søstre.FOTOTone Leksbø Walgermo

– Jeg hadde ikke noe ønske om å «rømme» fra min egen familie, og det var hardt å velge bort de jeg er så glade i. For meg var det et valg mellom to gode ting, men det var dette livet her i Bose som jeg kjente at var mitt liv. Foreldrene mine har vent seg til det, og vi har veldig god og nær kontakt når vi møtes. Men fremdeles gråter moren min hver gang vi skilles. 

Frihet og fritid har også sin plass i felleslivet. Lørdag ettermiddag har man som oftest fri, og i helgene kan noen gå til fjells eller til skogs, mens andre drar til et kunstmuseum. 
– 
Og så har vi fem dager ferie hvert år, da kan vi reise bort – til sjøen, til Roma, eller til Bjärka-Säby i Sverige. Hva som helst. Det handler om grunnleggende menneskelige behov. 

Et hellig, allminnelig liv i BoseEn gjest får en avskjedsklem fra en av søstrene.FOTOAnn Kristin van Zijp Nilsen

– Er det greit å bli nær venn med noen i klosteret? 

– Det jo helt naturlig at man har et bedre forhold til noen mennesker enn andre. Men personlige vennskap kan skape problematiske smågrupper inni den store gruppen, og alle må sette helheten først. Noen ganger ser man det selv, og stopper det. Andre ganger må man få beskjed om det, sier søster Elisa.

– Det handler om å unngå at noens nærhet skaper avstand for andre, og den faren har klostervesenet sett i hundrevis av år.

Et hellig, allminnelig liv i BoseFra klosterets lukked del, der gjester sjelden slipper inn.FOTOTone Leksbø Walgermo

– Hvordan takler fellesskapet romantiske følelser som kan oppstå mellom kvinner og menn som bor her? 

– Da kommuniteten var ny, gjorde slike bekymringer at den ikke var så velkommen i kirken. Man trodde ikke at kvinner og menn kunne leve sammen i sølibat. Men når vi ser tilbake på over 50 års historie, har det bare skjedd et par ganger at noen har blitt et par, sier hun. Hun mener det skjer så sjelden fordi man er så bevisst på å forberede folk på dette i prøvetiden, og fordi man ikke er redd for å snakke om temaet generelt. 

– Det er lett å tenke at dette er ekstra aktuelt hos oss, fordi det er så synlig. Men jeg tror man kan ha like store utfordringer med romantiske følelser i andre kloster, der folk er av samme kjønn. 

ITALIENSK LIKESTILLING. Søster Elisa opplever at kombinasjonen av brødre og søstre er en stor berikelse. 
– Kommuniteten vår har to ansikter, søstrenes og brødrenes. De ser etter en måte å være i dialog på, ansikt til ansikt – ikke det ene bak det andre. 

– Selv om brødre og søstre prinsipielt er likestilte, opplever du at brødrene likevel har visse privilegier i praksis? 

– Haha, jeg visste det spørsmålet ville komme! Helt ærlig, jeg har vokst opp med fire brødre og vet hva som ikke er likestilling. Her i Bose opplever jeg at vi er likestilte, også i det praktiske livet. Men kulturelt er vi annerledes enn mennesker fra Skandinavia, og det er ekstra tydelig blant de eldre, forteller hun. Noen ganger vil eldre søstre gjerne hjelpe broder Enzo med å vaske klærne hans. Det er helt frivillig, men søster Elisa får vondt av å se det. Det har hendt at internasjonale gjester har hevdet at søstrene ikke er likestilte, men hun mener at det er feil. 

Et hellig, allminnelig liv i BoseKvinnene i Bose er vant med å få spørsmål om likestilling fra skandinaver.FOTOTone Leksbø Walgermo

– Søstrene kan gjøre alt her, utenom å forrette nattverd. Vi preker i kirken, noe som ikke er tillatt i den katolske kirken. 

