For akkurat femti år siden introduserte Martin Lönnebo lysgloben i de lutherske kirkene. 23 år etter at han og fant opp et perlebånd for meditasjon, inviterer han inn i Linköping domkyrka, for å tenne lys og vandre blant de store perlene på Via Sacra.
Selv om tradisjonen er ubrutt og eldgammel i ortodokse og katolske kirker, er den lutherske lystenningen et ekte barn av 1968. Utgangspunktet var tragisk. Tre måneder før Kirkenes verdensråd skulle samles i Uppsala domkirke sommeren 1968, ble hovedtaleren skutt og drept: Martin Luther King jr.
DEN HELLIGE ILDEN. Hatet han var vitne til gav Martin Lönnebo, som da var 38 år og prest i Uppsala, idéen til «Folkeforsoningens tre» – en stor smijernslysestake formet som en jordklode med et tre og plass til mange lys. Den hadde et budskap om forsoning og skulle hjelpe folk å be uten ord. Med reformasjonen hadde skikken med lystenning forsvunnet. På den tv-sendte gudstjenesten fra verdensrådsmøtet, kunne man nå se barn, voksne og internasjonale patriarker tenne lys som bønn i Svenska kyrkan.
GAMLE SKIKKER OM IGJEN: Ved reformasjonen ble det slutt på lystenning i kirkene og pilegrimsvandringer i katedralene. I følge Svenska kyrkan ble 100 000 lys tent i Linköpings kirker i løpet av 2017. Og siden 2015 har folk vandet på Via Sacra i domkirken der, en hellig veg med Kristuskransens perler nedfelt i gulvet.John Sandlund
En stilisert variant av lysgloben, med små lys rundt «ekvator» og et stort Kristus-lys i midten, spredte seg snart til lutherske kirker i resten av landet, Skandinavia og nedover Europa, til tross for en viss skepsis i starten.
– Den var jo både «katolsk» og svensk, ler Lönnebo. Nå står han ved en slik globe i Linköping domkyrka, og har ennå ikke sett statistikken som viser at i 2017 ble det tent omtrent 100 000 lys bare i kirkene her i byen.
– Den hellige ilden har alltid spilt stor rolle i religionens vesen, i tempel har det alltid vært flammer. Allerede i Bibelens Andre Mosebok omtales den første praktfulle lysestaken. Gud er lyset, sier Lönnebo.
Den gamle biskopen er opptatt av at lystenning er noe alle kan gjøre, uansett alder eller funksjonsnivå, ikke minst som ritual i forbindelse med sorg og ulykker.
– Det får folk som kommer fra land der man er vant med å tenne lys i kirken til å føle seg hjemme, sier han og ser bort på den ene langveggen i kirkerommet. Der har besøkende plassert øst-europeiske helgenbilder og familiefoto med kulepennskrift på baksiden.
– Å tenne lys hjelper folk til å finne konsentrasjonen i kirken, og det gir den ordløse bønnen rom. Bønn er hjertets samtale med Gud, og vi må alltid lete etter det som senker terskelen for den.
ET SØLVTRE. Her inne, i Sveriges best bevarte middelalderkatedral, synes Lönnebo at søylene minner om trestammer. Ribbene i hvelvene minner om trekronenes greiner, som om kirken var en hellig lund. Da han ble biskop her i 1980, fikk han ønske seg noe. Det ble et stort sølvtre til domkirken. De forgylte bladene på «Livets tre» symboliserer alle folkeslag på jorden, og at treet tilhører dem alle. De munnblåste glassfruktene er «Åndens frukter»: kjærlighet, tålmodighet, glede, vennlighet, godhet, trofasthet, fred, ydmykhet og selvbeherskelse.
– Man kan for eksempel stå her og tenke etter hvilken av disse dydene, eller egenskapene, man ønsker seg mer av akkurat denne dagen, foreslår Lönnebo, Og tenne lys, på de buktende lysestakene som minner om bekker og «Livets elv».
Sølvtreet står ved starten av Via Sacra, Den hellige veien, en meditativ pilegrimsrute som slynger seg gjennom kirkerommet. Den er bygd opp som en forstørret versjon av Kristuskransen.
«DEN HELLIGE ILDEN HAR ALLTID SPILT EN STOR ROLLE I RELIGIONENS VESEN»
GRESKE PERLER. Martin Lönnebos veiledningsbøker leses i hele Skandinavia, men det er «Kristuskransen» han er mest kjent for. Idéen til det lille perlebåndet man kan meditere og be med dukket opp på en ørliten gresk øy i 1995. Der satt han værfast som nypensjonert biskop på øyloffer-ferie. Han så hvordan grekerne fingret med «bekymringsperler», komboloi, som har røtter i religiøse bønnekranser.
John Sandlund
Da stormen var over, reiste svensken hjem med tegningen til et armbånd med 18 perler i ulike farger og rik symbolikk i kofferten. Den skulle hete «Frälsarkransen», som også betyr «livbøye» på svensk, og ble laget med treperler fra Panduro Hobby. Forlaget hans hadde svært nøkterne forventninger til salget, men gikk med på å lansere den. 20 år etter er det solgt over hundre tusen kranser.
PUST INN. Til 20-årsjubileet åpnet Linköping domkyrka en liten hellig vandringsveg basert på kransens pedagogikk. Via Sacra har til og med en egen mobil-app som guide. Nedfelt i steingulvet, i opplyste glassmontre, ligger hver av de 18 perlene av munnblåst glass, store som håndballer.
