Forsiden>Artikler>Drømmemedisin
– Jeg gleder meg til morgendagen, for jeg vet at det aldri blir så mørkt igjen, sier Magnus Jackson Krogh om livet med ADHD og andres fordommer.
– Jeg gleder meg til morgendagen, for jeg vet at det aldri blir så mørkt igjen, sier Magnus Jackson Krogh om livet med ADHD og andres fordommer.

Drømmemedisin

Magnus Jackson Krogh fikk høre «deg blir det aldri noe av». Det tente en gnist i ham.

MAGNUS JACKSON KROGH (34):

Forfatter og stand-up-komiker, utdannet kokk.  

Basert på egen erfaring har han en uttalt agenda; å hjelpe barn og unge til å ha troen på seg selv.  

I sin første bok ADHD: min verste fiende og beste venn forteller Jackson Krogh om sitt liv med denne diagnosen. 

Aktuell med boka og forestillingen Livet jeg overlever. En bok om selvmordstanker. 

Da han var fire, drømte han om å stå på scenen. Da han var fem gjorde han det, sammen med Jahn Teigen. Som ni gjorde han stand up, fikk sitt første videokamera, og ble kjent som Michael Jackson-imitator. I dag har han titusenvis av følgere på Instagram og Facebook, podkast og mer enn 600 live forestillinger – om ADHD, diagnosen som spådde en dyster framtid. 

Tørst møter Jackson Krogh i oppladningen til ny turné. Denne gangen handler det om psykisk helse, depresjon, angst og selvmordstanker. Alt er selvopplevd. 

– Den første forestillingen jeg hadde kan jeg gjøre i søvne. Den andre holder meg våken.

Stolt, glad, spent, og mest av alt, engasjert. Er det én ting som skal komme ut av et liv med motstand, er det dette: Å hjelpe andre til å ta grep. 

DrømmemedisinMed ADHD-diagnosen fulgte en liste av myter, rykter og selvoppfyllende profetier.FOTOMonica Haugen

 

OPPVEKST. Moren ante tidlig at noe var annerledes. Da gutten var ti begynte utredningen, da han var tolv kom dommen: ADHD.  

– Hvordan opplevde du det? 
– Den største forandringen var for alle andre. Det var en bekreftelse for mamma.

En befrielse, når du bor i et lite samfunn der alle slarver og ingen hører på deg. 

Men ingen andre hadde den diagnosen. Ingen visste hvordan de skulle håndtere den. Jackson Krogh ble tatt ut av klasserommet, ut av hygge og lek med resten av klassen. Så kom mytene og ryktene, at man var utagerende, sint, pøbel, en smørbrødliste med selvoppfyllende profetier. Lese- og skrivevansker, konsentrasjonsproblemer, tankekjør. Skolens respons: Ti stille. Sitt ned. Vær annerledes. 

– Skjemaet sa at jeg var ute av stand til å få jobb, holde på en jobb, fullføre skolen.

Jeg hadde plutselig ikke god innvirkning på andre barn. Og sånn er holdningene ennå, sukker han. 

UTAGERING OG LØGN. Jackson Krogh deler stikkord om minner fra oppveksten: Lærere som ikke var snille. Ingen som tok ham i forsvar eller spurte hvordan det gikk. Slag, skjellsord og forbannelser i stedet for støtte og forståelse. 

FEM KJAPPE TIL MAGNUS JACKSON KROGH 

Hvor får du indre påfyll? 
Av en tog-tur. Jeg elsker å kjøre tog. Jeg blir rolig, jeg har dårlig nett og god tid. Ingen stress.  

Hva har du lyst til å gjøre mer av?  
Humor. Jeg elsker å få mennesker til å le. 

Hvilken bok har du lyst til å lese?  
If i did it av OJ Simpson.  

Hva skjer når du dør?  
Aner ikke, men jeg er åpen for alt. 

Hva er det viktigste du har lært?  
At alle mennesker er forskjellige. Vi ønsker alle det samme – et godt liv. Om jeg kan gjøre ditt liv litt bedre, så blir mitt liv også litt bedre. 

Magnus Jackson Krogh svarte med utagering og løgn. Faresignalene var der. Mor var livredd for å finne ham på Plata eller i fengsel. Vurderingsbøkene fra skolen startet på topp i første klasse, sank år for år, og i tiende besto den bare av henvisninger til rapporter fra helsetjenesten.  

– Jeg hadde ikke et handicap, men samfunnet ga meg det, sier Jackson Krogh.

– Det var en på skolen med rullestol. Ingen sto nederst i trappa og sa til ham at du får komme deg opp. De bygde en heis.

Pågangsmotet ble knekt. 
– På avslutningen sa rektor, «deg blir det aldri noe av». Jeg tenker på det hver dag. Jeg følte han hadde rett, fordi han var rektor, men en del av meg tenkte at hvis folk ikke hadde troen, da skulle jeg i hvert fall bli noe 

I tillegg til sin egen trass, hadde han noe annet viktig; foreldre som heiet på ham og jaget ham i gang.  

