– Livet kommer til oss uansett

Harald Kaasa Hammer, Lisbeth Hauge og Ibrahim Kabba møtes i Hauges yogastudio. Hun er yogainstruktør, Kaasa Hammer pensjonert prest, Kabba kokk – men de møtes for å snakke om smerte.

Som yogalærer møter Hauge daglig mennesker med fysiske smerter. Vi kunne startet der, fortalt om puter, pust og øvelser, men når vi snakker om smerte, er det psykisk smerte hun er opptatt av.

LISBETH HAUGE (38)

Utdannet økonom og yogalærer.

Yoga ble hennes vei ut av depresjon og hun er i dag selvstendig næringsdrivende og gründer bak SatNam Yoga.

Hauge ønsker å gi rom for andres åpenhet ved selv å dele fra eget liv.

For Lisbeth Hauge ble yoga en vei til å leve godt med smerten.Torill Helene Heidal Landaasen

– Jeg oppdaget yoga da jeg var 16-17 år. Den første gangen syntes jeg det var fryktelig rart, men kjente at jeg møtte meg selv på en helt ny måte, forteller hun.

– På ungdomsskolen gikk jeg inn i en mørk periode i livet. Jeg ble mobbet og fant meg ikke til rette, hverdagen opplevedes både tung og vanskelig. Jeg mistet troen på meg selv og følte meg veldig ensom, selv om jeg hadde både familie og noen nære venner.

Hauge ønsket ikke å belaste de nærmeste med at hun hadde det vanskelig og holdt alle de vonde følelsene for seg selv. Hun jobbet hard for å late som at alt var bra.

– Jeg hadde stengt av i flere år for ikke å kjenne etter hvordan jeg hadde det. Yoga ble veien ut av et tungt mørke med depresjon. Jeg opplevde det som å få livet i gave.

Et hull midt i stua

Som prest har Kaasa Hammer møtt etterlatte etter drap, ulykke og overdose. Foreldre og barn. Det største sjokket var imidlertid da hans egen 17 år gamle sønn ble sporløst borte. De vet enda ikke hva som har skjedd eller hvor han ble av. Kaasa Hammer har mange ganger forrettet begravelse, sett på kisten og tenkt, de er heldige. De har en kiste og får en grav som tegn på livet som er avsluttet. Men siden Andreas ble borte uten spor, uten forklaring, er det et svart hull midt i stua.

HARALD KAASA HAMMER (75)

Teolog, forfatter og pensjonert sokneprest

Han har også har vært skoleungdomsprest, amanuensis ved daværende Finnmark distriktshøgskole og feltprest i Libanon.

Hver kveld ber han for sønnen som ble borte for 27 år siden.

Harald Kaasa Hammer sin sønn forsvant for 27 år siden.Torill Helene Heidal Landaasen

– Vi ber hver kveld for Andreas. Men vi vet også at det svarte hullet kan sluke livet vårt. Ekteskap og forstand og tro, alt kan slukne i det svarte hullet. Det er et åpent sår. Men vi har to andre barn, og måtte bestemme oss for at dette må ikke ødelegge for de andre barna.

– Det har gått 27 år. Forandrer sorgen seg med tiden?
– Den har utviklet seg. Livet kommer til oss uansett om vi ligger eller står. Det gikk mange år før jeg kunne bla i albumene fra før Andreas ble borte, men de siste årene har vi begynt å kunne fortelle historier til hverandre og fortelle om de rare tingene han sa og fant på. Det er humor omkring ham.

Veldig svart

– Krigen begynte plutselig. Du bor i et rom hele livet, og plutselig er den ene veggen ødelagt. Det skjedde for meg, sier Kabba.

IBRAHIM KABBA (48)

Drev restaurant i hjemlandet Syria.

Han var åpent kritisk til regjeringen, så da krigen brøt ut flyktet han og kom til Norge.

Jobber i dag som industriarbeider og drømmer om å starte restaurant igjen.

