Bevegelsens grunnlegger, Karl Ludvig Reichelt (1877-1952), var en sann vandrer, både i konkret og overført betydning. Han var spesielt tiltrukket av fjelltoppenes overblikk og utsyn.
Allerede på barndommens Kirkefjell utenfor Arendal hadde han de visjonene som skulle føre ham til Kina som misjonær. Og i Midtens Rike lå også buddhistiske og taoistiske klostre og helligdommer på fjelltopper, bundet sammen i et nettverk av pilegrimsveier.
De hadde sterk tiltrekningskraft på en åpen og søkende sjel.
Skjønnhet, visdom og fromhet på hellige steder
Harald Olsen er forfatter av en rekke bøker om pilegrimstradisjoner og spiritualitet. Han har blant annet bakgrunn som kultursjef i Froland og i Arendal kommune og høgskoledirektør ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Påvirket av den skjønnhet, visdom og fromhet som disse gamle helligstedene var bærer av, var Reichelt nødt til å oppgi den ensidige, proklamatoriske misjonsideologi han var opplært i, og i stedet søke dypere kilder for egen tro og en mer åpen og dialogorientert tenkning og praksis.
Det fant han i Johannes-evangeliets logos-begrep og i den oldkirkelige logos spermaticos-teologien, der spor av Guds skaperhandling er nedlagt som frø i hele hans skaperverk – også i det som framstår som ukjent og fremmedartet.
Disse sporene så Reichelt som tilknytningspunkt for sin egen virksomhet, og som basis for dialog og fellesskap. Og det ble starten på et livslangt studium av Østens visdom og fromhet.
Dialog ligger i bunnen av Areopagos sin selvforståelse.
Tok i mot kinesiske pilegrimer
Reichelt måtte organisere sin egen virksomhet gjennom Den nordiske kristne buddhistmisjon. I Kina ble virksomheten kalt Tao Yu Hui, «venner på veien».
Symbolet man valgte var et kors i lotusblomst, for å markere viljen til å gjøre evangeliet genuint kinesisk. Etter noen års virksomhet i Nanjing måtte Reichelt, på grunn av politisk uro, flytte sin virksomhet til Hongkong. På en fjelltopp utenfor byen bygget han i 1929 sitt senter «Tao Fong Shan» – «Fjellet som Kristus-vinden blåser fra».
Se film med bilder fra byggingen av Tao Fong Shan.
Senteret ble bygget i klassisk kinesisk tempelstil, med en egen pilegrimshall der man kunne ta imot kinesiske pilegrimer.
Taket på den vakre kirken ble utsmykket med små skulpturer av pilegrimer – på vei ut mot nye valfartsmål.
I liturgien tok man inn elementer fra buddhistiske og taoistiske ritualer, ved å gi dem en kristen tolkning. En av gudstjenesteliturgiene ved senteret var en pilegrimsmesse.
Var pilegrim hele livet
Reichelt var livet ut en sann pilegrim. I 1937 foretok han en omfattende reise gjennom en rekke land i Øst-Asia, der han oppsøkte de viktigste helligdommene. Resultatet var trebindsverket ”Fromhetstyper og helligdommer i Øst-Asia”, som ble et standardverk på feltet.
Reichelt var en pilegrim også i evnen til å se livet som en vandring, og vilje til oppbrudd fra etablerte posisjoner og standpunkter når det var nødvendig.
Han hadde mot og vilje til å begi seg ut i det ukjente, evne til åpenhet, tillit og fellesskap med dem vandringen fører en sammen med, i et medvandrende nærvær med alle sannhetssøkende mennesker. Det er egenskaper det fortsatt er behov for i en levende pilegrimsbevegelse.