– Jeg danset, fikk videokamera, fikk lage reportasjer for nærradioen. Mestringsfølelsen jeg skulle hatt på skolen fikk jeg på bygda, fra fremmedfolk som ikke så mine personlighetstrekk som en utfordring, men som en mulighet. For meg var det aldri et problem at jeg hadde for mye energi eller ikke fattet interesse for et skolefag. Aldri.

Les hele Tørst her.

HAN SOM IKKE BLE. Jackson Krogh mistet aldri sin gamle drøm om å stå på scenen, og dro til Oslo for å bli med i Hotel Cæsar. I miljøet klarte han ikke å holde sammen rollen han fikk med den han ville være, brente bruer med produsenter og skuespillere og ble kjent som han som ville bli kjendis, men ikke fikk det til – en ekstremt ubehagelig rolle, toppet med panikkangst. 

DrømmemedisinJackson Krogh ble kjent som han som ville bli kjendis, men ikke fikk det til.FOTOMonica Haugen

 

– Hadde jeg vært ærlig om at jeg var deprimert og hadde angst, hadde jeg ikke fått jobber. Ingen ville hatt noe med meg å gjøre. Mange influensere og skuespillere føler det sånn. Noen tar livet sitt, andre har rusproblemer. Dette er folk som gir oss en virkelighetsflukt. 

Jackson Krogh flyktet også. Satte opp en fasade, utviklet spisevegring, gikk fra over hundre til 45 kilo, sov nesten ikke. Sa ja til alt, men trakk seg, ødela for seg selv, bit for bit. 

Så sa det stopp. Han svimte av på jobb, ble sendt til DPS (distriktspsykiatrisk senter), og rett i traumebehandling med diagnosen suicidal.

 

GI DEM EN DRØM. Den nye boka og turneen handler om å leve med et dødsønske. Livet jeg overlever er brutal, og forteller om selvskading og selvmordstanker. Vi skulle spørre hva som har snudd, men det har egentlig ikke snudd. Det er der han er nå. 

– Jeg er ikke frisk, og jeg kommer ikke til å bli frisk. Dette er en del av mitt følelsesregister.

Livet skal leves, men faktum er at for mange overlever vi bare.

Selv om jeg har gode dager, betyr ikke det at sorgen er borte og at jeg er frisk. Jeg har funnet en måte å overleve på og dét er psykisk helse. 

Jackson Krogh håper boka skal gi en form for fred. Og enda viktigere – være en utstrakt hånd til andre som sliter. 

– Jeg får daglig henvendelser fra barn og unge som forteller at de sliter med akkurat det samme som meg, men de har ikke de verktøyene jeg har, sier Jackson Krogh. 

Kunnskap. Erfaring. Fellesskap. Og fremst av alle: Drømmen, som for Jackson Krogh kom før identiteten, før alle andre rakk å si at den var umulig. 

– Jeg fant min drøm tidlig, og det holder meg gående.

Drømmemedisin– For meg handler psykisk helse om å åpne opp for utfordringene, finne de løsningene som passer deg.FOTOMonica Haugen

– Har du ikke en drøm, er du litt ... låst. Når foreldre spør om mitt beste tips, sier jeg: «Hjelp dem å finne noe å drømme om, eller fortsett med det de elsker, det de putter all energien sin inn i». Vi kamuflerer utfordringene med diagnoser og medisiner. For meg handler psykisk helse om å åpne opp for utfordringene, finne de løsningene som passer deg. 

 

LUKTEN AV VAFLER. Pandemien viser hvor dårlig rustet hvermansen er for ensomhet. Man har kanskje ikke fått verktøy til å stå i ensomhet eller å uttrykke seg om man er deprimert. 

– Men vi introverte har det bra. Endelig får jeg sitte alene på bussen, uten håndtrykk og klemming – nå er alt tilrettelagt min angst, sier han med et skjevt smil. 

– Det vil alltid være ting i meg som er ødelagt. Men jeg gleder meg til morgendagen, for jeg vet at det aldri kommer til å bli så mørkt igjen. 

Så det har kanskje ikke snudd. Men han lever med mørket, og til dels godt. 

– Jeg tar vare på mine grunnleggende behov, ved å spise riktig, sove, ikke gjøre ting som skader meg. Og så er jeg nødt til å gjøre noe hver dag hvor jeg opplever eller føler noe nytt. Da legger jeg meg om kvelden og gleder meg til neste dag. 

Drømmemedisin– Har jeg en dårlig dag, så steker jeg vafler, sier Magnus Jackson Krogh.FOTOMonica Haugen

De dårlige dagene har en egen taktikk.
– Da jeg vokste opp var det mye trøbbel, spetakkel og bråk. Når jeg kom hjem om kvelden, og åpnet døra og kjente at pappa hadde stekt vafler, da visste jeg at alt ble bra. Slik føler jeg det enda. Har jeg en dårlig dag, så steker jeg vafler. Bare lukten vekker følelser i meg.

Så hva som har snudd? Jeg har blitt god mot meg selv. 

Les flere Tørst-artikler her.

TEKST Kjell-Richard Landaasen
FOTO Monica Haugen
Publisert 04.05.2021
Powered by Cornerstone