Ibrahim Kabba flyktet fra krigen i Syria. Han skulle ønske mor og søster kunne komme til Norge på familiegjenforening.Torill Helene Heidal Landaasen

I tjue år drev han restaurant i Den kristne dalen i Syria. Men han var frittalende, kritiserte regjeringen, og da krigen brøt ut måtte han flykte. Først til Libanon, deretter nordover, mens restauranten ble brent og eiendelene stjålet. Det som skulle bli noen dager, ble fem år.

– Før krigen var det sol og alt var godt rundt meg. Etter krigen så jeg andre bilder, den andre siden. Veldig svart.

Kabba snakker godt norsk, men det er et fremmedspråk, og da er ofte følelser spesielt vanskelige både å formidle og å bearbeide.

– I vår kultur har vi vanskelig for å vise andre våre følelser. Vi kan ikke gråte, og hvis vi ler for mye er det feil. Vi kan bare være sinte, det er greit, sier Kabba oppgitt.

Han forteller om opplevelser og tilstander vi bare kjenner fra skrekkhistorier på nyhetene. Brutal vold, bestialske drap og uforutsigbare terrorgrupper. Mangel på mat og medisiner. Venner og familiemedlemmer som blir lemlestet og drept på forferdelige måter fordi de er kristne.

– Jeg vil så gjerne hjelpe min mor og søster, og hente dem hit til meg. Men loven sier at bare koner og barn kan komme. Jeg er veldig sint for det, sier Kabba.

Kroppslig savn

Kaasa Hammer har mistet et barn. Kabba lever i oppbrudd og savn. Kan da Hauge klage, som «bare» er deprimert?

– Når jeg hadde min verste lidelse kjente jeg at jeg ikke hadde noen grunn til å ha det så trist. Det å bli litt mobbet eller holdt litt utenfor var ingen grunn til at livet skulle føles så mørkt, og det gjorde situasjonen enda verre. Det var ingen årsak, det var meg selv som var en fiasko. Men alle har den indre krigen i en eller annen form, som gjør at vi kan møtes der vi er, uten å måle. Ellers blir det fort for sterkt å høre om det som er verre.

– Blir man noen gang ferdig med sorgen?
– Ikke i dette livet. Men jeg vet ikke om det er noe mål å bli ferdig.

Gjennom samtalen kommer det stadige hint mot hva som gjør morgendagen levelig: Å leve i dag. Se det vakre i naturen, finne glede i det enkle – sanse, erfare, oppleve. Er dagen i dag god, kan kanskje dagen i morgen også bli det. Hauge henvender seg til Kaasa Hammer:

– Hvordan kommer du deg gjennom tapet du opplever? Hva holder deg oppe?

– Vi fikk høre til stadighet at vi ikke måtte oppgi håpet om å finne gutten. Men det kom til et stadium for meg hvor jeg bare måtte la dette feie over meg, og si, jeg orker ikke håpe lenger, jeg blir utslitt av det.

Vi håpet jo døgnet rundt …

I dag ligger håpet i en tro på legemets oppstandelse og at vi skal møte Andreas igjen og holde rundt ham og kjenne kroppen hans. De sterkeste drømmene jeg har når jeg sover, er at jeg holder rundt ham, og til og med kjenner skulderbladene hans.

Men presten har mange spørsmål.

– Jeg har vært aggressiv overfor Gud, for han vet hva som har skjedd. Hvorfor forteller han ikke meg det?

Stå i andres mørke

Samtalen viser at det ene mennesket lett kan kjenne seg igjen i det andre. Kaasa Hammer spør Hauge:

– Opplever du at den sårbarheten er en ressurs, eller gjør den det vanskelig å slippe noen innpå?

– Vi fikk høre til stadighet at vi ikke måtte oppgi håpet om å finne gutten, forteller Harald Kaasa Hammer.Torill Helene Heidal Landaasen

– Det har vært en lang prosess der jeg åpner opp og må trekke tilbake. Jeg er ikke klar for å berøre alle områder. Men jeg vet at når følelsene kommer, er de mer velkomne. Om jeg plutselig må gråte, får jeg ikke den angsten jeg fikk før.