– Har du en favorittperle i Kristuskransen?
– Jeg har atten favorittperler. Men det er Gudsperlen som er den viktigste, sier Lönnebo og ser ned på den store, gylne perlen som skinner fra gulvet. I følge perlenes opphavsmann er det der man alltid bør begynne meditasjonen, med bønnen «du er grenseløs, du er nær, du er lys, jeg er din». Langs den ene langsiden i kirken, rundt alteret og tilbake langs den andre, ligger perlene med god avstand. En er koboltblå, for bekymringsløsheten. To dyprøde, for kjærlighet. En svart, for natten og krisen. Hemmelighetsperlene, for de dypeste ønskene, er hvite. Navnet på hver perle er hogdt inn i steingulvet over, og i gulvmontrene står noen få ord av Lönnebo. Ved en av Stillhetsperlene står det «Andas ut mörker, andas inn ljus». Pust ut mørke, pust inn lys.
UTELIGGER OG KRISTUS. En annen stillhetsperle ligger i nærheten av pilegrimsalteret. Der ligger også en bronseskulptur av en ung gutt i full størrelse, kledd i hettegenser, militærbukse og tøysko. Han ligger utsatt, med bortvendt ansikt. Kunstverket heter «The Pilgrim (Uteliggaren)» og er fra 2009.
«JEG LIKER VELDIG GODT FORESTILLINGEN OM AT JESUS ER EN AV OSS»
Via Sacra er også en vandring mellom kirkekunst fra svært ulike epoker. Vi passerer den tidligere altertavlen, med Jesu korsfestelse malt av en nederlandsk renessansemaler i 1582, før vi kommer til dagens altertavle, malt av norske Henrik Sørensen i 1934. Her kommer en ung og mild Kristus gående mot tilskueren, ut fra en regnbuefarget mandorla – et mandelformet omriss – med åpne armer mot menneskeheten.
– Hva slags kunstuttrykk ligger ditt hjerte nærmest?
– Jeg liker veldig godt forestillingen om at Kristus er en av oss, av alle folk. Her ser han ut som en nordmann, smiler Lönnebo og forteller at Sørensens kunstverk ble inspirert av et bilde av en mann som kom gående med en blomst rett mot en tanks. Maleren var glødende pasifist og god venn med forfatteren Pär Lagerkvist.
– Men jeg er nok aller mest glad i ikonene og deres stille uttrykk, sier biskopen, som var kjent i nabolaget for den eksentriske hagen utenfor rekkehuset med ikoner, glasskuler på granittsøyler og andre symbolske kunstverk. (Tørst 02/2011 hadde en reportasje om hagen hans.)
Nå har han og kona flyttet derfra til en blokkleilighet.
– Når man er gammel og trøtt, da skal man ha det enkelt. Vi har til og med matbutikk i første etasje, sånn at vi kan kjøre handlevognen opp i heisen og helt bort til kjøleskapet, flirer han.
«GUD ER LIKSOM SJELEN I HELE UNIVERSET»
"Andas ut mørker, andas inn ljus" (Pust ut mørke, pust inn lys)John Sandlund
UTFORSKE KONTINENTET. Mens beina til 88-åringen ikke går så godt lenger, tar han gjerne sjelen med på vandring.
Han har skrevet boken I Veven. Den store treningsboken for sjelen (Verbum 2000, det tredje norske opplaget kom i 2015). Pilegrimsrunden i domkirken har han kalt «en liten treningsrunde for sjelen».
– Bør man trene sjelen? Er det ikke nok gjøre så godt man kan?
– Trening er egentlig ikke et perfekt ord. Det viktigste er å oppdage sjelen. Sett deg i stillhet med den. Gi den livsrom. Gå ut og vandre med sjelen.
I Veven skriver han at «det indre livet er menneskets minst utforskede kontinent, så stort og rikt», et utsagn
han fremdeles står for.
– Hvordan skal vi utforske det indre livet? Sette oss i en stol og se innover i oss selv? Eller skal vi ut blant andre mennesker, ut i naturen for å utforske det?
– En praktisk oversettelse av begrepet Gud er «Det store hele». Å tenke på sjelen, er ikke det samme som å trekke seg bort fra livet. Et menneske som tenker på sjelen, er et menneske som er på den store vandringen. Den som Dag Hammarskjöld snakker om, når han sier at «den längsta resan är resan inåt». Nemlig vandringen mot Guds dyp. Hele tilværelsen finnes der. Gud er liksom sjelen i selve universet, som er nær- værende i alt.
– Hva er sjelen, da?
– Sjelen er vårt vindu mot Gud. Det gjelder å ikke dra for gardinene. For da kan man se Det store hele. Og i kristen- dommen er sjelen framfor alt forbundet med «Kristus i meg». Hans nærvær. Det er i det rommet den indre gudstjenesten foregår.
For Martin Lönnebo er det dette stearinlysflammene, Via Sacra og den fargerike bønnekransen – som både han og tusenvis av mennesker bærer i lomma eller har på nattbordet – handler om: å hjelpe folk til å våge å gå den lange vegen innover, hjem til seg selv og den de kan møte der. Det er den som er viktig, det er ikke nøye med Kristuskransen.
– Snart er det glemt at det var jeg som lagde den. Og det er som det skal være, sier han.
John Sandlund