– Kunne du tatt i mot nattverd fra en kvinnelig, luthersk prest? 

– Ja, det har jeg gjort. I Tyskland, smiler hun. 

ET STORT SJOKK. Peter Halldorf tror at italienere må bli forbauset av å se henne preke i kirken. 
– Ja, det blir de, svarer søster Elisa kontant. 
– Dette er en måte å flytte grenser på, uten å gjøre opprør, sier svensken.

Et hellig, allminnelig liv i BosePeter Halldorfs kommunitet i Sverige har lært mye av Bose.FOTOTone Leksbø Walgermo

 

Han mener at fellesskap som Bose er et tegn på en forsonet menneskelighet. 
– De blir forbilder for oss andre, ikke bare i kirken, på hvordan et stort mangfold av mennesker kan leve sammen. 

Men i slutten av mai 2020, altså etter Tørsts besøk i Bose, blir det katolske Italia sjokkert av følgende nyhet: Paven har beordret broder Enzo Bianchi og hans tre nærmeste allierte om å forlate klosteret. Nyheten nådde hele verden. Bakgrunnen var «problematiske sider ved utøvelsen av lederskap i kommuniteten (...) som skapte spenninger i fellesskapet». 

Et hellig, allminnelig liv i BoseFå klostergjester har merket noe til konflikten i Bose, selv om «det ikke var noen hemmelighet».FOTOAnn Kristin van Zijp Nilsen

Tre år tidligere hadde broder Enzo Bianchi gått av etter 52 år som leder. Ved demokratisk valg ble den tidligere viseprioren broder Luciano Manicardi ny leder, med et åremål på fem år. Peter Halldorf forklarer på telefon fra Sverige at «det sterke nærværet av en «prior emeritus» hadde låst situasjonen.

– Det er ingen hemmelighet at det i lengre tid har vært en voksende spenning mellom generasjonene i kommuniteten, særlig mellom det gamle og det nye lederskapet, forklarer han.

– Kan det ligge alvorlige ting bak pavens «utvisning» av den forrige lederen, som maktmisbruk eller overgrep?

– Nei, det sier alle veldig tydelig at det ikke gjør. I så fall hadde man fått forbud mot å utøve sin tjeneste. Både paven og kommuniteten sier klart at broder Enzo Bianchi og de andre fremdeles er medlemmer av fellesskapet, de kan fortsette å arbeide, og de er ønsket tilbake på sikt, forteller Halldorf. 

Et hellig, allminnelig liv i BoseFOTOTone Leksbø Walgermo

I følge han tyder heller ingenting på at den nye ledelsen har ønsket å gjøre andre veivalg for kommunitetens åndelige liv, enn det broder Enzo Bianchi har stått for. Brytningene handler om hvordan kommuniteten skal ledes. Fellesskapet legger ikke skylden på de som har reist, men viser en holdning av sorg og bot, mener han. 

– Siden Bose har en så respektert stilling i Italia, har dette vært et enormt sjokk for folk. Men dette lærer oss ganske enkelt at vi ikke skal glorifisere mennesker eller sammenhenger.

VI ER IKKE BEDRE. I et nyhetsbrev som forklarer situasjonen skriver Bose-fellesskapet: «Setningen «We are not better» er ikke bare et uttrykk brukt av broder Enzo Bianchi, både i kommunitetens begynnelse og som en tittel på en bok om klosterlivet. Det er en realitet som vi alltid har erfart. Nå er dere, våre gjester og venner, også smertelig klar over det.» De ber om forbønn for hele kommuniteten, «så vi, sammen med dere, kan gjøre Kristi kjærlige ansikt synlig for våre søsken i hele verden». 

Et hellig, allminnelig liv i BoseBosefellesskapet ønsker gjester fra hele verden velkommen.FOTOTone Leksbø Walgermo
TEKST Ann Kristin van Zijp Nilsen
FOTO Tone Leksbø Walgermo
Publisert 09.12.2020
Powered by Cornerstone