Det jeg har vært gjennom er blitt en av styrkene mine, og sårbarheten er en av mine sterkeste sider.

Sensitiviteten fra jeg var barn er en styrke jeg bruker i yoga og som veileder. Å ha vært gjennom et mørke gjør at jeg kan stå i andres mørke også.

Nå deler hun ofte personlige tanker og følelser på Facebook.

– Jeg trengte at noen var ærlige med meg og sa at livet ikke er lett. Det er det flere som trenger å høre. Jeg blottlegger meg, men jeg føler ikke at jeg har noe å miste.

– Mange spør om jeg har nytte av egne erfaringer når jeg møter familier etter dødsfall, sier Kaasa Hammer, og fortsetter:

– Kanskje. Men samtalen sporer helt av hvis jeg nevner mitt eget tap. «Det du har opplevd er jo verre enn det vi har opplevd,» sier de og flytter fokus fra dem til meg.

Korsfestet med Kristus

Som teolog har Harald Kaasa Hammer vært opptatt av fellesskapet med Jesus i felles lidelse – Harald med Jesus, Jesus med Harald.

Torill Helene Heidal Landaasen

– Apostelen Paulus skriver i et brev at «jeg er korsfestet med Kristus». Jeg opplever helt konkret at hans hender er gjennomboret med de samme spikrene som våre hender i sorgen over Andreas, sier Kaasa Hammer.

Kabba nikker.

– Hele mitt liv har tro gjort den vanskelige situasjonen litt lettere. Jeg tror at han vet hva som skjer.

– Du er langt borte, og det er vanskelig å uttrykke følelser. Hva gjør du da?

– Jeg kan ikke gjøre noen ting. Snakke litt, men det er vanskelig å bruke telefon. Jeg kan bare be. Og gråte litt.

Kabba ler, men øynene er blanke.

– Er bønn et frirom?
– Nei. Jesus sier, er du sliten, kom til meg, men jeg er jo ikke sliten. Jeg har et veldig godt liv, Gud har gitt meg det jeg trenger, men likevel...

Han trekker på skuldrene. Når hendene slutter å jobbe, og tankene faller til ro, er det sorgen som er der. Bønnen og sorgen.

Det er et lys

– Hva er din drøm for morgendagen?
– Da jeg kom til Norge drømte jeg om å starte en egen restaurant. I Syria er det bare å starte, her er det vanskelig. Men jeg har denne drømmen, sier han, og forteller at han ønsker å ansette døve og folk i ettervern; to grupper som sjelden får muligheten til å skinne.

– Å ha vært gjennom et mørke gjør at jeg kan stå i andres mørke også, sier Lisbeth Hauge om hvordan egne erfaringer kan være en styrke.Torill Helene Heidal Landaasen

Til tross for alt han har opplevd, utstråler Kabba en glede når han snakker. Det er relasjoner som gjør vondt. Det vi har elsket og mistet. Likevel fortsetter livet. Dagene går, ny kjærlighet spirer fram. Mens både Kaasa Hammer og Kabba opplevde troen som en støtte, forsvant den for Hauge – en stund.

– Jeg hadde en veldig sterk barnetro. Det var en fantastisk tid, jeg var ikke redd for noe, hele universet var med meg. Når jeg var deprimert mistet jeg troen på Gud, jeg mistet troen på at det var noe godt som tok vare på oss. Og hadde noen, på den tiden, fortalt meg hvor fantastisk livet kan være hadde jeg nok ikke trodd på det. Nå føler jeg en sterk tro, men tilhører ikke en religion, sier hun og forklarer:

– Det er deilig å gå i kirken og høre om kristendommen, jeg har venner i bahai, buddhisme og sikhisme – det er så mange måter å se Gud på, og felles for alle er den dype kjærligheten som jeg føler Gud er. Og selv om vi ikke ser det store bildet, er det noe som tar vare på oss.